Det er ikke bare på Tronderøya det har vært brann. For litt over ett år siden brant et tømmerhus på gården der jeg bor ned til grunnen. Onsdag denne uken ble det endelig gitt tillatelse til å bygge det opp igjen. Det er godt å registrere at lokaldemokratiet fortsatt fungerer, selv om det nok med fordel kunne beveget seg litt raskere.
Brant til grunnen
En del av mine lesere vil kanskje huske at jeg den 21. desember 2015 kunne melde om brann i et tømmerhus på gården der jeg bor. På det tidspunktet var jeg og familien på julefeiring på Mauritius. Huset brant omtrent ned til grunnen, og brannårsaken ble aldri avklart. Selskapet Finn-Tack R&D AS disponerte bygningen for sin virksomhet innenfor produktutvikling. Akkurat på branntidspunktet var noe inventar og utstyr flyttet ut i forbindelse med at det skulle gjennomføres periodisk vedlikehold, men et data- og serverrom med utstyr for mange hundre tusen kroner ble flammenes rov.
I mars 2016 ble det gjennomført en forhåndskonferanse med kommunen med tanke på å bygge opp igjen huset som hadde brent ned. Tilbakemeldingen var at dette var helt uproblematisk, og at en byggesøknad bare ville være en formalitet. Til stor forbauselse for de som holdt tak i prosessen ble byggesøknaden imidlertid avslått med den begrunnelsen at virksomheten som hadde foregått i huset ikke var å regne som landbruk. Det inneholdt nemlig kontorer og verksted som ble brukt i Finn-Tacks R&Ds produktutviklingsvirksomhet. Avslaget var svært underlig, siden nettopp dette tidligere var blitt vurdert av tre instanser, inkludert landbruksdepartementet. Det var også bekreftet av kommunen selv ved en tidligere vurdering. Vedtaket ble derfor påklaget, og onsdag ble altså denne klagesaken behandlet i Plan- og byggesaksutvalget i Ski kommune. I forkant var det gjennomført befaring på stedet.
Moderne driftsform
Finn-Tack har en moderne driftsform, og virksomheten på gården handler ifølge daglig leder, Rune Stadven, om testing, utvikling, justering og tilpasning av produktene selskapet produserer og selger. I møtet i Plan- og byggesaksutvalget fikk han noen minutter til å redegjøre for virksomheten selskapet har på gården. De benyttet han til å fortelle om hva det innebærer å utvikle produkter og utstyr til hest, og hvordan dette henger sammen med hestehold. Han uttrykte også forbauselse over at administrasjonen hadde vurdert virksomheten til å falle utenfor landbruksbegrepet på tross av at motsatt konklusjon var trukket i så mange instanser tidligere. Ett av spørsmålene som ble stilt var om Ski kommune skulle ha strengere praksis enn landbruksdepartementet.
Administrasjonen hadde altså innstilt på at klagen skulle avvises. Politikerne i Plan- og byggesaksutvalget valgte likevel å gå for et alternativt forslag fremmet av Ap med god støtte fra H og andre partier, der klagen ble tatt til følge. Vedtaket ble gjort med ni mot to stemmer (Sp, SV). Stadven var glad og lettet over vedtaket, og ser nå fram til å kunne starte byggingen så fort som mulig.
For meg er det positivt at lokaldemokratiet i siste instans tross alt fungerer, og at saken har fått en slik utgang. Det kan vi takke oppegående lokalpolitikere for. Et stort tankekors er det likevel at det har krevd mer enn et år, hundrevis av arbeidstimer og flere hundre tusen i utgifter til juridiske utredninger fra noen av landets fremste eksperter på plan- og bygningsloven for å komme dit. Det ville ikke være helt urimelig å bære på en liten mistanke til at kommunens administrasjon i denne saken har festet større tillit til feilaktige tidligere oppslag i Østlandets Blad enn til kommunens egne dokumenter. I avisens oppslag i 2013 ble det nemlig feilaktig hevdet at bruken av gården ikke kunne anses som landbruksvirksomhet, noe kommunen selv avkreftet både i brev og epost etter oppslaget. Hvis det mot formodning skulle være slik at feilaktige og spekulative avisoppslag skal ha større betydning enn kommunens egne saksdokumenter stiller jeg alvorlig spørsmålstegn ved om slike prosesser er noe samfunnet er tjent med.
Les også:
