Hvorfor er det så mye pengefokus i BCC? Dette spørsmålet kan høres fra tid til annen. Ved første øyekast er det kanskje ikke helt åpenbart hvorfor et kristent trossamfunn må snakke om penger.
Kristendom og kommersiell virksomhet
Tidligere i år var jeg på et seminar i Oslo, og ble i en pause sittende og prate med en av de andre deltakerne. I samtalen kom vi litt inn på Stiftelsen Brunstad Konferansesenter, som er regnet som næringsdrivende men har et ideelt kristent formål. «Jeg må innrømme at jeg er skeptisk til at en organisasjon med kristent formål skal drive kommersiell virksomhet» sa min samtalepartner. Dette er tema jeg synes er svært interessant, og jeg var nysgjerrig på hva hans skepsis bunnet i. «Jeg vet ikke helt, men det synes liksom ikke riktig at man skal blande børs og katedral» svarte han. «Hvordan mener du vi best bør finansiere vår virksomhet da» spurte jeg. «Dere får vel statsstøtte dere som alle andre trossamfunn, hvorfor skal dere fokusere så mye på penger ut over dette?» var svaret.
Dette var en oppegående person som på ingen måte hadde noe imot BCC eller vår virksomhet. Vi var gode venner og samtalepartnere gjennom hele seminaret. Jeg tror imidlertid hans tankegang og skepsis er noe som av en eller annen grunn ligger ganske dypt i nordmenn og skandinaver. Tanken om at et trossamfunn skal gå til staten og få penger er nemlig ikke så utbredt ellers i verden. Jeg vil i noen innlegg framover se litt på rammevilkårene vi som trossamfunn har i Norge. Det er nemlig en grunn til at vi i noen sammenhenger fokuserer på penger.
Pengefokus
Først har jeg likevel lyst til å nevne at BCC har valgt å markere et skille slik at pengefokus i svært liten grad er en del av den kirkelige virksomheten. BCC-medlemmene har tilgang til et stort arkiv med antageligvis flere tusen timers lyd- og videoopptak fra BCCs konferanser og kirkelige samlinger gjennom mange år. Om noen hadde tatt bryet med å høre gjennom alt dette tror jeg de ville finne at pengefokus utgjør en forsvinnende liten del, og er så godt som fraværende på disse samlingene.
Deltar du på våre internasjonale konferanser på Brunstad er det som regel to kollekter i løpet av en slik konferanse, men det er ingen kollekttaler og det informeres som regel bare om at bøtta går rundt. Disse kollektene er også fullstendig anonyme. Jeg tror de fleste lokalmenighetene også har lignende prinsipp for sine kirkelige samlinger. Dette er nettopp fordi den kirkelige virksomheten i BCC skal være tilgjengelig for alle, uansett økonomisk situasjon. Som jeg nevnte i tidligere innlegg er det egentlig gratis å delta i denne virksomheten.
BCC har på den annen side også samlinger med helt andre settinger, der innsamling, dugnad og gaver har mye mer fokus. Det månedlige BrunstadMagasinet har mye fokus på innsamlingsresultater, konkurranser mellom menigheter og lignende. Her er det gjerne høy stemning og kraftuttrykkene sitter løst. Lignende settinger tror jeg også du finner på samlinger som inngår i lokalmenighetenes innsamlingsaksjoner. Og da er vi tilbake til spørsmålet til min venn fra seminaret: Hvorfor trenger vi å fokusere på penger når vi likevel får offentlig støtte? For å svare på dette må vi først se litt nærmere på hvordan denne ordningen fungerer.
Støtte til trossamfunn
Støtteordningen til trossamfunn i Norge er egentlig begrunnet i den norske grunnlovens §16, som lyder slik: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.« (Min utheving). For at stat og kommune skal finansiere Den norske kirke (Dnk) må de altså støtte andre trossamfunn på lik linje. Prinsippet om likebehandling er også i stor grad nedfelt i den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) men jeg skal ikke gå nærmere inn på dette her.
Prinsippet det offentlige har lagt til grunn i sin tolkning av denne bestemmelsen er i hovedsak at statens og kommunenes nettoutgifter til driften av Dnk, samt et mindre bidrag fra Opplysningsvesenets fond, deles på antall medlemmer i kirken, og dette utgjør støttebeløpet per medlem til de øvrige trossamfunn. Det gjøres noen fratrekk for funksjoner som Dnk ivaretar også for de som ikke er medlemmer, men det har ikke noen hensikt å gå nærmere inn på disse her. Målt ut fra antall medlemmer kan vi altså på en måte si at staten støtter Dnk og øvrige trossamfunn «på lik linje» slik grunnloven sier. Så, hvorfor skal BCC ha behov for mer penger per medlem enn Den norske kirke? Er vår virksomhet så mye dyrere å drive, vi har jo tross alt ikke betalte forkynnere eller prester?
7% aktive medlemmer
Svaret er egentlig ganske åpenbart. Dnk hadde i 2014 3,9 millioner medlemmer. Det er dette tallet som er lagt til grunn ved utregningen av støtten til de øvrige trossamfunn. Ifølge en artikkel i Aftenposten i 2011 er det ca 7% av disse medlemmene som er aktive, det vil si går i kirken én gang i måneden eller oftere. Litt forenklet kan vi si at statsbudsjettet er lagt opp for å dekke kirkens kostnader for ca 270 000 medlemmer (7%), men når disse kostnadene legges til grunn for tilskuddet til øvrige trossamfunn benyttes det totale medlemstallet på 3,9 mill.
