Å betale sin skatt med glede skal visstnok være en dyd. Når det gjelder personlig skatt kan jeg muligens være enig. For et trossamfunn er jeg temmelig uenig.
Frivillig innsats på vei ut?
I mitt forrige innlegg skrev jeg om den norske ordningen for tilskudd til trossamfunn, og hvordan denne muligens er i strid med selve grunnloven i Norge. Grunnlovsbrudd eller ikke – det er få som vil være uenige i at tilskuddsordningen ikke er i nærheten av å dekke de økonomiske behovene til et aktivt og voksende norsk trossamfunn. Pengene må altså skaffes på andre måter.
I BCC har mange lokalmenigheter de siste årene basert en ikke ubetydelig andel av sin økonomi på inntekter fra frivillig innsats. Mange av mine lesere vil ha fått med seg at deler av dette er under arbeidstilsynets lupe for tiden. I innlegget «Hvem skal ha dugnadspengene?» viste jeg hvilke konsekvenser det vil få dersom arbeidstilsynets tolkning av lovverket blir stående. I praksis vil det da rett og slett være uinteressant å fortsette frivillig innsats i mange sammenhenger.
Skatt
Mange andre sammenlignbare land legger ikke opp til at trossamfunn passivt skal motta økonomisk tilskudd direkte fra staten. I stedet er fokus på å legge til rette gode rammer for at disse selv kan skaffe økonomisk grunnlag for utøvelsen av sine kirkelige aktiviteter. De viktigste virkemidlene er da gjerne tilpasninger i lovverket for skatt og frivillig innsats. Sistnevnte har vi allerede vært inne på. Da sitter vi igjen med skatt. Er det noe å hente på dette området i Norge?
La oss for eksempel si at lokalmenigheten jeg tilhører, Oslo / Follo, bygger et nytt kirkebygg. Vi er en stor menighet, og må bygge stort. Når alle andre dører er lukket har vi kanskje en mulighet igjen som kan gi oss noe økonomisk grunnlag – vi kan leie ut bygget når vi ikke bruker det selv. Og nå begynner det å bli interessant!
Da sier nemlig lovverket at dersom vi leier ut til andre trossamfunn kan vi gjøre dette skattefritt. Det er jo bra. Uheldigvis er det ikke så mange større trossamfunn som holder lørdagen hellig her i landet. De som er aktuelle for å leie vil selvfølgelig gjerne ha sine kirkelige aktiviteter på søndagen. Vi har da spart alt vi klarer. Vi har samlet inn penger. Vi har jobbet dugnad. I mer enn 10 år har vi gledet oss til å flytte inn i nytt bygg. Jeg synes jeg ser for meg reaksjonen hos medlemmene hvis vi til syvende og sist må la andre bruke bygget når vi selv trenger det mest.
Nå er vi så heldige at vi holder til i et attraktivt område. Det ville sannsynligvis ikke være vanskelig å leie ut bygget til annen virksomhet som kurs og konferanser, musikkarrangement, TV-innspilling og lignende. Men da sier lovverket at vi må betale skatt.
For meg blir dette nesten komisk. Staten sier altså at om vi leier ut våre kirkebygg betyr det ingenting hva pengene går til. Det som har betydning for om vi må betale skatt er hvilken type virksomhet våre leietakere driver.
Ikke ønsket
Det er faktisk ikke slik at vi i BCC synes det er så utrolig morsomt å etablere selskaper, drive innsamlingsaksjoner og jobbe dugnad til krampa tar oss. Vi jubler ikke når vi hvert år bruker millionbeløp på juridisk rådgivning for å sørge for at vi overholder en stadig voksende jungel av lover og regler. Det vi helst ville fokusere på er å drive vår kirkelige virksomhet. Vi ville svært gjerne bruke mer av tiden vår til å gjøre livet godt for barna og ungdommen som vokser opp.
Om BCC skulle legge kun tilskudd fra staten til grunn ville vi ha et årlig budsjettunderskudd på over 90 millioner. Inntjenende virksomhet basert på frivillig innsats ser ut til å være uønsket i samfunnet. Utleie av våre kirkebygg blir lite interessant med dagens skatteregler. Det er både praktiske og etiske begrensninger på hvor mye vi kan forvente at medlemmene bidrar fra egen lommebok, av beskattede midler. Hvilke muligheter står vi egentlig igjen med?
Den samme staten som av grunnloven er pålagt å tilrettelegge for trossamfunn og sørge for like økonomiske vilkår som Den norske kirke, pålegger oss skatte- og avgiftsplikt, i hovedsak på lik linje med næringsdrivende. Slik er det ikke i mange andre land. I kommentarfeltene her på bloggen er det et par ganger nevnt behovet for å ivareta de som har utfordringer i privatøkonomi eller helse. Dette er helt klart viktig, men jeg vil ikke si at staten gjør dette spesielt enkelt for oss.
Menneskerett
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fastslår at det å utøve sin religion er en menneskerett. Jeg tror ikke mange vil være uenig i at skal man utøve sin religion må man ha et sted der man kan samles. Å utøve sin religion betyr for mange trossamfunn noe mer enn at 7 % av medlemmene samles en gang i måneden. Er denne grunnleggende menneskeretten faktisk reell for aktive, voksende trossamfunn i Norge?
Andre relevante innlegg:
