Den danske TVserien «Herrens veier» fikk mye oppmerksomhet i vinter. Presten som ble forbi gått ved bispeutnevnelsen, reagerte med en fyllekule, og opplevde deretter at det familien hadde bygget livet rundt falt i grus. Serien har vakt refleksjoner fra mange hold.
Da pave Johannes Paul II døde forteller ryktene – i BCC-versjonen – at etter å ha fått utlevert sin harpe fikk han omvisning i himmelen av Gud Fader selv.
Over store deler av verden angripes kristne grunnverdier mer og mer. Det gjør det viktigere å stå sammen.
Ifølge den nederlandske advokaten Aldo Verbruggen skal Kåre J. Smith og jeg være skyld i at straffesaken mot den bedrageritiltalte Jonathan van der Linden ikke har særlig framdrift. Og ifølge Johan Velten er vi «religiøse ledere på flukt fra rettsvesenet».
Personlig tror jeg at vi er kommet inn i misjonens gullalder. Aldri har det vært så enkelt for små trossamfunn å få det glade budskapet ut til store målgrupper.
Det er budskapet om å «hver dag ta opp sitt kors og fornekte seg selv» som virkelig kan bringe håp om forandring.
Juleshopping, Trump, Jerusalem og fred på jord. Når temaene tas opp av en palestiner som holder en kniv mot strupen lytter man gjerne ekstra oppmerksomt. Det er mange inntrykk å sortere etter en førjulsettermiddag i travle London.
Glenne Gård selskapslokaler var onsdag 6. desember full av forventningsfulle barn fra Follo barne- og ungdomsskole for barn med spesielle behov. Daglig leder og mamma til Melanie i 7. klasse hadde invitert hele skolen, både barna og deres familier, for å glede små og store i adventstiden. Det kaller jeg adventslykke!
I innleggene her på bloggen gir jeg ofte uttrykk for mine meninger. Det er noe av poenget med bloggen. En hel del mennesker er uenige med meg. Det må de ha lov til, uten å bli omtalt som fiender. På samme måte må jeg ha lov til å ha mine meninger, uten å bli hetset for dem.
