Jeg skylder deg muligens en unnskyldning etter din visitt hjemme hos meg i går. Det var jo en noe kjølig mottakelse du fikk av min familie. Du får heller ha dem unnskyldt, de er kanskje blitt litt redde for fremmede siste året. Fyren som kjørte deg så jo temmelig skummel ut der han satt.

Barna mine begynner å bli vant til litt av hvert. Fotografer som lurer med telelinser utenfor huset vårt. Hus som brenner ned om natta. Trusler på SMS. I dag kunne de legge til en ny erfaring: opplevelsen av å møte journalister i blodtåka hjemme i gården.

Fiske er spennende! Lure seg forsiktig bort til vannkanten og plante flua vakkert akkurat foran nesa på den sky ørreten som lurer bak steinen. Kjenne på den brutale styrken i det plutselige utraset når fristelsen til å bite blir for stor. For fiskeren er det lite som er mer tilfredsstillende.

I går ble jeg sittende og fundere litt. Innimellom, når jeg ikke er opptatt med å fly til Kypros eller Russland, hender det faktisk at jeg funderer. Det jeg funderte over denne stille sommerdagen var at det hadde utrolig nok gått et par måneder siden jeg sist var i mediebildet. Men ikke før hadde jeg tenkt tanken så dumpet en epost fra Dagens Næringsliv ned i innboksen min!

I mitt blogginnlegg fra i går, «Mysterium eller mirakel i Dagens Næringsliv?», nevnte jeg brevet fra de nederlandske handelsmyndighetene som hadde DN-journalistens navn som adressat. Jeg antydet at et mirakel måtte være involvert. Nå er det bekreftet!