De siste ukene har jeg fått høre at flere aviser har henvendt seg til BCC og stilt spørsmål om hvorvidt deltakelsen i ungdomsprogrammene og den frivillige innsatsen virkelig er frivillig. Det antydes at den kanskje heller er et resultat av press. Jeg har naturlig nok hatt mine tanker om dette, men ønsket gjerne å finne ut hva deltakerne selv mener. Derfor opprettet jeg onsdag en nettbasert spørreundersøkelse for å få en indikasjon på dette. I dag presenterer jeg resultatene.
Ikke vitenskapelig korrekt
Først bør jeg vel si at jeg er fullt klar over at dette ikke er noen vitenskapelig korrekt undersøkelse. Det å lage objektive og nøytrale spørreundersøkelser er en vitenskap i seg selv. Min undersøkelse vekker neppe stor anerkjennelse hos Statistisk Sentralbyrå. Det er heller ikke poenget. Mitt poeng er at dersom en betydelig andel av de over 5.000 ungdommene som har vært på A-laget føler at de har vært utsatt for press, ville det være svært underlig om det ikke ble gitt en tydelig indikasjon på det i en slik undersøkelse.
Så litt om gjennomføringen: Undersøkelsen ble lagt ut onsdag 16.12 ca kl. 08:30, og var åpen fram til torsdag 17.12 kl. 22:00. I mitt innlegg om A-laget 2005 – 2014 oppfordret jeg de av mine lesere som er eller har vært på A-laget til å delta i spørreundersøkelsen ved å klikke på en link. Jeg la også ut en melding på min Facebook-side om dette. De som klikket på linken kom først til en informasjonsside med følgende tekst:
Takk for at du vil delta i min spørreundersøkelse om A-laget! Din besvarelse er anonym, og kan ikke spores tilbake til deg.
BCC opplever i disse dager et fokus fra media på dugnadsinnsats og innsamlingsaksjoner. Det stilles spørsmålstegn ved om de som bidrar i dette gjør det på grunn av press, eller om frivilligheten er reell. Fra noen journalister stilles det også spørsmål ved om det er riktig å la ungdom på A-laget arbeide dugnad for en mindre godtgjørelse, eller om dette er uetisk utnyttelse av ungdommene. Jeg vil gjerne vite hvordan de som selv har vært eller er på A-laget ser på dette, og derfor gjennomfører jeg denne undersøkelsen.
Deltakerne kom deretter til selve undersøkelsen, med 7 spørsmål og et åpent kommentarfelt. Alle besvarelser var helt anonyme. Det kunne bare leveres én besvarelse per enhet (IP-adresse). Da undersøkelsen ble stengt torsdag kveld hadde jeg fått inn 1422 besvarelser.
En åpenbar svakhet i undersøkelsen er at jeg ikke har noen kontroll på hvem som faktisk har svart, da undersøkelsen var åpen for hvem som helst. Jeg aner ikke om de som svarte faktisk har vært på A-laget. Men dette slår begge veier. Hvis noen er svært misfornøyde med BCC er det ingenting som har hindret dem i å gå inn og legge inn besvarelser som gir negativt utslag, selv om de aldri har vært på A-laget.
Resultatene
Da har jeg vel sagt nok om metodikken, så her er resultatene:
Som vi ser fordeler årskullene seg forholdsvis jevnt, men med en overvekt fra den første byggeperioden samt de to siste årene.
Her blir det interessant. Det er 1415 som har besvart dette spørsmålet, og 10 av dem sier at de deltok på A-laget fordi de følte seg presset til det. Jeg har ikke spurt nærmere hvorvidt det var familie, venner eller ansvarlige i en lokalmenighet som presset dem.
