De fleste stevnene BCC arrangerer på Oslofjord Convention Center er internasjonale. Når deltakere som snakker opp mot 20 forskjellige språk møtes, skulle det egentlig være grunnlag for babelsk forvirring av dimensjoner. Heldigvis finnes det mennesker som ser det som sin oppgave å fjerne språkbarrieren.
Norsk som verdensspråk
Går man gjennom vrimleområdene på det store konferansesenteret i disse dager summer det i mange forskjellige språk. BCC har sin opprinnelse i Norge, men nordmenn utgjør tross alt langt under halvparten av medlemsmassen på verdensbasis. Det er heller ikke bare de store verdensspråkene man hører på stevnene. Her utveksles ord på finsk, kantonesisk, hebraisk og kroatisk. De som har kommet til stevnene en del år har gjerne klart å snappe opp en del norsk, og begynner å kunne gjøre seg forstått. Norsk er tross alt det internasjonale språket framfor noe annet i denne menigheten. Men langt fra alle er i den situasjonen. De har kommet hit for å samles om menighetens trosgrunnlag, men snakker kanskje kun sitt eget morsmål. Det ville være synd om de dro fra Norge igjen uten å ha forstått noe av det som blir sagt.
I mange tiår har BCC derfor lagt til rette for simultantolking av møtene på disse stevnene. Deltakerne har siden 70-tallet kunnet sitte med hodetelefoner rundt omkring i salen, og få oversatt det som skjer på talerstolen. Språkmektige mennesker sitter i «tolkebokser» bak i salen og sørger for å sende ut budskapet trådløst på deltakernes eget morsmål.
17 språk
Jane Courage er ansvarlig for de mange tolkene som er i virksomhet under disse stevnene. Hun er engelsk, men har bodd mange år i Norge og snakker både norsk, fransk og tyrkisk i tillegg til sitt morsmål. – På dette stevnet simultanoversetter vi til 17 språk, forteller hun. – Det er ganske mentalt krevende å drive med dette, så vi er som regel to personer på hvert språk under møtene. Totalt er opp mot 100 mennesker engasjert med tolking i løpet av disse to ukene.
Utenfor konferansesenteret står Maria og Norbert Xavier fra Pune i India, sammen med Claude Ku Kamdem fra Bafoussam i Kamerun. De mener at god tolking er helt avgjørende for dem. – Det er svært viktig for oss, sier Norbert. – Tolkingen gir oss mulighet til å motta budskapet på en måte som vi kan forstå. Vi har kommet hit i mer enn 10 år nå, og er utrolig glade for de menneskene som gjør en slik innsats med dette. Maria nikker. – Vi kommer hit fordi vi har et sterkt behov for dette budskapet, og da er det viktig at vi skjønner hva som blir sagt. I 90% av tiden vil jeg si at tolkene klarer å formidle både ord og stemning svært godt. Noen ganger innimellom er det ikke så enkelt å fange opp enkelte poenger, og formidlingsevnene varierer også litt fra person til person. Men de fleste er veldig gode, sier hun.
Claude var første gang på Brunstad i 1982, og har kommet til stevnene så godt som hvert år siden 2002. – Tolketjenesten har utviklet seg veldig, sier han. – Teknikken er blitt bedre, men jeg vil også si at kvaliteten på tolkingen har blitt utrolig god. For oss i Kamerun betyr dette så mye at det er vanskelig å sette ord på. Ikke bare får vi anledning til å høre og skjønne budskapet her på stevnet, men disse menneskene gjør også et enormt arbeid med å oversette TV-sendingene som går hjem til oss. Det knytter oss sammen i fellesskapet.
Språkøre ikke nok
Ifølge Jane Courage er det viktig å ha godt språkøre, men det alene er ikke nok. – Simultanoversettelse på slike stevner handler ikke bare om å finne korrekte ord, det handler om å formidle et budskap i en gitt stemning og situasjon, sier hun. – Noen talere har et rikt språk, og underbygger budskapet med kroppsspråk, stemmeleie og andre virkemidler. Noe av dette kan vi naturlig nok ikke klare å bringe videre gjennom hodetelefonene, men det er viktig at vi får fram så mye som mulig av det. Forskjellen på utbyttet tilhøreren får fra en god og en dårlig tolk kan være ganske dramatisk. Det er avgjørende viktig å være på bølgelengde. Målet er at tolken selv skal forsvinne mest mulig slik at tilhøreren kan kjenne kontakt med taleren og det budskapet denne vil ha fram. Det handler om å være i «flow», sier hun.
Humor kan være utfordrende å formidle. Ordspill og kulturelt betinget humor kan være så godt som umulig å oversette, og ifølge Jane må tolkene da bare forsøke å forklare så godt de kan. Men det er ikke alltid det lykkes, og det er derfor man innimellom kan observere en hel språkgruppe sitte som store spørsmålstegn imens resten av salen har seg en god latter når taleren har sagt noe morsomt. Flinke tolker klarer imidlertid ofte å finne passende uttrykk og vendinger som formidler også de humoristiske poengene, og som regel går det ganske bra.
I dag er det heller ikke bare taler som skal tolkes. Stevnene inneholder nå gjerne filmer, showelementer, paneldebatter, konkurranser og multimediainnslag. Slikt er som regel veldig vanskelig å ta på sparket. I forkant har tolkene derfor fått oversendt manus, som til sammen ofte er på flere hundre sider.
Tidkrevende
Jane innrømmer at det går med svært mye tid både til tolkingen og koordineringsarbeidet som hun leder. – Jeg gjør dette fordi jeg brenner for det, sier hun. – Mange sparer i flere år for å komme hit, og reiser i mange dager fra Sibir og andre fjerne verdenshjørner. Det ville være veldig trist om de ikke forsto det de hører når de endelig er kommet. Når jeg ser og hører hva det å kunne forstå budskapet betyr for dem, er det i seg selv mer enn rikelig motivasjon for å holde på.
– Så må du ikke glemme at du også synes det er kjempegøy, erter ektemannen Andrew, som selv er tungt engasjert i tolkearbeidet. Han fortsetter i en litt mer seriøs tone. – For noen er språk og tolking enkelt, og det er da flott at disse bruker slike evner i tjeneste for andre.
Tolkene sitter altså i «bokser» på det som kalles «teknisk bro», en konstruksjon som henger bak i den store salen. I de små rommene er det akkurat plass til to personer ved siden av hverandre. Gjennom vinduet kan de se ut i salen og ned på talerstolen. En liten TV-skjerm gir nærbilde av talerstolen. Foran seg har de mikrofoner, og akkurat nok plass til en liten laptop eller et par bøker.
Her tilbringer de mye tid. – Det varierer litt, for noen språk har vi svært få tolker, og da blir det veldig mye arbeid på de få vi har, sier Jane. – En del bruker gjerne opp mot 70 timer på tolkearbeid i løpet av de to stevneukene, og i tillegg kommer alle timene man har brukt i forveien på å lese seg opp på manus til filmer, show og lignende. Det er heller ikke bare vi som tolker som bruker mye tid på dette. Teknikerne jobber omtrent dag og natt for å legge til rette, det er svært mye som skal fungere.
Andrew forteller at man ikke lenger trenger å sitte fysisk på Brunstad for å tolke. – Noen av de som har engasjert seg i dette arbeidet har utviklet teknikk og datasystemer som gjør at man nå kan plugge sin Iphone inn i en boks der man sitter hvor som helst i verden, og så tolke møter og taler derfra. Det er et utrolig imponerende arbeid som er lagt ned her, og det fungerer svært bra, sier han.
Nest best
Selv om hun brenner sterkt for tolkearbeidet vil Jane også gjerne få fram at selv den beste tolk alltid vil forbli det nest beste alternativet. Hun har derfor engasjert seg sterkt i prosjekter for å bidra til norskopplæring rundt omkring i verden. – Det beste er å lære språket selv. Språk gir fellesskap, det gir en plattform for å knytte nettverk, få nye venner og lære hverandre å kjenne, avslutter hun.
