«Hvis folk ikke lenger kan skille mellom fakta og fiksjon, mellom sant og falskt, utgjør det en alvorlig trussel for ytringsfriheten». Slik skriver Ytringsfrihetskommisjonen i sin utredning NOU 2022:9 under kapittel 9 med tittelen «Desinformasjon og feilinformasjon». Etter å ha pekt på faren konkluderer kommisjonen med at problemet er lite i Norge, men gjelder dette for alle?
Har prydet mange avisforsider
Da jeg for mer enn syv år siden startet denne bloggen skrev jeg: «Ikke minst ønsker jeg å gjøre det jeg kan for å bidra til å fjerne fordommer, myter og vrangforestillinger knyttet til trossamfunnet Brunstad Christian Church (BCC) og andre minoriteter i vårt samfunn. Mange minoriteter tenker nemlig heller ikke alltid likt som resten av samfunnet, men kan likevel ha noe positivt å tilføre for de som har en åpen holdning.»
I de mer enn syv årene som har gått siden jeg startet bloggen har jeg prydet forsiden på mange avisoppslag. Artikler om Kåre J. Smith og meg, og om BCC, har fylt flere hundre helsider i nasjonale og regionale aviser i Norge og Nederland. De aller fleste av dem har tegnet et negativt bilde av oss. Smith og jeg framstår som sleipe, halv- eller helkriminelle maktmennesker som er blitt styrtrike på bekostning av naive og selvoppofrende medlemmer i BCC. Medlemmer som drevet av helvetesangst, og underlagt streng sosial kontroll, lar seg manipulere til å fylle lommene våre så vi kan leve det gode liv.
Ytringsfriheten er ikke reell for alle
Etter hvert har det kommet for dagen at omtrent samtlige av disse medieoppslagene har hatt samme kilder, nemlig den nå straffedømte nederlenderen Jonathan van der Linden og kretsen rundt ham. Redaksjonene har forsøkt å distansere seg fra ham ved å påstå at de baserte seg på informasjon fra politiets beslag av hans laptop, noe som senere også har vist seg å være en løgn. Det mediene faktisk baserte seg på var materiale overlevert av Van der Linden. Et materiale journalistene selv ikke klarte å finne fram i, slik at de var prisgitt forklaringer og veiledning fra ham og hans medhjelpere. I realiteten har det offentlige narrativet om BCC og meg selv de siste årene blitt utformet og kontrollert av disse kildene.
Her på bloggen har jeg ofte forsøkt å få fram min egen historie og hva som er fakta i sakene. Det har utvilsomt vært nyttig og verdifullt å kunne ha en slik kanal tilgjengelig. Dessverre blir min blogg likevel som et musenys i storm når riksdekkende aviser som Dagens Næringsliv og ikke minst statlige mediehus som NRK hekter seg på de samme kildene og det samme narrativet. Gjennom disse drøyt syv årene har jeg sendt journalister mange hundre sider med svar på spørsmål, forklaringer, dokumentasjon og bevis. Ikke minst har jeg oppfordret dem til selv å grave på litt flere steder. Erfaringen jeg gjør er den samme hver gang: For disse mediene er min ytringsfrihet ikke reell. Jeg har i praksis ingen mulighet til å få fortalt min versjon.
Utfordrer ikke makten
En av medienes viktigste oppgaver i et demokratisk samfunn er å utfordre makten. Mediene selv liker å trekke fram dette argumentet så ofte som mulig, men dessverre blir det ofte brukt som dekke for en helt annen type journalistikk. En av landets fremste eksperter på presseetikk, Anders Cappelen, skriver: «Pressen selv er imidlertid tjent med å fremstå som en mest mulig uhildet kontrollør som overvåker og ettergår institusjoner og personer som forvalter makt. En viktig del av pressens kapital eller legitimitet er nettopp dens antatte uavhengighet og integritet, og forventninger om at den ikke lar seg influere av særinteresser. Det er derfor ikke uventet at pressen søker å skjule det subjektive elementet i journalistikken, og at dekningen av saker kan være verdiladet og politisk.»
NRK Brennpunkt, Dagens Næringsliv og andre medier bruker som argument at det ikke er BCC-medlemmene de utfordrer, de utfordrer «lederne» som utøver makt i trossamfunnet. Titler som «Guds utvalde – Smiths Venner» forteller derimot sannheten om hva landets mektigste redaksjon egentlig ønsker å utfordre, og hvordan journalistene tenker om BCC som religiøs minoritet. «Lederne» er ikke det egentlige målet. Det jeg i mangel av et bedre ord kaller «annerledesheten» er det virkelige målet. Dekningen er, for å bruke Cappelens ord, verdiladet. Brennpunkt-redaksjonen utfordrer ikke mennesker med makt, de utfordrer en religiøs minoritet som ikke har makt.
Resultatet av dette er at ytringsfriheten for «upopulære» samfunnsgrupper i praksis forsvinner. Når statens eget mediehus, i stedet for å fremme ytringsfrihet for minoriteter, effektivt hindrer disse i å komme til orde, har slike minoriteter veldig få og begrensede muligheter til å bli hørt. De blir marginalisert, og resultatet er polarisering i samfunnet.
Svikter samfunnsansvaret
«Et mediesystem med et mangfold av aktører, innhold og kanaler, en fungerende presseetikk og en sterk allmennkringkaster er avgjørende for å sikre et samfunn som er motstandsdyktig i møte med manipulasjoner av det offentlige rom.» Slik skriver ytringsfrihetskommisjonen videre i sin utredning. Jeg er helt enig. Men jeg mener at norske medier, og spesielt det statlige NRK, svikter sitt samfunnsansvar dramatisk på dette området når det gjelder minoriteter som ikke har opinionens bifall. For slike minoriteter er «manipulasjoner av det offentlige rom» ikke bare en teoretisk risiko, det er i flere tilfeller en realitet.
Jeg vil under kategorien «Ytringsfrihet og presseetikk» her på bloggen skrive noe mer om dette de neste dagene. Jeg har under denne kategorien også samlet gamle innlegg som er relevante for temaet. Håpet er at kanskje noen flere innser at for noen grupper i samfunnet er mange medier verken ytringsfrihetens voktere eller garantister for den åpne offentlige samtalen. Disse mediene er i stedet blitt minoritetsmobbere, som bidrar til polarisering og fordommer. For meg personlig har dette lite å si. For barn og unge i trossamfunnet jeg tilhører betyr det langt mer. Men aller mest betyr det for sunnhetstilstanden i det norske samfunnet.
Les også:
Skal vi spandere et regnskapskurs på NRK Brennpunkt?
NRK Brennpunkt – pengene som forsvant
NRK Brennpunkt med grove faktafeil
Frank Gander, nå er det på tide å ta ansvar!
NRK Brennpunkt fikk meg tilbake i manesjen
Dersom kildevernet er absolutt, hva med kildekorrupsjon?
NRK Brennpunkt lager dokumentar om meg – uten min historie
