500px vk tumblr gift phone play angle-left angle-right angle-up angle-down twitter heart envelop tag star facebook feed close checkmark menu instagram googleplus pinterest search skype dribbble users certificate expand linkedin map-pin-fill pen-alt-fill youtube flickr clock bag

Hans Nielsen Hauge – Del 2

I forrige innlegg om Hans Nielsen Hauge skrev jeg om denne irriterende troende som gjerne ville bygge det norske samfunnet på dugnad. Hans gründervirksomhet var enestående, og hans motsetningsforhold til presteskapet sterkt.


Jeg har nå lyst til å gjøre en liten avsporing og forlate Hauge et øyeblikk. Det er nemlig verdt å merke seg at på denne tiden var Norge styrt av en nokså udugelig enevoldskonge i København. Denne kongen klarte å falle ned på feil side i Napoleonskrigen, og som følge av dette ble landet ført inn i hungersnød. Mange har kanskje lest Henrik Ibsens dikt om Terje Vigen, som etter sagnet skal ha rodd til Danmark for å skaffe korn til sin familie. I diktet dør familien av sult, noe som faktisk også i virkelighetens verden skjedde med mange nordmenn på den tiden. Situasjonen var altså desperat for befolkningen.

Ibsens røverhistorie

Min slekt kommer fra omtrent dette området, nemlig Gamle Hellesund. Jeg skulle nok gjerne kunne hevdet at de i likhet med Terje Vigen gjorde det de kunne for å skaffe korn og avhjelpe hungersnøden. Historieforskning viser likevel at de aller fleste var involvert i langt mindre hederlig innsats enn det Ibsen skrev om. De drev nemlig med offentlig godkjent sjørøveri, det som ble kalt kaperfart. Alle farlige skjær og båer ble merket og skipsleden fikk navnet ”Blindleia”. Med engelske krigsskip på slep flyktet de inn i et farvann som kun var navigerbart for de innvidde, og kapret skip.

Kaperfart på sørlandet
Kaperfart på sørlandet

Min tip-tip-tip oldefar, Bertil, var los i Gamle Hellesund i denne perioden. Lite tyder på at han var aktiv med å hjelpe folk til Danmark for å hente korn. Pengene var i sjørøveri og Ibsens rørende “røverhistorie” hørte nok til unntakene. Losen Bertil forsvant i havdypet i 1814, men hans ektefelle fødte en datter, Bergitte, etter hans død – og slik er min slekt og jeg blitt til.

Nå lurer mine lesere sikkert på hvor jeg vil med dette. Jo, mitt poeng er at min slekt og sannsynligvis de fleste andre som hadde mulighet, var kun opptatt med å prøve å overleve selv. Hauge, derimot, gikk inn med alle sine ressurser for å avhjelpe denne nøden. I 1809 satt han i fengsel, men myndighetene hadde skrikende behov for mennesker med gründerevne og omsorg for folket. Han ble derfor midlertidig løslatt for å reise rundt og etablere saltproduksjon. Etter den behandlingen han hadde opplevd ville det vel ikke være unaturlig om han hadde bedt myndighetene dra dit pepperen gror, men det var ikke i Hauges ånd. På tross av at helsen var blitt sterkt svekket i fengselet dro han rundt i landet og arbeidet lojalt og utrettelig med den oppgaven han hadde fått.

Hvordan kunne en fattig og uskolert bondesønn klare å bli en slik ressurs? Kunne hans kristendom ha hatt avgjørende betydning? I innlegget «Fra Apostelen Paulus til professor Niall Ferguson» nevnte jeg den tyske filosofen Max Weber. Han ville nok utvilsomt ha svart ja på dette spørsmålet.

Reddende engel

Hauge var en reddende engel for et hard prøvet land. Utrolig nok ble han sperret inne på nytt straks han hadde avhjulpet den verste nøden. Han opplevde å bli forfulgt av statslønnede prester som ønsket seg frabedt enhver konkurranse fra en lekmann som jobbet på dugnad.

På denne fengselcella satt Hauge innesperret
På denne fengselcella satt Hauge innesperret

Fra 1804 til 1811 satt han i fengsel og ventet på dom, bare avbrutt av den lille pausen på et halvt år i 1809. Da dommen endelig falt resulterte den til syvende og sist i en mindre bot, men Hauges helse var da nedbrutt etter fengselsoppholdene Etter at han endelig slapp fri for godt lille julaften 1814 kjøpte han Bredtvet gård i Groruddalen. Her er det i dag også bygget en kirke, der det er satt opp et minnesmerke med sitat av Hauge: ”Jeg har svoret Guds aand lydighed og han har hjulpet mig til at blive mit forsæt tro”.

Tidligere NHO-direktør og stortingsrepresentant Leif Frode Onarheim skriver dette om Hauge: «Hans Nielsen Hauge var en av våre store gründere i den tidlige fase av industrialiseringen. Kombinasjonen av predikant, åndshøvding og bedriftsleder var ikke vanlig, men det førte til etablering av mange virksomheter preget av inkluderende arbeidsliv, bredere mål for virksomhetene enn de rent økonomiske, og vilje til å skape godt arbeid for mange.»

Hans Nielsen Hauge var altså kristen – og industrigründer. Han viet sitt liv til å hjelpe mennesker – og han tjente gode penger. Han var lekpredikant – og investor. Disse kombinasjonene passet ikke inn i samfunnets form. Han var nok rett og slett ikke så rent lite irriterende for de som hadde makt på den tiden.

Er vi mer opplyste i dagens samfunn?

Les også Hans Nielsen Hauge – Del 1

×