I dag fyller Kåre J. Smith 72 år. For meg har hans praktiske kristendomsforståelse og handlekraft vært en sterk inspirasjon og et eksempel til etterfølgelse. For andre har disse egenskapene vært et påskudd til å fylle 50 avissider med tvilsom underholdning.

I mars eide jeg ifølge Dagens Næringsliv ikke nåla i veggen. Det vil si, de trodde nok at jeg eide en hel del, men jeg hadde visstnok skjult det i skatteparadis. I dag eier jeg ifølge samme avis så alt for mye. Kanskje filosofien er at hvis man framstiller en sak på mange nok måter må man til slutt treffe noe som er bort imot riktig?

I dag vil jeg tro de fleste skribenter nærmest slåss om spalteplass til sine dypsindige kommentarer om verden før og etter USA-valget. En redaktør med litt respekt for seg selv kan likevel ikke fylle hele avisen med Donald-analyser. Bak 24 sider med Trump har Dagens Næringsliv funnet plass til en side om en «Smiths Venner-stiftelse» i Nederland.

En person bedrar en stiftelse for over sytti millioner kroner. Bedrageriet er planlagt lenge, og store mengder falske dokumenter er produsert for å gjøre det mulig. I Dagens Næringsliv er det de som gav bort midlene – ikke han som stjal dem – som får skurkerollen. Hvordan er det mulig?

Det er kanskje ikke de varme og gode følelsene som preger mitt forhold til Dagens Næringsliv for tiden, men én ting skal avisen ha: Den er utrolig god på å trekke lesertallene mine i været!

Journalistene i Dagens Næringsliv har de siste dagene mange ganger forsøkt å lure meg ut på glattisen. Sakens alvor synes ikke helt å være gått opp for dem.