Ikke overraskende er det flere aviser som de siste dagene har satt fokus på dugnad i selskaper og foreninger i tilknytning til BCC. Sist ut er tidsskriftet Byggeindustrien, og det kan være på sin plass å kommentere noe av det som de skriver.
Konklusjoner og fakta
Byggeindustrien var etter det jeg forstår de som var først ute med å rette søkelyset på dugnadsinnsats i lokalmenighetenes selskaper. De har fulgt Fjordteam-saken tett, og har de siste dagene også hatt oppslag om dugnadsvirksomhet i andre foreninger. Fra mitt ståsted synes jeg de i hovedsak har forholdt seg ryddig til disse sakene. Litt sensasjonsoverskrifter må vel en journalist ha lov til å lage, så lenge faktaframstillingen i saken er noenlunde korrekt.
I dag har de imidlertid et oppslag der de ikke helt klarer å holde orden i sysakene. Under et bilde av den såkalte Hagebyen på Oslofjord Convention Center finner vi overskriften «Har 102 barne-, idretts- og ungdomsklubber – slik kan Smiths venner tjene millioner skatte- og avgiftsfritt». Den videre faktabeskrivelsen er i hovedsak korrekt så langt jeg kan se, men når avisen selv kommenterer står ikke konklusjonene helt i forhold til fakta.
Ikke «Smiths Venner»
For det første kan ikke «Smiths Venner» tjene millioner skatte- og avgiftsfritt. Så godt som samtlige foreninger avisen omtaler er selvstendige foreninger som kun er knyttet opp mot BCC i verdigrunnlag. Dugnadsinntekter som arbeides inn i foreningene kan ikke overføres til BCC eller lokalmenighetene, de må nødvendigvis gå til foreningens egen virksomhet. De 102 foreningene har tusenvis av medlemmer, som i hovedsak er barn og ungdom. Aktivitetsnivået i foreningene er gjennomgående høyt. Det er bare å ta en runde en hvilken som helst kveld i uka på et sted der det finnes en lokalmenighet av BCC, så vil man temmelig sikkert finne et aktivitetsnivå som kan ta pusten fra noen og hver.
Ut fra bildebruken og overskriften synes avisen å anta at overskuddet fra dugnadsinnsatsen skal gå til BCC eller til utbyggingen på Brunstad. Om det var tilfelle ville jo saken absolutt være verd et oppslag. Men slik er det altså ikke. Det er tusenvis av barn og unge rundt omkring i hele Norge som flere ganger i uka nyter godt av disse pengene. Så kan det sikkert spørres om jeg kan dokumentere dette. Og nei, jeg har ikke tenkt å innhente 102 regnskaper og gjennomgå disse. For meg er de fakta Byggeindustrien selv peker på gode nok beviser. 102 foreninger har i 2014 arbeidet dugnad for til sammen 4,6 mill. Det er mindre enn en tusenlapp per medlem, og ca 30% av hva de faktisk kunne ha jobbet skatte- og avgiftsfritt. Egentlig er jeg forbauset over at tallene ikke er høyere, for det er faktisk svært langt fra gratis å drive idrett, musikk eller ungdomsaktiviteter.
Kontraktsfeste dugnadsglede
Samme publikasjon har også et annet oppslag, med overskriften: «Menighetsmedlemmer signerer på at de jobber dugnad med glede». Det som videre omtales er en frivillighetserklæring som de frivillige i Fjordteam AS har signert, og som blant annet beskriver deres motivasjon for å bidra. Byggeindustriens videre beskrivelse er for så vidt saklig og faktaorientert, og som sagt må man vel av og til gi journalister lov til å piffe opp overskriftene. Dette vet jo jeg litt om nå etter at jeg har begynt å blogge.
Det som likevel kan være interessant er å se litt på hvorfor selskapene har sett det nødvendig i det hele tatt å ha en slik erklæring. Hva er poenget med den dersom forholdet uansett er frivillig?
Krav om ID-kort
Svaret er egentlig veldig enkelt. For noen år siden ble det innført krav om ID-kort i en del bransjer. Blant annet gjelder dette renholdsbransjen, der Fjordteam har hatt oppdrag. Skal man få utstedt ID-kort må man stå i arbeidstakerregisteret. Men de frivillige er jo ikke arbeidstakere. Så hva gjør man da?
I forskriftene var det gjort unntak for enkelte grupper som ikke trengte ID-kort, blant annet lærlinger, personer på attføringstiltak, elever i praksis m.m. Slike kunne i stedet legge fram en bekreftelse eller avtale som dokumenterte hvorfor de befant seg på arbeidsstedet og hvilken tilknytning de hadde til oppdragsgiveren.
Det fantes nemlig ikke regelverk som beskriver hvordan frivillige skal forholde seg til kravet om ID-kort. På bakgrunn av de unntakene som var gjort for de gruppene jeg har nevnt, vurderte BCCs advokater det slik at frivillige ville komme innenfor de samme ordningene. Det vil si at de trengte et dokument som bekreftet bakgrunnen for at de var på arbeidsstedet. Derfor ble det først utarbeidet det som ble kalt en dugnadskontrakt. Poenget med denne var ikke å binde den frivillige, men å dokumentere hans eller hennes tilknytning til oppdragsgiveren, samt å angi at de ikke var der som arbeidstakere, men nettopp som frivillige.
Begrepet «dugnadskontrakt» var imidlertid uheldig, fordi det kan forstås dit hen at det innebærer en binding og en forpliktelse. Etter hvert ble dette derfor byttet ut med en frivillighetserklæring. Det er altså denne det vises til i Fjordteam-saken, og det er denne Byggeindustrien har fått en morsom overskrift ut av.
Andre relevante innlegg:
- Ulovlig dugnadsarbeid?
- Innrette seg lovlig
- Hvem skal ha dugnadspengene?
- Grunnlovsbrudd gir pengefokus
- Sjokkerende forskjellsbehandling i Fædrelandsvennen
- Arbeidstilsynet står på sitt i Fjordteam-saken
- Fjordteam – Hva nå?
- Frivillighet og dugnad
- Dugnadsmoral og dobbeltmoral
- Norsk Lapskaus: Politikk, jus, etikk og følelser
- Vi jobber dugnad for hundrevis av millioner
