500px vk tumblr gift phone play angle-left angle-right angle-up angle-down twitter heart envelop tag star facebook feed close checkmark menu instagram googleplus pinterest search skype dribbble users certificate expand linkedin map-pin-fill pen-alt-fill youtube flickr clock bag

Ingen interesse for fakta?

Donald Trump har visstnok ikke hatt et pinlig nøyaktig forhold til fakta i sin valgkamp. Da britene stemte over om de skulle forlate EU var det en god del som mente at «folk flest» ikke kjente fakta i saken godt nok. Hvem har skylden for at ingen synes å bry seg om fakta lenger?


Savner selverkjennelse

Dagens Næringslivs kommentator Eva Grinde hadde i gårsdagens avis et innlegg med tittelen «Det er ikke sant alt som virker». Undertittelen lød: «Donald Trump synes å lire av seg hva det skal være, fordi det virker. Det er ikke en ukjent strategi blant truede og maktglade.» Temaet var hvordan fokus på å vinne og nå fram til et mål kan føre til at omgangen med fakta blir temmelig lettvint. Grinde gjør seg ofte interessante betraktninger rundt temaene hun skriver om, så også i går. Som så ofte når mennesker fra mediebransjen skriver om dette temaet savner jeg imidlertid en viss selverkjennelse.

«Postfakta» og «det postfaktuelle samfunnet» er ord som er blitt mye brukt i det siste. Begrepene skal illustrere hvordan folk flest ikke lenger bryr seg om sannhet og fakta. Noen ser dette som et angrep på kunnskap og faglig kompetanse. Grinde skriver at «Trolig handler det mer om at de som bevæpnet med sin høye utdannelse og viktige stillinger påberoper seg sober kunnskap og kompetanse, tegner et bilde av verden som ikke samsvarer med den virkeligheten folk befinner seg i.»

Det er her jeg er uenig med Grinde, og det er her jeg savner litt selverkjennelse fra mediene. At mennesker som ønsker å oppnå noe har en løselig omgang med fakta er ikke noe nytt. Det som er nytt er i hvor stor grad de faktisk slipper unna med det, og i hvor liten grad mediene sørger for å korrigere det «bildet av verden» som Grinde nevner.

Løselig omgang med fakta fra mennesker som ønsker å oppnå noe er ikke akkurat noe nytt
Løselig omgang med fakta fra mennesker som ønsker å oppnå noe er ikke akkurat noe nytt

Vaktbikkjen har blitt elite

Jeg har denne sommeren og høsten fulgt med en del i amerikanske aviser og TV-kanaler. Valgkampen har selvfølgelig dominert innholdet. Skal jeg oppsummere dekningen må det bli slik: Hillary har sendt epost fra en privat server, og det er ulovlig. Dessuten er hun kjedelig, og Amerika vil med henne bare få mer av det samme de har hatt de siste årene. Trump er en mannssjåvinist som vil bygge mur mot Mexico, kaste ut muslimer og bringe tilbake det gode gamle Amerika. Selvfølgelig er dette unyansert og spissformulert av meg, men jeg tror likevel det illustrerer litt av problemet. God og saklig informasjon om kandidatenes politikk, analyser av faktagrunnlaget for deres påstander og grundigere analyser av konsekvensene for Amerika og verdenssamfunnet har vært påfallende nedprioritert. Slik informasjon har jeg i stedet vært nødt til å søke opp på andre medier, som blogger og mer spesialiserte nettsteder.

«Medier har tradisjonelt sett vært en folkets vaktbikkje mot makten og mot eliten. Mediene i alle land har de siste årene gått til i mye større grad å bli en del av eliten.» Uttalelsen kommer fra VGs nyhetsredaktør, Gard Steiro, i en podcast den 10. november. Er det noe som får mediene til å svulme av selvhøytidelighet er det når de snakker om sin oppgave som folkets vaktbikkje mot makt og elite. Det er egentlig ikke så rart, for nettopp dette er kanskje medienes aller viktigste rolle i samfunnet. Spørsmålet er bare om folkets vaktbikkje fortsatt har folkets tillit.

Hvem kjenner seg igjen?

Når mediene går over fra å representere bredden i folket til å bli en elite i seg selv, fører det uvegerlig til at de mister noe av evnen til å beskrive en virkelighet folk flest kjenner seg igjen i. Steiro fortsetter med å si at: «Det er en nokså homogen gruppe, journalister og dere kommentatorer, dere er med respekt å melde ikke ekstremt folkelige i alt dere foretar dere. Og det gjør at dere kanskje ikke forstår folk…»

Hvor ofte klarer mediene å skape et utfyllende og riktig bilde?
Hvor ofte klarer mediene å skape et utfyllende og riktig bilde?

De siste årene har Dagens Næringsliv og flere andre aviser skrevet en god del om menigheten BCC. Det har vært oppsiktsvekkende og sensasjonelle oppslag, som for alt jeg vet sikkert kan ha solgt bra. Hvor mange av de ca 8.000 norske medlemmene i BCC vil etter disse rundene si at avisene har beskrevet menigheten på en saklig, faktabasert og balansert måte? Jeg vil ikke tro at andelen er særlig høy.

Når et menneske opplever et slikt enormt gap mellom medieframstilling og virkelighet gir det ikke akkurat tillit i andre saker heller. Så kan man kanskje si at dette er spesielt, at medlemmene ikke innser sin egen virkelighet. Ja, mon det. Kanskje dette nettopp er noe av problemet, at journalistene som den nye eliten mener seg å vite bedre hva som er virkelighet enn de som selv lever i den? Jeg undres litt på hvor mange samfunnsgrupper utenfor det mediene anser som mainstream som i dag egentlig føler at det blir gitt en god og saklig framstilling av dem. Og kanskje er ikke «folk flest» så mainstream som avisene gjerne liker å gi inntrykk av.

Mister tillit

Når en avis dreier en sak mot det sensasjonelle og beskriver en virkelighet som ikke er helt reell kan det nok selge godt første gangen. Når man fortsetter langs denne linjen over tid mister avisen tillit, og folk går lei. De begynner å søke informasjon andre steder. At sosiale medier har fått en stadig viktigere rolle i nyhetsbildet har ikke bare med teknologi og «filterbobler» å gjøre. At ytterliggående nettsteder både på høyre og venstre fløy øker i popularitet skyldes kanskje ikke bare at en del begynner å bli frustrert over måten samfunnet styres på. Kanskje er det like mye en motreaksjon på at mediene ikke lenger evner å beskrive en virkelighet folk kjenner seg igjen i, der de virkelige problemene beskrives og belyses balansert og faktabasert, uavhengig av om det blir politisk korrekt eller ikke?

I stedet for å sukke over at «folk flest» ikke lengre er interessert i fakta kunne mediene kanskje heller sette fokus på sin egen rolle i faktaformidlingen. I en tid der sosiale medier og stadig nye teknologiske plattformer dominerer kan ikke lenger aviser og TV-kanaler konkurrere på underholdning og sensasjoner, brød og sirkus. Derimot er det stort behov for aktører som kan fylle en rolle som gode faktaformidlere, som balanserte og uredde maktkritikere. Det er behov for aktører som kan gi «folk flest» en stemme, aktører som kanskje ikke er populære blant eliten men som likevel har bred tillit i samfunnet. Det er behov for journalister og kommentatorer som ikke er redd for å beskrive virkeligheten uavhengig av hva som er politisk korrekt i det miljøet de selv er en del av.

Hvorfor ikke la de mange dyktige menneskene i mediene sette sin energi og kreativitet inn på å finne ut hvordan de kan ta eierskap til denne rollen nå i vår teknologiske tidsalder? Jeg vil anta at for mange av journalistene og kommentatorene ville det oppleves som langt mer meningsfylt enn å skulle finne nye og spennende vinklinger på Hillarys epost eller Trumps familiemedlemmer.

×