500px vk tumblr gift phone play angle-left angle-right angle-up angle-down twitter heart envelop tag star facebook feed close checkmark menu instagram googleplus pinterest search skype dribbble users certificate expand linkedin map-pin-fill pen-alt-fill youtube flickr clock bag

Russisk mafia, kyprotiske banker og norsk frivillighet

Avisen Tønsbergs Blad trykket i dag en litt utvidet versjon av min historie fra St. Petersburg på 1990-tallet. Sannsynligvis vil reaksjonene på historien være blandet men jeg håper at den kan sette i gang en viss tankeprosess hos en del av leserne. Tankeprosesser er ofte nyttige, selv om de ikke skulle resultere i de samme konklusjonene som jeg selv trekker.


Hva er bakgrunnen?

I midten av mars publiserte jeg et innlegg her på bloggen med tittelen «Da stråmannen lurte døden». Der fortalte jeg om en av mine opplevelser fra forretningsvirksomheten i Russland på 90-tallet. Noen dager etterpå tok redaktør Sigmund Kydland i Tønsbergs Blad kontakt og spurte om avisen kunne trykke denne historien. Jeg må innrømme at dette var en overraskelse for meg. Historien illustrerer nemlig en del av bakgrunnen for de valgene jeg tok på den tiden. At avisen fant dette interessant synes jeg er gøy.

De siste månedene har journalister fra andre aviser gjentatte ganger stilt meg spørsmål nettopp om hva som er bakgrunnen for ulike handlinger. Dette spørsmålet hører jeg BCC og lokalmenighetene også får med jevne mellomrom fra ulikt hold. «Hva er bakgrunnen for at dere må samle inn så mye penger? Hva er bakgrunnen for at dere må bygge så store lokaler?».

Svaret er det samme på disse spørsmålene uansett om det handler om meg privat, om BCC eller om de mange lokalmenighetene: «Bakgrunnen er at vi ønsker å gjøre en forskjell der vi kan. Den er at vi ønsker å bidra for et formål vi tror på. Fordi vi har sterk tro på framtiden.»

 

Det er troen på framtiden og på de kommende generasjonene som er drivkraften bak engasjementet.
Det er troen på framtiden og på de kommende generasjonene som er drivkraften bak engasjementet.

Sammen med flere andre bidro jeg gjennom årene i Russland blant annet til at ideelle formål fikk tilført minst 100 millioner kroner. Vi skapte også hundrevis av arbeidsplasser i et land som på den tiden var preget av ekstrem mangel på meningsfylt arbeid, arbeidsplasser som eksisterer den dag i dag. Jeg gjorde hva jeg kunne med de midler og evner jeg hadde. Når jeg er så heldig å være født med en antydning til entreprenørgener så jeg et potensial ved å anvende disse til beste for en sak jeg brant for. For meg betydde det den gang å dra til Russland og utvikle eiendom til inntekter for et godt formål. Dette er ikke noe jeg skammer meg over.

Er dårlig økonomi best?

Idéen om at en ideell, religiøs eller humanitær organisasjon skal være nyskapende og tenke utenfor boksen når det gjelder å skaffe seg god økonomi er åpenbart ganske fremmed for mange. I det hele tatt er det vanskelig å skjønne at en kristen menighet skal ha behov for å fokusere på økonomi. For meg er det da betimelig å spørre: Er det negativt for en organisasjon som arbeider for et godt formål å ha god økonomi? Tjener man formålet bedre hvis man har dårlig økonomi?

Gjennom årenes løp har jeg besøkt en god del lokalmenigheter i BCC både i Norge og ellers i verden. Stort sett overalt der jeg kommer ser jeg de samme utfordringene. Møtelokalene er enten allerede blitt for trange eller vil bli det i løpet av få år. Det er et sterkt fokus på aktiviteter og trivsel for barn og unge, men et skrikende behov for fasiliteter, utstyr og arealer.

Aktivitet og arbeid i en sterkt voksende flokk av barn og ungdom krever fasiliteter og ressurser.
Aktivitet og arbeid i en sterkt voksende flokk av barn og ungdom krever fasiliteter og ressurser.

I det siste har debatten om finansieringsmodellen for Den norske kirke blusset opp. Debatten er interessant å følge. Den viser at det koster å drive kirke, selv om man har en medlemsmasse der langt størsteparten ikke er aktive, og selv om man kun trenger lokaler som rommer kun en liten brøkdel av medlemmene. Ikke misforstå meg, jeg er ikke negativ til Dnk eller til kirkens rolle i samfunnet. Det må imidlertid være legitimt å påpeke at når Dnk møter økonomiske utfordringer, hva skal vi da si om situasjonen for en menighet i sterk vekst, der så godt som alle medlemmer er aktive? Dette temaet har jeg skrevet en god del om tidligere, blant annet i innlegget «Grunnlovsbrudd gir pengefokus?». Jeg skal derfor ikke bruke mine leseres tid på å gjenta mer av det her.

Åpen for debatt

Så vil kanskje noen stille spørsmålet: Er det riktig å dra til Russland og utvikle eiendom hvis man vil støtte et ideelt formål? Er det riktig å starte «dugnadsselskaper» for å skaffe midler til aktivitet for barn og unge i BCCs lokalmenigheter? Er det riktig å fokusere på penger og innsamling ved enkelte anledninger når menighetene er samlet? Jeg for min del vil ikke avvise en slik debatt. Den bringer nemlig opp det som er kjernen i hele saken: Hvordan skal et aktivt, livskraftig og sterkt voksende trossamfunn kunne skaffe seg økonomisk grunnlag til å utøve sin tro? Kanskje er det ikke ønskelig fra samfunnets side at det skjer gjennom dugnad. Kanskje er det ikke riktig å dra til St. Petersburg og utvikle eiendom. Noen må imidlertid da fortelle hva som er de gode alternativene.

I dag er det mye fokus på de utfordringer samfunnet står overfor. Vi hører om eldreomsorg, om strømmen av asylsøkere, om behovet for at alle gode krefter samler seg. Politikerne frir gjerne til frivilligheten og snakker om hvor avhengige vi er av frivillig sektor når disse utfordringene skal løses. Jeg tror de har mye rett i det. Mange i samfunnet synes på den annen side å ha temmelig sneversynte holdninger til entreprenørskap og nytenkning i frivillig sektor. Spørsmålet er likevel om ikke det er nettopp her det største potensialet ligger. I all beskjedenhet vil jeg påstå at å dra til St. Petersburg og utvikle eiendom til inntekt for et godt formål var et ganske godt eksempel på nytenkning. I dag er det andre tider og altså andre utfordringer vi står overfor. Å dra til Russland er neppe så aktuelt for de fleste. Prinsippet er likevel litt av det samme. Skal man løse nye utfordringer er det ofte best å tenke nytt. Da bør landet applaudere og stimulere de som faktisk tenker nytt, spesielt i frivillig sektor.

Takk til Tønsbergs Blad

Jeg begynte dette innlegget med å nevne min overraskelse over at Tønsbergs Blad hadde interesse for min historie. For mange av mine lesere er det sannsynligvis ingen hemmelighet at mitt forhold til avisen i en del år ikke akkurat har vært preget av gjensidig beundring. I dag ønsker jeg imidlertid å takke redaktør Kydland og avisen for at de på eget initiativ har ønsket å trykke en historie som blir fortalt fra min side, og som belyser noe av bakgrunnen for valg jeg tok på den tiden. At både Tønsbergs Blad og andre aviser har sin fulle rett til å sette kritisk søkelys på meg, på BCC og på andre aktører i samfunnet har jeg ingen problemer med å akseptere. Et søkelys bør likevel ikke være så snevert at viktige deler av bildet ikke kommer fram. Ved å trykke min historie bidrar avisen til å få fram mer av bildet. De bidrar kanskje til at noen med åpent sinn begynner å tenke over spørsmålet «Hva er bakgrunnen?» Det er i seg selv positivt, selv om de ikke nødvendigvis skulle ende opp med å være enige med meg.

Andre relevante innlegg:

×