BCC har nulltoleranse for press i all sin aktivitet. Selv om 10 av 1415 personer over en periode på 13 år er lite, og kun utgjør 0,71%, mener jeg likevel at det er for mye – dersom det er reelt. BCC har likevel et stort antall lokalmenigheter i 60 ulike land. At det kan være enkelte menigheter der de ansvarlige – bevisst eller ubevisst – har utøvd press på ungdom kan jeg ikke utelukke. Det jeg kan si med stor sikkerhet er at dette er stikk i strid med alt BCC står for. De som driver ungdomsprogrammene er ikke på noen måte tjent med å ha deltakere som kommer fordi de føler seg presset til det.
Når alt dette er sagt er min konklusjon likevel tindrende klar. Jeg har nå åpnet opp for hvem som helst til å svare undersøkelsen. Den ble gjennomført under full anonymitet. Dersom det var betydelige mengder ungdom som i løpet av disse 13 årene har følt seg presset mener jeg det ville være svært rart om ikke det hadde gitt seg ettertrykkelig utslag i en slik undersøkelse, selv om den er høyst uvitenskapelig gjennomført. Et slikt utslag ser vi ikke i det hele tatt!
Svarene på dette spørsmålet er også interessant. Det er 7 av 1416 som synes det var enten negativt eller svært negativt at BCC la til rette for at de kunne jobbe dugnad slik de gjorde når de var på A-laget. 98,52% av de spurte syntes det var enten svært positivt eller positivt. Dette sier vel i seg selv svært mye om motivasjonen hos de ungdommene som deltar i programmene.
Interessant nok er det en noe høyere andel som sier at dugnadsinnsatsen på A-laget var et resultat av press. 20 av 1414 har svart dette. Det er en svært lav prosentandel, men etter min oppfatning er det likevel 20 for mye. De som driver ungdomsprogrammene kan ikke ha noen annen målsetning enn at 100% av deltakerne i frivillig innsats må gjøre det utelukkende ut fra eget ønske og egen motivasjon. Men igjen – dersom det var betydelige mengder ungdom der ute som hadde opplevd A-lagstiden som en tid med dugnadspress ville nok svarprosenten være langt høyere enn 1,41%.
97,6% av deltakerne syntes verdien av det de fikk igjen var større eller langt større enn den innsatsen de la ned. Det er vel igjen et svar som taler for seg selv.
Dette er jeg imponert over! Ungdomsprogrammene har hatt mange ulike former på mange ulike steder. Mennesker fra mange ulike kulturer har bodd sammen, spist sammen, gått på skole sammen, arbeidet sammen. At kun 13 av 1416 personer har hatt en dårlig eller svært dårlig totalopplevelse synes jeg egentlig er en bragd! Det vitner ikke bare om hvor mye de som står for ungdomsprogrammene faktisk legger ned av innsats, men det vitner også mye om holdningene og den innstillingen disse ungdommene har til hverandre og til det som de er en del av.
Dette er vel også et resultat som taler for seg selv. Av 1413 personer ville 1378 ha valgt å ta et år på A-laget igjen dersom de var i den aktuelle alder og hadde mulighet!
Noen betraktninger
Jeg tror mitt poeng kommer fram med all tydelighet – den overveldende majoriteten av deltakere på A-laget er motiverte og positive ungdommer som gjerne ønsker å bidra. De føler seg ikke presset. Og de føler at de får langt mer tilbake enn det som de gir.
Nå er dette som sagt ikke en vitenskapelig undersøkelse, og de som ønsker å peke på svakheter i spørsmålsstilling og struktur vil ikke ha problemer med det. Men dersom det skulle bli ønskelig vil det være svært enkelt for BCC og de andre som driver ungdomsprogram å gjøre en virkelig grundig vitenskapelig undersøkelse, der man også har full sikkerhet for at det kun er faktiske deltakere som svarer. Jeg er ganske overbevist om at resultatet ikke ville avvike vesentlig fra det jeg selv har fått i min enkle undersøkelse.
Åpne kommentarer
Jeg hadde også et åpent felt der deltakerne kunne legge inn kommentarer dersom de ønsket det. 675 deltakere valgte å legge inn en kommentar. Jeg skal ikke legge ut alt dette her, selv om det hadde vært utrolig fristende å gjøre det. Kommentarene jeg fikk er nemlig rett og slett rørende, både i omfang, begeistring og inderlighet. Jeg fikk også enkelte gode innspill på ting som kan gjøres bedre, og som jeg vil formidle til de som har ansvar for programmene. Her er noen få smakebiter fra kommentarene:
Etter tiden på a-laget har jeg vært i alle verdenshjørner og besøkt disse gamle vennene og vi har knyttet et sterkere bånd ettersom tiden har gått. Denne ordningen er nobels fredspris verdig!!
For meg blir det feil å fokusere på arbeidet vi gjorde uten også å nevne alle fritidsaktiviteter, helgeturer, fester og arrangementer som det ble tilrettelagt for. Året på A-laget var overstrødd med opplevelser i mye større grad enn de fleste andre år i livet mitt
Det er ikke bare de som kommer ett år på A-laget som velger frivillig å sette sin tid og energi, men det er en stor del faste ansatte som setter frivillig sin øvrige tid og energi til for at A-laget kan ha det svært godt sammen.
Mitt år på a-laget står igjen i min hukommelse som det året jeg hadde 300 ekte venner rundt meg hver eneste dag, som bare ville meg godt. Jeg dro på A-laget fordi jeg trodde det var et sted jeg kunne få samfunn med mennesker fra hele verden som trodde og stod for det samme som meg. Dette fikk jeg bekreftet i en ubeskrivelig stor grad. Om jeg senere i livet skulle komme til å tro på noe annet enn da jeg drog på A-laget, vil jeg aldri kunne si noe annet enn at tiden på A-laget var en fantastisk oppbyggende opplevelse, sammen med positive og energiske mennesker, som gav meg store gleder hver eneste dag. Mange av disse minnene lever jeg på den dag idag, og jeg ville aldri vært det foruten.
Jeg skulle ønske journalistene fikk oppleve det samfunnet vi hadde, kveld etter kveld. Alt jeg valgte var helt frivillig, men det hadde ikke vært så ille å bli presset til den fantastiske opplevelsen heller…
Har senere valgt å forlate menigheten, men ser tilbake på a-lagstiden som det desidert beste året jeg opplevde i menigheten. Utelukkende en positiv opplevelse som ga meg mye glede.
I did have a few negative experiences, but doesn’t everyone in every age group and every walk of life have a few negative experiences here and there? To have nothing ever go wrong is not real life! Overall it was one of the best times of my life!
Skulle så gjerne fått vist de som stiller spørsmål til hvorvidt frivillig dette er, hva dette har hatt å si for meg person og ikke minst som medarbeider videre i arbeidslivet. At jeg som var en ung usikker person – har lært å bli en ressurs – og det attpåtil «nesten gratis». Hverken hjernevasket eller presset på noen måte. Men sannheten fra en som har vært der – veier kanskje ikke like tungt som meningene og påstandene sett med øyne «utenfra»?! Satser på det kommer et A-lag for «oldiser» når barna er store og pensjonisttilværelsen kaller 😀 Det hadde vært noe det!
Jeg er ikke lenger aktiv i BCC, men tiden på A-laget har satt dype spor for mitt syn på menigheten og min livsstil. Mine beste venner er fortsatt fra BCC. Jeg heier fortsatt på dere og forteller gladelig om min tid på Brunstad til bekjentskaper som ikke har tilhørighet til menigheten.
Jeg var personlig på vei inn i et svært dårlig miljø i min ungdom, der rusmidler og lignende ting var helt vanlig å bruke. Jeg ble heldigvis akseptert inn på A-laget i 2009, hadde ikke det skjedd er det godt mulig jeg hadde vært på plata i Oslo idag, helt ødelagt.
Jeg sitter her med tårer når jeg skal svare på en slik undersøkelse. Mine svar på spørsmålene uttrykker ikke sterkt nok hvilken ubeskrivelig positiv innvirkning dette året har gjort på mitt liv!
Andre relevante innlegg:
