Organisasjonen Frivillighet Norge avholdt i dag Topplederkonferansen 2016, med temaet «Fri Frivillighet». Undertittel for konferansen var «Alle ønsker seg en fri frivillighet, men hvilke veier fører oss dit?» Statsminister Erna Solberg deltok med en hilsen og såkalt «sofasamtale», og på slutten av dagen var det partilederdebatt.
Frivillig sektor viktig
Konferansen ble videostreamet for de som ønsket å følge med, og jeg fulgte med interesse noen av innleggene. Temaet er svært interessant, og ikke minst prinsipielt viktig. Det er bred enighet om viktigheten av en oppegående frivillig sektor i det norske samfunnet. Statsminister Solberg pekte på betydningen av nettopp dette i sin hilsen, og roste det store omfanget av dugnadsinnsats i Norge. Men det synes også å være ganske bred enighet om at samfunnet enda har et stykke å gå før frivilligheten virkelig har den friheten som er ønskelig.
«Frivilligheten skal definere egne mål, ikke utføre andres» sa filosof Lars Fredrik Svendsen på konferansen. Han pekte på at det ikke sjelden forekommer temmelig graverende eksempler på at man ønsker å styre støtteordninger slik at man påvirker frivillighetens mål. Gjentatte ganger har politikere og andre tatt til orde for å kutte støtte til organisasjoner som har et formål man er uenig i eller finner provoserende. Svendsen brukte ordet «overtramp» om slike utspill.
Rause holdninger – for hvem?
Jeg tror Svendsens betraktninger er temmelig treffende. Det norske samfunnets holdning til frivillighet kan på mange måter sies å være både raus og entusiastisk, så lenge det gjelder virksomhet som har majoritetens sympati. Frivillige organisasjoner innenfor områder som bare har interesser for minoriteter av befolkningen deler nok dessverre ikke alltid denne opplevelsen.
For oss som er medlemmer i BCC er denne skjevheten blitt illustrert temmelig godt de siste månedene. De fleste av mine lesere vil være kjent med den såkalte Fjordteam-saken. Arbeidstilsynet har i et vedtak konkludert med at frivillige i selskapet må ansettes og betales minstelønn. Jeg har skrevet mye om denne saken tidligere, og de som ikke kjenner saken kan gjerne lese disse innleggene for å få med seg bakgrunnen. For min del har jeg hilst prosessen velkommen. Jeg er uenig i konklusjonen og flere av vurderingene, men synes Arbeidstilsynets prosess har brakt fram en prinsipiell avklaring som er viktig å få tatt.
Prinsipielle spørsmål ikke tema
Det som forbauser meg er at når denne saken omtales i media er ikke de prinsipielle spørsmålene Arbeidstilsynets rapport bringer opp noe tema i det hele tatt. I stedet legges energien ned i å mistenkeliggjøre de frivilliges motiver, spekulere i om BCC og lokalmenighetene forsøker å omgå lovverket, og komme med diverse andre anklager mot menigheten. Dette bildet ville være utenkelig dersom det var en kjent idrettsforening som sto for den frivillige innsatsen. Når de frivillige tilhører en kristen minoritet synes det imidlertid å være helt greit å ha en slik tilnærming.
De siste ukene har enkelte bransjeorganisasjoner og lokalpolitikere også hengt seg på. NHO Service mener at å gjøre seg bruk av leverandører som har innslag av dugnadsinnsats i sin virksomhet ikke er forenlig med å drive seriøst. En representant for Venstre i Sandefjord sammenligner frivillig virksomhet med svart arbeid, og er skeptisk til «… denne amerikaniserte menigheten som for tiden ser ut til å ville vokse rett inn i himmelen.» De store byggentreprenørenes eget tidsskrift har melket saken til absolutt siste dråpe, og benytter enhver overskrift til å minne om at dette handler om «Smiths Venner-saken».
BCC ikke de eneste
Skulle man legge disse utspillene til grunn ville det være nærliggende å tro at BCC-medlemmene er de eneste her i landet som jobber dugnad gjennom selskaper. Slik er det selvfølgelig ikke. Jeg har de siste ukene hatt moro av å undersøke litt om dette. Man skal ikke gjøre mye research før det er tydelig at dette prinsippet benyttes av mange aktører her i landet, og omfanget står i flere tilfeller heller ikke tilbake for det som skjer i BCC. Så kan man være enig eller uenig i om dette skal være mulig. Det er en helt legitim diskusjon, som på mange måter ville være velkommen. Men da er det jo nettopp denne diskusjonen man må ta. Den er man imidlertid livredd for, fordi det vil gå ut over organisasjoner som har opinionens sterke oppslutning. Da er det mye mer komfortabelt å angripe «Smiths Venner», for det kan man nemlig gjøre helt ustraffet. Kanskje man til og med kan gjøre litt politisk mynt på det.
La meg peke på noen av de prinsipielle sidene ved arbeidstilsynets vedtak. De vektlegger særlig to faktorer i sitt vedtak, nemlig omfanget og regelmessigheten av den frivillige innsatsen. Det at de frivillige legger ned en innsats som synes å være større enn gjennomsnittet taler altså i retning av at det skal defineres som et ansettelsesforhold. Det samme gjelder det faktum at det er en regelmessighet i innsatsen. Skulle disse synspunktene vinne fram må frivilligheten forholde seg til dem som regler. Da blir det neste spørsmålet selvfølgelig: Hvor går grensen? Hvor mange timer i uka kan man nedlegge av frivillig innsats før det går over til å bli et arbeidsforhold? Og hvor går grensa for regelmessighet? Er det greit å jobbe dugnad fast to ganger i uka, eller skal all dugnadsinnsats som motsatt ytterpunkt skje etter innfallsmetoden uten at den planlegges i forkant? Er det i det hele tatt greit å jobbe dugnad i aksjeselskaper, eller må frivilligheten begrenses til å skje innad i egen virksomhet?
Potensial for interessant debatt
Disse spørsmålene må nødvendigvis avklares dersom Arbeidstilsynets vedtak mot Fjordteam AS blir stående. For meg ville en debatt om disse temaene være svært interessant å følge. Den ville få fram hvordan samfunnet egentlig mener frivilligheten bør legge opp sin dugnadsvirksomhet. Den ville bringe opp viktige momenter i spørsmålet om hvor fri den norske frivilligheten egentlig bør være. Dessverre er det ikke denne debatten vi har fått.
Med referanse til filosof Svendsens innlegg på Topplederkonferansen vil jeg si at BCC nettopp har tatt konsekvensene av å definere og arbeide for egne mål. Medlemmene har et sterkt engasjement for et ideelt formål. De benytter samfunnets ordninger for å skaffe til veie midler til dette formålet, og det skjer i et omfang som er stort – men langt fra unikt. Så er det mulig at dagens regelverk må tolkes slik at det faktisk ikke er rom for den formen BCC-medlemmene og mange andre aktører har valgt å benytte i sin frivillige innsats. Det må frivilligheten forholde seg til, og det bringer opp en svært interessant prinsipiell diskusjon. Denne diskusjonen uteblir likevel, fordi saken handler om «Smiths Venner», ikke om en populær idrettsforening. Det er veldig synd!
Andre relevante innlegg:
- Ulovlig dugnadsarbeid?
- Innrette seg lovlig
- Hvem skal ha dugnadspengene?
- Grunnlovsbrudd gir pengefokus
- Sjokkerende forskjellsbehandling i Fædrelandsvennen
- Arbeidstilsynet står på sitt i Fjordteam-saken
- Fjordteam – Hva nå?
- BCC, dugnad og frivillighet
- Dugnadsmoral og dobbeltmoral
- Norsk Lapskaus: Politikk, jus, etikk og følelser
- Vi jobber dugnad for hundrevis av millioner