Dette er et greit prinsipp for trossamfunn som er typiske «folkekirker» der mange er medlemmer eller har en form for tilhørighet, men kun en mindre andel er aktive. Mange av de øvrige trossamfunn her i landet har imidlertid et helt annet mønster. Jeg har ikke gjort noen undersøkelse på hvor mange av BCCs ca 8.000 medlemmer i Norge som deltar på kirkelige samlinger minst en gang per måned, men jeg vil anta at tallet ikke er langt fra 95%. BCC er heller ikke enestående på dette området. Mange andre trossamfunn her i landet har et høyt personlig engasjement fra medlemmene.
Om vi gjør et tankeeksperiment og ser for oss at 95% av Den norske kirkes medlemmer plutselig hadde begynt å gå i kirken minst en gang i måneden, hva ville skjedd da? Kirken og staten ville ganske enkelt hatt en gigantutfordring. Dagens budsjettpost for Dnk i statsbudsjettet ville sannsynligvis mer enn tidobles bare for å dekke drift og bemanning.
Nye kirkebygg
Den andre utfordringen Dnk ville få er at de måtte bygge en stor mengde nye kirker. Per i dag er den lave aktive deltakelsen så innarbeidet at det til og med framgår av kirkelovens §21: «Ny kirke skal i kirkerommet ha sitteplass til en tidel av Den norske kirkes medlemmer i soknet. Det kreves likevel minst 200 og ikke mer enn 500 sitteplasser.» Dette er mulig at de som utarbeidet denne loven var litt for raske når de leste Hebreerbrevets formaning i kapittel 10 vers 25. Det står faktisk ikke «Og la 90% av oss holde oss borte når menigheten samles…». Om 95% av medlemmene ble aktive spørs det om ikke denne loven også måtte revideres.
Hvor mye måtte staten i så fall legge ut for å finansiere nye kirker? Jeg kan ikke svare nøyaktig på det, men i kirkebyggdatabasen kirkesok.no er det per i dag registrert 1625 kirkebygg i Norge. La oss for enkelthets skyld ta utgangspunkt i at ca en tredjedel av kapasiteten på disse er utnyttet per i dag. De 1625 byggene kunne da betjene 810 000 medlemmer. For å dekke 95 % av hele medlemsmassen ville det være nødvendig å bygge nesten 6 000 nye kirker. Hvis vi forsiktig anslår at en ny kirke koster 50 millioner å bygge betyr det en totalkostnad på 300 mrd. Jeg lurer på hvor de pengene skulle komme fra. Kanskje kirkens prester også måtte begynne å snakke litt om penger?
Dette er selvfølgelig bare veldig overflatisk lek med tall, men prinsippet er likevel ganske illustrerende. La oss nå gå tilbake til dagens situasjon og se på de 1625 kirkene som Dnk disponerer i dag. Av disse er det ifølge samme database 67 som er bygget de siste 20 år. Om søket utvides til å gjelde de siste 50 år blir tallet 232. Mer enn 95% av kirkene er altså bygget før 1995. Mer enn 85% er bygget før 1965.
Realiteten er at Dnk de siste 50 år har hatt minimale kostnader knyttet til etablering av fasiliteter. Ifølge databasen er faktisk mer enn 70% av kirkene bygget for over 100 år siden.
Til sammenligning er over 90% av BCCs kirkebygg i Norge etablert etter 1995. Basert på en demografisk analyse anslår BCC en vekst på mer enn 50% for medlemstallet i norske menigheter de neste 20 år. Det estimeres at samtlige av BCCs lokalmenigheter i Norge igjen vil ha behov for enten å bygge helt nye kirkebygg eller foreta en stor utvidelse av eksisterende bygg i perioden fram til 2035. De økonomiske utfordringene knyttet til dette er tilsvarende store. Er det fortsatt noen som lurer på hvorfor vi ikke kan klare oss med tilskuddet fra stat og kommune?
7 millioner i støtte
Tilskuddet BCC mottar for sine ca 8 000 registrerte medlemmer i Norge utgjør i 2015 ca 7,1 millioner. Dette er altså beregnet ut fra statens og kommunenes nettoutgifter til en kirke som opplever stadig synkende medlemstall, der kun 7% av medlemmene er aktive, og der det i praksis ikke er hverken finanskostnader for eksisterende fasiliteter eller kostnader knyttet til etablering av nye fasiliteter.
Hadde BCC hatt 7% aktive medlemmer, nedbetalte fasiliteter og en stabil eller synkende medlemsmasse hadde vi absolutt ikke behøvd å fokusere på penger! Vi ville fortsatt fått det samme beløpet i offentlig støtte, og skulle nok klart oss rimelig godt med det. For BCC og mange andre trossamfunn er imidlertid hverdagen en helt annen. Jeg er derfor faktisk langt fra sikker på om det prinsippet det offentlige legger til grunn for beregning av støttebeløp er i samsvar med grunnlovens bestemmelse om at «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje» med Den norske kirke. Snakker vi her egentlig om et brudd på grunnloven? Jeg har ikke kompetanse til å vurdere dette, men det kunne være veldig morsomt å få utredet en gang.
Nå er ikke mitt poeng at statsstøtten nødvendigvis skal økes. Personlig er jeg egentlig litt kritisk til prinsippet om at staten skal støtte trossamfunn gjennom passive finansielle ordninger. Mitt poeng er at på en eller annen måte må også BCC ha en reell mulighet til skaffe midler til å utøve sin kirkelige virksomhet. Når offentlig støtte til de grader er utilstrekkelig må vi altså finne andre måter å gjøre dette på. Og da er vi inne på temaer som eksempelvis skatt og frivillig innsats. Dette vil jeg se nærmere på i senere innlegg.
Hvorfor fokuserer vi på penger i BCC? Jeg vil avslutte dette innlegget med et motspørsmål: Hva er alternativet?
Andre relevante innlegg:
