Denne våren hadde jeg tenkt å markere 250-års jubileet til Hans Nielsen Hauge her på bloggen. NRK ville det annerledes. Det var ikke veldig overraskende. Derimot var det litt overraskende å våkne opp til nyheten om at en organisasjon med 9.000 medlemmer ikke får bli tatt opp i en kristen økumenisk paraplyorganisasjon på grunn av personlige synder som jeg ifølge det statsfinansierte mediehuset NRK skal ha begått.
Fan av Hauge
Jeg er for å si det litt folkelig en stor fan av Hans Nielsen Hauge. Bondesønnen som ble industrigründer, storinvestor – og lekpredikant har både fascinert og inspirert meg helt siden mine tidlige ungdomsår. Den 31. oktober 2015 startet jeg denne bloggen. I mitt første innlegg skrev jeg: Jeg ønsker […] på min måte å stå opp for det jeg tror på og dele det jeg er opptatt av […] uten andre begrensninger enn de som ligger i min egen overbevisning. Vi lever under det privilegium å ha ytringsfrihet her i landet, og denne friheten ønsket jeg å benytte meg av. Et par uker senere publiserte jeg to innlegg om nettopp Hans Nielsen Hauge. Det siste innlegget avsluttet jeg slik: Hans Nielsen Hauge var altså kristen – og industrigründer. Han viet sitt liv til å hjelpe mennesker – og han tjente gode penger. Han var lekpredikant – og investor. Disse kombinasjonene passet ikke inn i samfunnets form. Han var nok rett og slett ikke så rent lite irriterende for de som hadde makt på den tiden. Er vi mer opplyste i dagens samfunn? Leserne mine vil nok selv mene noe om svaret på dette spørsmålet. Personlig mener jeg at det jeg, BCC og andre minoriteter har opplevd i tiden fra jeg skrev innlegget og fram til i dag, viser at på dette området har dessverre ikke samfunnet endret seg særlig fra Hans Nielsen Hauges tid.
Noe å skjule?
Etableringen av bloggen var viktig for meg. Det andre viktige jeg gjorde vinteren 2015 / 2016 var å engasjere advokat. Jeg begynte nemlig å bli utsatt for pengeutpressing, der truslene gjaldt både fysiske handlinger som skulle ramme meg, og at jeg og BCC skulle bli utsatt for svertekampanjer hvis ikke utpresserne fikk betalt. Beløpet jeg ble avkrevd var ikke langt fra ti millioner omregnet til norske kroner. Å engasjere advokat er noe av det smarteste jeg har gjort. Det er også noe av det jeg er blitt mest kritisert for. En utbredt holdning ser ut til å være at en som ikke har noe å skjule trenger ikke å gjemme seg bak en advokat. De som har denne holdningen har selv neppe opplevd å bli utsatt for pengeutpressing, trusler og vold. For meg handlet dette først og fremst om min rettssikkerhet, men også om min og familiens fysiske sikkerhet. I tillegg handlet det om å sikre at jeg selv kunne opptre korrekt og ikke trå feil når jeg beveget meg i det som var hittil ukjent terreng.
I årene som fulgte ble jeg utsatt for to husbranner der begge husene brant ned til grunnen. På mediefronten tok store norske mediehus kontakt og foregav først å være imponert over det jeg hadde gjort i mine forretninger, for så å framstille meg som en kjeltring over mange helsider. Jeg ble i tre år etterforsket for økonomisk utroskap mot menigheten jeg tilhørte, BCC. I andre fora ble jeg anklaget for de verst tenkelige og avskyelige kriminelle handlinger, anklager som av de involverte senere ble skriftlig innrømmet å være «rene fantasifortellinger». Jeg ble utpekt som navngitt mål for en organisasjon bestående av blant annet tidligere Mossad-agenter, som fikk i oppdrag å forme opinionsbildet av meg til en alternativ virkelighet. Skattevesenets avdeling for skattekrim gjennomførte flere granskninger mot meg og flere familiemedlemmer, granskninger som helt åpenbart var trigget av avisoppslag. Hos mine bankforbindelser måtte jeg stå skolerett og bli konfrontert med de samme avisoppslagene. På sosiale medier diskuteres det heftig hvorvidt jeg har betalt tilbake lån som påstås å være brukt til å berike meg selv, og utgangspunktet er NRKs «dokumentar» i Brennpunkt. Omdømmet var ødelagt, og enhver mulighet til å drive forretning i Norge ble i realiteten borte. Stort sett alt jeg har nevnt her kan på en eller annen måte linkes til truslene og utpressingen som begynte vinteren 2015 / 2016 og som pågår den dag i dag.
Litt vanvidd
Når den store apostelen Paulus ble tvunget til å si noe som av enkelte kunne oppfattes som selvros betegnet han det som vanvidd. Uten sammenligning for øvrig vil jeg også tale litt i vanvidd. I hele min periode som styremedlem i BCC arbeidet jeg minst 14 timer per dag, som regel inkludert lørdag og søndag, for trossamfunnet. Jeg hadde i denne perioden en gjennomsnittslønn på under 350.000 kroner i året samlet fra BCC og BCC-relaterte organisasjoner. I 2011, da jeg gikk ut av styret, hadde jeg min siste lønnsutbetaling i mars, men fortsatte å jobbe som styremedlem ut året. De siste 15 årene har jeg, sammen med Kåre J. Smith og et par andre, tilført BCC og BCC-relaterte organisasjoner nærmere 200 millioner kroner. Store deler av dette er tilført som rene pengegaver, imens noe er tilført som eierandeler i selskaper. Samtlige av disse midlene kunne vi med rette ha beholdt selv, uten at noen med rimelighet kunne ha klandret oss. Sannsynligvis ville vi ha unngått en enorm mengde problemer om vi hadde gjort nettopp dette. En transaksjon relatert til en av disse gavene var nemlig utløsende faktor i Økokrims etterforskning av meg, noe Økokrim selv har bekreftet overfor NRK. Det NRK i sin Brennpunkt-reportasje kaller «lån til leiarane» har også tilknytning til en slik gave, noe jeg skrev om i innlegget «Skal vi spandere et regnskapskurs på NRK Brennpunkt?».
NRKs Frank Gander gikk på sosiale medier ut og gjorde det klart at det var en hel kanal, ja et helt mediehus, som sto bak det journalistiske arbeidet i den såkalte dokumentaren. Han glemte å inkludere at det var statens eget mediehus. Når statens eget mediehus jager i blodtåka er det politisk korrekte, og det som jeg oppfatter at de fleste medierådgivere anbefaler, å gi dem i hvert fall litt rett, love bot og bedring og ellers håpe at det blåser over så raskt som mulig. Så kan mediehuset få et klapp på ryggen, offeret kan etter hvert stable seg på beina igjen, og alt blir som før. Spørsmålet er da: Er det som er politisk korrekt i en slik situasjon også kristelig korrekt?
Det viktige perspektivvalget
Jeg har blitt fortalt at i all framstilling, enten det er film, TV, litteratur eller muntlig fortelling, er perspektivet som velges av svært stor betydning. Ved å stille seg fra bestemte vinkler og zoome inn på enkelte detaljer er det enkelt å skape inntrykk som er dramatisk annerledes det ville vært dersom det ble zoomet ut og en større del av bildet kom fram. NRK Brennpunkt laget i november 2020 en framstilling med et perspektiv som var helt sammenfallende med perspektivet til bedrageritiltalte Jonathan van der Linden og det israelske selskapet Psy-Group. I dette perspektivet ble gaver framstilt som selvberikelse. Et bredt grassrotengasjement fra medlemmene i BCC ble framstilt som trusler og manipulering fra «ledelsen». Anonyme kilder som i henhold til BCCs medlemsundersøkelser representerer helt marginale oppfatninger ble framstilt som representanter for medlemmenes situasjon. Slik var NRKs perspektiv. Som altså er dramatisk forskjellig fra mitt perspektiv.
Tilbake til spørsmålet: I min situasjon, der jeg de siste fire årene er blitt falskt anklaget for de aller verste forbrytelser, fått eiendom nedbrent, blitt truet på livet, etterforsket av skattevesenet og Økokrim på grunnlag av falske beskyldninger, utpekt som mål for påvirkningsoperasjoner og fått ødelagt alt forretningsgrunnlag, ville det være kristelig korrekt å være – for å si det populært – «lyttende» til NRK, finne et eller annet område jeg kunne ta selvkritikk for, og håpe at alle ville bli fornøyde? Jeg vil besvare spørsmålet med et annet spørsmål: Hva ville Hans Nielsen Hauge ha gjort?
Hvis den vise apostelen Paulus hadde vært litt «lyttende» i møte med Festus og kong Agrippa ville han blitt løslatt og saken glemt. I hvert fall er det slik jeg leser Apostelgjerningene kapittel 26. Paulus visste derimot godt at han ikke var skyldig i anklagene som var reist mot ham, og han benyttet seg av sin rett til i all offentlighet å gi høyt og tydelig uttrykk for sitt perspektiv. Han benyttet seg også av sin rett til å anke sin sak til øverste rettsmyndighet i Rom. Det kostet ham både friheten og livet. I sin samtid var han svært langt fra politisk korrekt. Var han kristelig korrekt?
Gjør meg bruk av min rett
Jeg har ikke drevet med de uhyrlige forbrytelsene som jeg ble anklaget for sommeren 2017. Jeg har heller ikke beriket meg på BCC-medlemmenes bekostning. Jeg har ikke beriket meg selv på lånte penger fra BCC eller BCC Financial. Mine kritikere på sosiale medier må jeg også dessverre skuffe: Det finnes ingen lån som ikke er tilbakebetalt, og nå har jeg også skaffet kopier av betalingsbilagene som beviser dette. Om noen skulle være i tvil: I møte med påstander som jeg beviselig vet er feil kommer jeg ikke til å være «lyttende». Da velger jeg heller å gjøre som Paulus og hevder min rett. I de neste innleggene her på bloggen vil jeg belyse og utdype mitt perspektiv, både når det gjelder påstandene i NRK og uttalelsene som er falt i forbindelse med BCCs søknad om medlemskap i Norges Kristne Råd. Jeg vil fra mitt perspektiv vise hvordan både BCC og andre minoriteter historisk er blitt behandlet av de samme institusjonene som nå løfter moralens pekefinger, og hvordan det har påvirket BCCs forhold til omverden. Jeg vil også knytte noen kommentarer til litt av aktiviteten som foregår på ulike arenaer for å sverte BCC. Jeg kommer neppe til å være politisk korrekt, men håper å være kristelig korrekt.
