En person bedrar en stiftelse for over sytti millioner kroner. Bedrageriet er planlagt lenge, og store mengder falske dokumenter er produsert for å gjøre det mulig. I Dagens Næringsliv er det de som gav bort midlene – ikke han som stjal dem – som får skurkerollen. Hvordan er det mulig?

Det er kanskje ikke de varme og gode følelsene som preger mitt forhold til Dagens Næringsliv for tiden, men én ting skal avisen ha: Den er utrolig god på å trekke lesertallene mine i været!

Journalistene i Dagens Næringsliv har de siste dagene mange ganger forsøkt å lure meg ut på glattisen. Sakens alvor synes ikke helt å være gått opp for dem.

Jeg skylder deg muligens en unnskyldning etter din visitt hjemme hos meg i går. Det var jo en noe kjølig mottakelse du fikk av min familie. Du får heller ha dem unnskyldt, de er kanskje blitt litt redde for fremmede siste året. Fyren som kjørte deg så jo temmelig skummel ut der han satt.

Barna mine begynner å bli vant til litt av hvert. Fotografer som lurer med telelinser utenfor huset vårt. Hus som brenner ned om natta. Trusler på SMS. I dag kunne de legge til en ny erfaring: opplevelsen av å møte journalister i blodtåka hjemme i gården.