Norgeshistoriens største skattesak. Flere titalls millioner i unødvendige utgifter for staten. Fire og et halvt år i rettsapparatet. Enorme ressurser i Økokrim bundet opp over lang tid, i det som er blitt en svært pinlig sak for den norske staten. Det er nærliggende å gjøre seg noen tanker.
Transocean-saken
De siste ukene har den såkalte Transocean-saken satt sitt preg på nyhetsbildet innenfor økonomi og næringsliv. Mange av mine lesere kjenner sikkert saken godt, men for de som ikke har fulgt med på den handler det altså om en prosess som har pågått i 11 år. Den har blant annet resultert i at Økokrim i 2011 tiltalte tre skatterådgivere samt tre selskaper i riggkonsernet Transocean for grovt skattesvik, med over 11 milliarder unndratt fra beskatning. Det ble lagt ned påstand om bøter og fengsel på mellom tre og seks år. I 2014 ble alle de tiltalte frifunnet, men Økokrim anket, og saken skulle gå sin videre gang i neste rettsinstans nå i januar. Rett før ankesaken skulle starte valgte imidlertid Økokrim å ta statsadvokaten av saken, og rett etterpå ble hele saken trukket.
Transocean-saken er diskutert, utredet og debattert i utallige aviser og mediekanaler, og jeg skal ikke bruke mer tid på selve saken her. Det som er svært interessant er imidlertid kritikken som kom fra spesialenheten for politisaker, og senere fra Riksadvokaten. De kritiserer statsadvokaten for at han flere ganger har argumentert mer ut fra hvordan han selv oppfatter at jusen burde være, enn hvordan jusen faktisk er.
Hvordan bør jusen være?
De av mine lesere som har fulgt bloggen en stund skjønner nok hvor jeg vil med dette. De siste ukene har fagforeninger og enkelte lokalpolitikere kritisert BCC for å drive ulovlig dugnadsvirksomhet gjennom selskaper eid av lokalmenigheter.
En del av denne kritikken er så usaklig og fordomsbasert at jeg ikke ser noe poeng i å bruke tid på den her. Mennesker som ikke gidder å sjekke de mest elementære fakta, og som heller ikke er interessert i slike fakta, har det lite for seg å diskutere med. Det fins imidlertid også kritikere som har en mer fornuftig tilnærming, og da er vi inne på en side av debatten som jeg synes det er verd å bruke litt tid på.
I alt som er sagt og skrevet om dugnadssakene knyttet til Fjordteam og andre selskaper eid av BCCs lokalmenigheter, finner jeg nemlig ikke et eneste argument som er solid forankret i alminnelig rettsoppfatning. Argumentene er i stedet forankret i hvordan man personlig ønsker at norsk lov burde være. Argumentene kan i og for seg være gode, men debatten blir en lapskaus av poltikk, jus, etikk og følelser. Det skilles ikke på hva som er dagens jus og hva som er en ønsket framtidig situasjon.
Velkommen debatt
Dette er synd. Jeg tror nemlig ikke Fjordteam eller BCC har noe imot en debatt om hvordan jusen bør være. Tvert imot, de har uttrykt at de hilser en slik debatt velkommen. Problemet oppstår når man framstiller sin personlige oppfatning av hvordan jusen bør være som om den er alminnelig rettsoppfatning. For det er den nemlig ikke. Faktum er at dagens regelverk er svært uklart. Det er stor mangel på rettskilder innenfor de problemstillingene Arbeidstilsynet har tatt opp. Påstander, personlige oppfatninger og følelser er det derimot ingen mangel på.
Jeg tror ikke noen som har satt seg inn i Fjordteam-saken kan være uenig i at dette selskapet og BCC har brukt langt mer ressurser på juridiske avklaringer enn det som med rimelighet kunne forventes av dem. Likevel mistenkeliggjøres nå hele dugnadsvirksomheten til BCC – ikke med bakgrunn i jus, men med bakgrunn i personlige oppfatninger av hvordan regelverket burde være. Det er ufint.
Er det ikke ønskelig at det skal være mulig å arbeide dugnad i aksjeselskaper i Norge? Neivel, det er i så fall en helt ærlig sak. Men la oss i hvert fall da være tydelige på at debatten handler om hva som er ønskelig – ikke om hvordan dagens jus faktisk er.
Klarhet er målet
Jeg ser av enkelte kommentarer her på bloggen at noen oppfatter meg å forsvare dagens modell med nebb og klør. Da tror jeg neppe de kan ha lest mine innlegg særlig grundig. Jeg mener nemlig ikke at dagens regelverk er særlig hensiktsmessig. Det jeg er opptatt av framfor alt er at regelverket skal være klart. Det må være mulig for frivillige å få gjort en innsats for et formål de brenner for uten å bli mistenkeliggjort. Det må være mulig for en forening å organisere denne innsatsen på en måte som skaper ro og trygghet både for organisasjonen og samfunnet for øvrig – uten at det er nødvendig å bruke millionbeløp på juridiske utredninger.
Som jeg også har nevnt før er ikke dette vanskelig å få til. Jeg har nevnt flere eksempler på land der regelverket ivaretar balansen mellom kommersiell og ideell virksomhet på en utmerket måte. Nederland er et slikt eksempel. Jeg skal ikke gå i detalj på dette her, men regelverket i Nederland stimulerer i sterk grad til frivillig innsats i selskaper, så lenge overskuddet går til godkjente ideelle organisasjoner. Samtidig ivaretas hensynet til at ikke næringslivet skal oppleve uheldig konkurranse. Skattereglene knyttet til gaver fra privatpersoner og selskaper stimulerer også til en sterk frivillig sektor. Viktigst av alt – det er mulig å forholde seg til regelverket uten å bruke en formue på juridisk rådgivning.
Dugnadsånd
Vi leser jevnlig i pressen om strålende eksempler på idrettslag der dugnadsånden lever i beste velgående. Når jeg leser enkelte av disse oppslagene lurer jeg nesten på om vi i BCC egentlig jobber for lite dugnad. Det er nemlig ikke lite dugnadsomfang vi snakker om i mange av disse idrettslagene.
I en rapport som Deloitte har utarbeidet for Kulturdepartementet har de innhentet gjennomsnittlige tall for personer som gjør frivillig arbeid i Norge. For en fireukers periode lå gjennomsnittet på 14 timer. Det er et høyere timetall enn gjennomsnittet for dugnadsarbeiderne i Fjordteam.
En forskjell er likevel at idrettslag ofte, men slett ikke alltid, legger ned dugnadsinnsatsen direkte innenfor idretten. Argumentet jeg da ofte hører er: Hvorfor kan ikke BCC også fokusere dugnaden i sin egen virksomhet, i stedet for å bruke dugnadskreftene på å hente inn penger gjennom selskaper?
Svaret er ganske åpenbart. BCC er nødt til å gjøre begge deler. Medlemmene legger allerede ned en enorm dugnadsinnsats direkte i menighetens arbeid. Alt ungdoms- og barnearbeid, tilstelninger og aktiviteter tilrettelegges og gjennomføres på dugnad. Men der idrettslagene får offentlig støtte til sin virksomhet gjennom spillemidler må BCC i all hovedsak finansiere denne selv. Jeg har i tidligere innlegg vist hvordan den offentlige støtten til BCC kun dekker en brøkdel av driftskostnadene.
Når fagforeninger og enkelte lokalpolitikere nå bruker så sterke ord om BCCs dugnadsinnsats kunne det være interessant å vite om de mener at menigheten i stedet burde ha et sugerør i statskassa og hente pengene til sin virksomhet derfra?
Advokat Sverre E. Koch var en av de som var tiltalt i Transocean-saken. I et intervju med Dagens Næringsliv lørdag siterte han den franske filosofen Montesquieu, som levde i en overgangstid mellom enevelde og opplysningstid: «Frihet er å kunne gjøre det loven tillater». Det er ikke noe annet enn denne friheten jeg for min del ønsker at Fjordteam og alle andre som arbeider dugnad skal ha.
Mitt hjertesukk er: Ta gjerne en debatt på hvordan jusen knyttet til dugnad bør være. Men ikke framstill dette som om det handler om hvordan jusen faktisk er i dag. Det vi får da blir nemlig norsk lapskaus, og ikke Montesquieus frihet.
Andre relevante innlegg:
- Ulovlig dugnadsarbeid?
- Innrette seg lovlig
- Hvem skal ha dugnadspengene?
- Grunnlovsbrudd gir pengefokus
- Sjokkerende forskjellsbehandling i Fædrelandsvennen
- Arbeidstilsynet står på sitt i Fjordteam-saken
- Fjordteam – Hva nå?
- BCC, dugnad og frivillighet
- Frivillighet og dugnad
- Dugnadsmoral og dobbeltmoral
- Vi jobber dugnad for hundrevis av millioner
