I dag har jeg sendt inn høringsinnspill til Ytringsfrihetskommisjonens utredning NOU 2022:9. Vedlagt høringsinnspillet ligger et bokmanus skrevet av forfatter Dag Christensen. Boken har tittelen Ytringskamp eller statsfinansiert mobbing? og tar for seg opplevelser jeg selv, BCC og flere andre organisasjoner og personer har hatt de siste syv årene. Den kan lastes ned her som PDF eller EPUB. Høringsinnspillet er gjengitt i sin helhet nedenfor.
Høringsinnspill til NOU 2022:9
Jeg viser til NOU 2022:9, med tittel «En åpen og opplyst offentlig samtale» og Kultur- og likestillingsdepartementets høringsbrev datert 29. september 2022, og tillater meg med dette å gi noen innspill til Ytringsfrihetskommisjonens utredning. Mine innspill er i hovedsak knyttet til utredningens kapittel 9 om desinformasjon og feilinformasjon, samt kapittel 12 om frie medier og frie ytringer.
Før jeg går inn på disse spesifikke områdene ønsker jeg å knytte en kommentar til kommisjonens overordnede konklusjon, nemlig at det i all hovedsak står svært bra til med ytringsfriheten i Norge. Jeg har etter hvert opparbeidet meg betydelig internasjonal erfaring, også fra land der ytrings- og pressefriheten er sterkt begrenset. Det er på en slik bakgrunn ikke vanskelig å se verdien av at disse grunnleggende rettighetene står sterkt i det norske samfunnet. Jeg ønsker derfor å uttrykke takknemlighet for vårt lands grunnlovsfedre og senere stortingspolitikere, som har sørget for at ytringsfriheten har den posisjonen den har i Norge.
Reell ytringsfrihet er etter min oppfatning ikke bare en grunnleggende menneskerett, men også en forutsetning for at et demokratisk samfunn holder seg friskt og sunt.
Ytringsfrihetskommisjonens utredning tar også for seg noen problemområder der kommisjonen etter min oppfatning har tatt for lett på trusselen disse utgjør mot samfunnet. Mine innspill springer ut fra egne personlige erfaringer, og jeg er dermed oppmerksom på risikoen for at de ikke nødvendigvis reflekterer den generelle tilstanden i samfunnet. Likevel er jeg av den oppfatning at det finnes tilstrekkelige mengder dokumentasjon tilgjengelig både i Norge og andre vestlige demokratier, som indikerer at de problemstillingene jeg tar opp er allmenngyldige og viktige for samfunnet.
Desinformasjon og feilinformasjon
Kommisjonen skriver i kapittel 9 at «Hvis folk ikke lenger kan skille mellom fakta og fiksjon, mellom sant og falskt, utgjør det en alvorlig trussel for ytringsfriheten. […] Den frie meningsdannelsen forutsetter tilgang til pålitelig informasjon. Søken etter sannhet blir umulig dersom vi ikke kan fastslå hva som er sant og usant i det vi bygger våre vurderinger på. I verste fall kan dette utgjøre en trussel mot demokratiet.» Videre angis at «I mandatet blir kommisjonen bedt om å foreslå «tiltak mot manipulering av, og svekkelse av tilliten til, det offentlige rom gjennom desinformasjon, påvirkningskampanjer osv.»» I kommisjonens anbefalinger er det første punkt, 9.10.1, formulert under tittelen «En kraftfull mediepolitikk», der det angis at «Et mediesystem med et mangfold av aktører, innhold og kanaler, en fungerende presseetikk og en sterk allmennkringkaster er avgjørende for å sikre et samfunn som er motstandsdyktig i møte med manipulasjoner av det offentlige rom. At det norske mediesystemet er såpass godt utbygd og velfungerende er etter kommisjonens mening en sentral årsak til at des- og feilinformasjon ikke er et omfattende samfunnsproblem i dag.» Kommisjonen viser i denne forbindelsen til kapittel 12 om frie medier og frie ytringer.
Generelt synes kommisjonen altså å mene at desinformasjon og feilinformasjon utgjør en relativt liten trussel i Norge i dag, takket være redaktørstyrte mediers rolle i samfunnet.
Ytringsfrihetskommisjonen har etter min mening tatt for lett på dette området, og synes heller ikke å ha tatt tilstrekkelig hensyn til konsekvensene av enkelte punkter i utredningens kapittel 12. I dette kapitlet har kommisjonen tatt inn en henvisning til rapport fra Kildeutvalget oppnevnt av Norsk Presseforbund, 2019. Det angis om denne rapporten at «Mandatet for granskningen var å se nærmere på flere forhold ved medienes kildebruk i et presseetisk perspektiv. Utvalget avdekket alvorlige svakheter i pressens metoder for omgang med kilder.» (min utheving).
Dette er sterke ord, men går man inn og leser kildeutvalgets rapport er det tydelig at beskrivelsen i utredningen ikke er å ta for hardt i. Rapporten gir stor grunn til bekymring når det gjelder redaktørstyrte mediers manglende kildekritikk, bruk av anonyme kilder, manglende vurdering av kilders agenda, manglende kompetanse på krevende fagområder som f.eks. finans, og manglende lojalitet til prinsippet om å verifisere informasjon gjennom flere uavhengige kilder.
En konsekvens av dette er nødvendigvis at en kilde med sterke egeninteresser, som har en historie som selger og som vinner gjenklang hos den aktuelle redaksjonen, vil ha gode muligheter til å få desinformasjon publisert i redaktørstyrte medier.
Når Ytringsfrihetskommisjonen legger så stor vekt på betydningen av presseetikk og en kraftfull mediepolitikk for å motvirke desinformasjon, framstår det for meg underlig at risikoen som framkommer som en konsekvens av kildeutvalgets konklusjoner ikke synes å være vurdert av kommisjonen. Den åpenbare sammenhengen mellom desinformasjon og utfordringene knyttet til kildebruken i norsk presse tilsier at problemet med desinformasjon er langt større en det kommisjonen har tatt inn over seg.
Det er etter min oppfatning behov for å gå grundigere til verks når det gjelder faren ved at de aktørene som ifølge kommisjonen skulle sikre samfunnets motstandsdyktighet mot manipulasjon, selv lar seg unytte til å spre desinformasjon og feilinformasjon. Mine egne erfaringer med desinformasjon og kildebruk i norsk presse er i så måte et godt eksempel.
På 1990-tallet opparbeidet jeg privat sammen med et par andre forretningspartnere betydelige økonomiske verdier i form av fast eiendom i St. Petersburg, Russland. Disse verdiene var vi i vår fulle rett til å beholde som privat formue, men i 2006 ga vi i stedet verdiene, som ved realisasjon i 2006 og 2007 utgjorde ca 11,5 millioner euro, vederlagsfritt til en ideell nederlandsk stiftelse som blant annet skulle drive med sosialt entreprenørskap i utviklingsland.
Nesten ti år senere ble ca. 8 millioner euro av disse midlene stjålet gjennom et grovt bedrageri gjennomført av en nederlender som satt i styret for stiftelsen.
Nederlenderen innrømmet senere å ha gjennomført en plan om å utøve press mot menigheten jeg tilhører, mine samarbeidspartnere og meg selv. Dette skulle skje ved trusler om ødelagt omdømme, og hensikten var å få beholde deler av verdiene han hadde stjålet.
De neste årene ble jeg selv, trossamfunnet jeg tilhører, og flere andre organisasjoner og enkeltpersoner, utsatt for en lang rekke svært omdømmeskadelige presseoppslag med denne nederlenderen og en krets rundt ham som kilder. Det israelske selskapet IOCO ltd, som opererte under navnet Psy-Group, ble av disse engasjert for å gjennomføre en påvirkningsoperasjon mot oss, og et narrativ ble etablert. Jeg opplevde i denne perioden også to dramatiske branner, hærverk og en rekke grove trusler. Parallelt fikk vi høre via bakveier at den negative oppmerksomheten kunne stanse dersom det kunne oppnås en minnelig løsning. For ordens skyld presiserer jeg at brannene og hærverket ikke er oppklart og at det ikke er holdepunkter for å mistenke noen konkrete personer for å ha befatning med disse hendelsene.
Jeg hadde allerede før dette startet min egen blogg på eget nettsted, berntaksel.no, da jeg hadde begynt å se verdien av å ha en kanal der jeg kunne offentliggjøre informasjon uten å være avhengig av godvilje fra redaktørstyrte medier. På bloggen lot jeg i denne perioden min egen versjon av historien komme fram. Selv om jeg i perioder oppnådde relativt gode lesertall var jeg likevel svært langt unna det nedslagsfeltet som mediene som skrev om meg med utgangspunkt i nederlendernes narrativ hadde.
I februar 2019 ble det gjennom magasinet The New Yorker kjent at Psy-Group hadde vært engasjert for å gjennomføre en påvirkningsoperasjon mot oss. Sommeren 2020 ble det kjent at Økokrim hadde siktet meg for alvorlig økonomisk kriminalitet og etterforsket meg i nesten tre år, på grunnlag av påstander fra den samme nederlenderen, som også var referert i media.
Etterforskningen resulterte i den sterkeste renvaskelsen som er mulig å få i norsk rettssystem, og jeg fikk utbetalt erstatning fra staten. Samtidig ble det kjent at nederlenderen i et sivilt søksmål ble dømt til å betale tilbake hele det bedratte beløpet med tillegg av renter, og dommeren karakteriserte hans handlinger som «utelukkende styrt av hans mål om å berike seg selv så raskt som mulig…»
Utrolig nok arbeidet redaksjonen i velkjente NRK Brennpunkt i akkurat denne perioden med en såkalt «dokumentar» om meg og trossamfunnet jeg tilhører, Brunstad Christian Church, med denne nederlenderen og kretsen rundt ham som kilder. Redaksjonen var gjentatte ganger blitt gjort oppmerksom på kildenes personlige motiver for å drive desinformasjon, og var også gjort oppmerksom på at Psy-Group hadde blitt engasjert for å drive en påvirkningsoperasjon mot oss, med et narrativ som passet som hånd i hanske med den historien NRK Brennpunkt planla å formidle.
I etterkant har man gjennom rettslige prosesser fått tilgang til dokumentasjon på kommunikasjon mellom journalistene i NRK Brennpunkt og deres kilder.
Kommunikasjonen viser at redaksjonen ikke hadde kompetanse på de økonomiske sakene som dannet grunnlag for deres historie og vinkling, men baserte seg på bistand fra sine kilder uten å utøve en kritisk gjennomgang av deres motiv. Da redaksjonens arbeidsmetoder ble utsatt for kritikk i forkant av at dokumentaren gikk på lufta, rykket redaktøren for avdelingen ut på sosiale medier og forsøkte å legge lokk på de kritiske ytringene. Dokumentaren, som hadde tittelen «Guds utvalde – Smiths Venner», baserte seg på nederlenderens påstander i sin framstilling, og utløste en flom av hatefulle ytringer mot vårt trossamfunn på NRKs egen Facebookside.
Statskanalen ble senere felt i PFU for manglende kontroll med kommentarene. Da en av landets fremste spesialister på økonomifaget i etterkant sendte inn et leserinnlegg som var kritisk til dokumentaren nektet statskanalen å publisere dette på sin nettside.
En god stund før NRK-dokumentaren ble publisert hadde jeg blitt kontaktet av den norske journalisten og forfatteren Dag Christensen, som hadde fattet interesse for det jeg hadde opplevd de siste årene. Han ønsket å dokumentere og skrive om det jeg hadde opplevd. Christensen oppdaget snart at historien hadde mange forgreninger og involverte en rekke andre personer og organisasjoner, hvorav en god del var villige til å gi ham tilgang på dokumentasjon som de satt på.
Basert på denne dokumentasjonen og Christensens egen research, har han skrevet et bokmanus med tittelen «Ytringskamp eller statsfinansiert mobbing?» Bokmanuset forteller historien om det vi har opplevd, men er også skrevet som et innlegg i debatten om ytringsfrihet. Det gir en dypere innsikt og dokumentasjon på de problemstillingene jeg har nevnt i relasjon til Ytringsfrihetskommisjonens utredning kapittel 9 og 12.
Etter avtale med forfatter og andre bidragsytere har jeg derfor valgt å legge ved manuset i sin helhet som underlag for og utdyping av mitt høringsinnspill. Manuset kan også lastes ned fra denne lenken. Av innhold som kan være av spesiell interesse for kommisjonen, vil jeg henvise til kapitlet «Statskanalen overtar mobbingen» samt etterfølgende kapitler.
«Upopulære» minoriteters ytringsmulighet
Jeg ønsker også å kommentere Ytringsfrihetskommisjonens uttalelse i utredningens innledende kapittel om at det er «et tydelig og bekymringsfullt trekk at sårbare minoriteter i samfunnet utsettes for betydelige mengder sjikane når de ytrer seg i offentligheten.»
Kommisjonen skriver i forbindelse med medienes rolle i denne sammenhengen:
«Dersom enkelte stemmer og perspektiver systematisk støtes ut, vil det undergrave den åpne og opplyste offentlige samtalen.»
Etter min oppfatning peker kommisjonen her på et svært viktig punkt, nemlig ytringsfriheten for det jeg vil kalle «upopulære» minoriteter. Med dette mener jeg minoriteter som hevder et verdisyn som ikke majoriteten i samfunnet slutter opp om, eller som på annen måte utmerker seg ved en annerledeshet som ikke har majoritetens støtte. At majoriteten har slike holdninger kan ofte skyldes uvitenhet, og nettopp her har redaktørstyrte medier en viktig oppgave med å opplyse og bidra til faktabaserte ytringer.
Etter min oppfatning bør også dette poenget settes i sammenheng med kommisjonens uttalelser i kapittel 9. Det er nemlig liten tvil om at for slike «upopulære» minoriteter er terskelen for å bli utsatt for desinformasjon fra aktører med vikarierende motiver langt lavere enn for de «populære» samfunnsgruppene. Kravene til kildekritikk synes å være langt lavere når det er «upopulære» grupper som skal omtales. Å spre desinformasjon om noen som «alle elsker å hate» er relativt risikofritt, og når redaksjonene i redaktørstyrte medier selv deler disse holdningene kan slike medier fort bli brukt og misbrukt til hets, mobbing og desinformasjon.
Når statens eget mediehus, med milliardbudsjett og en unik makt i mediebildet, bestemmer seg for et narrativ om en «upopulær» minoritet, er det i praksis umulig å vinne fram med noen motytring. Dette er bekymringsfullt, for ytringsfriheten skal ikke bare være en rettighet, den må også være en reell mulighet dersom den skal ha effekt. Hvis motytringer i realiteten aldri kommer til orde vil samfunnet bevege seg mot økt polarisering i stedet for økt forståelse.
Internasjonalt ser vi i dag i økende grad hvordan mektige medieaktører driver ubalansert formidling for å fremme politiske narrativ, med den følge at samfunnet opplever økende polarisering. Erfaringene som framkommer i vedlagte bokmanus viser at på tross av en sterk stilling for ytrings- og pressefrihet i Norge, kan til og med statens eget mediehus ende opp med samme sluttresultat: ubalansert formidling og feilinformasjon eller desinformasjon som følge av mangelfull kildekritikk. Resultatet er lett synlig i statskanalens egne kommentarfelt, det blir polarisering, hatefulle ytringer, hets og mobbing av de «upopulære» minoritetene som er i søkelyset. Noen få eksempler på hvilke kommentarer NRK lot bli stående i kommentarfeltene: «Verre enn Covid-19», «Tenk at voksne mennesker rundt oss i alle samfunnsroller kan være så hjernevasket at de er medlemmer av slike trossamfunn som Smiths venner», «De som ikke kommer seg vekk fra BCC er for hjernevasket til å både tørre og mene noe som helst som taler imot denne galskapen.»
Min anbefaling
Jeg tar ikke mål av meg til å ha noen altomfattende løsning på de til dels dyptgående problemene jeg har pekt på i dette innspillet. Derimot ønsker jeg å påpeke at NRK som statens eget mediehus har et særskilt ansvar å ivareta når det gjelder norsk pluralisme, samfunnets holdning til minoriteter og de grunnleggende rettighetene for disse. I den siterte rapporten fra Kildeutvalget oppnevnt av Norsk Presseforbund, 2019, anbefales mediehusene å innføre en «djevelens advokat» i redaksjonene, som kan ha et «kaldt hode» og stille kritiske spørsmål i prosjekter som har omdømmekritisk effekt.
Jeg vil foreslå at Ytringsfrihetskommisjonen ser på en tilsvarende idé når det gjelder ivaretagelse av minoriteters ytringsfrihet. Statens mediehus burde ha en egen instans som involveres når minoriteter skal omtales i kritiske produksjoner, en instans som kan sørge for at kritisk viktige prinsipper er ivaretatt både når det gjelder kildekritikk og ytringsmuligheter for de aktuelle minoritetene.
Dersom pressestøtten i Norge økes kan mediehusene stille større krav til faglige kvalifikasjoner for journalistene ved å tilby lønnsbetingelser som er mer konkurransedyktige. «Den frie meningsdannelsen forutsetter tilgang til pålitelig informasjon», skriver kommisjonen. For å kunne forstå fakta krever dette ofte fagkunnskap. Generelt har selv undersøkende journalister i mange tilfeller lav kompetanse på de ofte komplekse fagområdene de skal dekke. På den annen side har det ofte få eller ingen konsekvenser for pressen når det begås feil på grunn av lav spesialkunnskap. Her kunne pressestøtten brukes for på den ene siden å styrke kompetanse, og på den annen side å reagere på overtramp gjennom bevilgningsmekanismene. Det kan også gis incentiver for å ivareta ytringsfrihet for minoriteter og sårbare grupper.
Muligens er det en fare for at mitt innspill kan tolkes som at jeg mener det står dårlig til med norsk ytringsfrihet og demokrati. I så fall vil jeg gjerne understreke at jeg er av stikk motsatt oppfatning. At jeg i det hele tatt har anledning til å sende et slikt innspill til ytringsfrihetskommisjonens utredning, der jeg også kritiserer statens eget mediehus, sier i seg selv ganske mye om hvor sterk ytringsfrihet vi har i Norge. Jeg er dypt takknemlig for norsk demokrati og for de rettighetene som er nedfelt for oss som borgere. Når jeg sender dette innspillet er det altså fordi jeg oppfatter at i et demokrati er ikke bare ytringsfriheten en viktig rettighet, men samfunnet er også tjent med at mange gjør seg bruk av den.
Mitt håp er at Ytringsfrihetskommisjonens arbeid kan videreføres, slik at det gode arbeidet som startet med Grunnlovens paragraf 100 i 1814 ikke stanser opp eller reverseres, men kan videreføres til beste for oss som samfunn og nasjon.
Bernt Aksel Larsen
Les også:
