I løpet av de siste 13 år har mer enn 5.000 ungdommer fra hele verden deltatt på det som populært blir kalt «A-laget». For svært mange av disse står fortsatt tiden på A-laget som et høydepunkt i ungdomstiden. Hva er egentlig «A-laget», og hva driver de med?
Spennende historier
Jeg vil i noen innlegg se litt nærmere på historien om A-laget, hvilke former det har hatt, hva de har drevet med, og hva det har betydd for deltakerne. Dette kunne lett fylle en hel bok, og det finnes svært mange spennende, interessante og gripende historier fra virksomheten som har foregått der. Det er umulig her på bloggen å gå i detalj på alt som gjelder dette, men jeg vil forsøke å gi et sammendrag og beskrive de viktigste elementene.
«A-laget» har aldri vært noe klart definert begrep, og det kan nok være ulike oppfatninger om hva som historisk egentlig bør defineres inn i dette. Jeg bruker i mine innlegg begrepet «A-laget» som en samlebetegnelse for alle ungdomsprogram som har vært tilknyttet BCC enten direkte eller gjennom sammenfallende formål.
Historie langt tilbake
Det var den forrige store utbyggingen på Brunstad som satte rammen rundt etableringen av A-laget. Etter min mening går likevel historien lenger tilbake enn dette. Jeg synes det er naturlig å trekke linjene tilbake til 1956, da BCC kjøpte gårdsbruket Nedre Brunstad gård. Det hadde da allerede i flere tiår vært sterke tradisjoner for frivillig innsats når lokalmenighetene skulle bygge forsamlingslokaler. Når menigheten kjøpte Brunstad utløste det stor begeistring blant medlemmene i hele Norge, som raskt så hvilken betydning dette stedet kunne få. Ganske kort tid etter kjøpet begynte en del ungdom å snakke sammen om å ta en tid på Brunstad. De ville gjerne arbeide full tid med å få opparbeidet stedet og få etablert de fasilitetene som var nødvendig for at det kunne fungere godt som sentralt samlingssted for menigheten.
Rundt 30 av disse ungdommene gjorde alvor av planene. De sparte seg opp noe penger, sa opp sine jobber, og dro til Brunstad for å arbeide. Antallet som deltok i arbeidet og lengden på oppholdet varierte etter hvert, men det var en formidabel innsats som ble lagt ned på stedet denne første tiden. Det utviklet seg også et helt spesielt fellesskap mellom de som arbeidet der. Den dag i dag får mange av dem tårer i øynene når de beskriver hvordan de opplevde denne tiden.
Anlegget på Brunstad ble etter hvert utvidet med stevnehaller, losjibygg og nye campingarealer. I forbindelse med disse arbeidene var det flere perioder der ungdom kom og bidro i frivillig innsats på fulltid, slik det var blitt gjort de første årene. Selv var jeg der sommeren 1976 og arbeidet sammen med Ole Olsen. Det var en uforglemmelig opplevelse. Fra midten av 70-tallet var det imidlertid liten slik aktivitet. På slutten av 90-tallet ble det gjennomført en rekke dugnadshelger på Brunstad, men ingen lengre fulltidsopphold på den måten det var blitt gjort på 50-, 60- og første halvdel av 70-tallet.
Oppstart i 2002
I 2002 startet BCC arbeidet med utbygging av anlegget på Brunstad. Sammenlignet med det som var blitt gjort på stedet tidligere var dette et gigantprosjekt. Mesteparten av campingplassen skulle endres til hytteby. Stevnehallen skulle utvides og bygges om til å bli et fullverdig konferansesenter. På samme måte som i 1956 skapte dette prosjektet en enorm entusiasme i lokalmenighetene. Ungdom som hadde hørt de eldre fortelle med stor begeistring om dugnadsperiodene fra eldre tider, henvendte seg nå til BCC i hundretall. De ville gjerne komme til Brunstad og oppleve dette selv.
Som følge av dette startet det første «A-laget» opp tidlig i 2002. Det vil si, den første tiden kalte de seg faktisk for «B-gjengen». Noen påsto dette sto for Brunstad-gjengen, andre mente det var en Donald-referanse. Jeg er ikke sikker på hva som er riktig, men uansett var innsatsen de gjorde så overveldende både i kvalitet og omfang at de snart ble omdøpt til «A-laget». I de tre årene fra 2002 til 2005 var det til tider opp mot 500 personer som deltok på «A-laget». De fleste tilbrakte ett år på Brunstad, men det var også en hel del som hadde både kortere og lengre opphold.
Frivillig innsats hovedfokus
Hverdagen for A-laget disse tre første årene besto i all hovedsak av frivillig innsats. Det ble gjennomført en del turer, besøk i lokalmenigheter, og det var også etablert bibelundervisning i form av fellessamlinger et par ganger i uka. Det er likevel ingen tvil om at det var den frivillige innsatsen som opptok det aller meste av tiden. A-laget gjorde et enormt arbeid disse årene. Ledet av en del fagpersoner sto de for byggingen av hele den såkalte Hagebyen, som består av ca 700 hytter, og de nedla også et betydelig arbeid i utomhusarealene på anlegget. Selve konferansesenteret og leilighetsblokken ble imidlertid bygget av Skanska.
Allerede fra begynnelsen i 2002 måtte det nødvendigvis etableres en del systemer for å ivareta ungdommenes behov. Ganske raskt etter oppstarten ble det ansatt en sykepleier på fulltid for å ivareta helsemessige forhold, og det ble opprettet et legetilbud som deltakerne kunne gjøre seg bruk av. Med så mange ungdommer samlet på ett sted ble det også ønskelig å ansette en person som kunne fungere som omsorgsperson og ivareta deres personlige behov, i tillegg til å stå for bibelundervisningen. Mat og forpleining ble viktig, og det måtte etableres en administrasjon som kunne hjelpe med formaliteter, fordele oppgavene, sørge for at alle hadde et sted å bo, og en rekke andre lignende oppgaver. Ungdommene ble formelt ansatt i BCC, og det ble tegnet yrkesskadeforsikring for dem. De fikk utbetalt 600 kroner i måneden i «lommepenger». I tillegg fikk de fri kost og et gratis aktivitetstilbud, turer og fester.
Minner for livet
A-lagstiden gjorde inntrykk på disse ungdommene, på tross av at det var mye arbeid. Jeg har i årenes løp reist en god del og besøkt lokalmenigheter rundt omkring i verden. Omtrent uten unntak treffer jeg på disse reisene ungdom som gjerne vil uttrykke sin store begeistring for det de fikk oppleve. Den varme de har i stemmen, og den begeistring de utstråler når de snakker om tiden på A-laget, er helt enestående. Med så mange ungdommer kan jeg ikke utelukke at opplevelsene kan ha variert, men jeg for min del har ennå til gode å møte en person ikke ville gitt nesten hva som helst for å få oppleve dette en gang til.
I 2005 var utbyggingen på Brunstad stort sett ferdig. Nå hadde menigheten en annen utfordring. Det var nemlig hundrevis av ungdommer som hadde sett en eller flere av sine søsken dra til A-laget, og hadde opplevd hvor begeistret de var når de kom tilbake. Disse ville nå gjerne oppleve det samme. Siden det ikke var oppgaver i utbyggingen måtte det da etableres litt andre rammer rundt A-laget. Dette skriver jeg mer om i mitt neste innlegg om dette temaet.
Andre relevante innlegg:
