Mandag 2. oktober hadde den kristne dagsavisen Dagen en leder med ovenstående tittel. Artikkelen hadde en refleksjon av sokneprest Kjartan Bergslid i lokalavisa Inherred som basis, hvor han forteller om en opplevelse som uroer ham.
Gjesteinnlegg – Harald Almås
Holdt fram de ti bud
I en foreldresamtale hadde Bergslid holdt fram de ti bud som gode leveregler, og han syntes ikke at misbruk av Guds navn burde være en naturlig del av undervisningen. Barnet til Bergslid ble på grunn av denne ytringen innkalt til samtale med vedkommende lærer for å sjekke «om barnet kunne være utsatt for religiøse overgrep».
I min tid som lærer har kristendomsfaget fått stadig dårligere kår. Timetallet på de ulike trinn er gått ned og det som er igjen av faget er stort sett blitt flyttet fra de første timene på dagen til hvor som helst, gjerne helt på slutten. Vi har nå fått en generasjon av lærere hvor enkelte oppleves som tilnærmet blanke når det gjelder forståelse av kristendommens innhold og verdi.
Nestekjærlighetens budskap
Det nye testamente preges av nestekjærlighetens budskap, og med Bergprekenen som nav i et hjul. Tidligere utenriksminister Knut Frydenlund (Ap), holdt i en tale på sommerstevnet til BCC på Brunstad Bergprekenen fram som et ideal også for politikere. Dette var sommeren 1979. Fra min egen skoletid husker jeg at de ti bud ble innprentet oss. Alle i den norske grunnskole lærte grundig at man ikke skulle misbruke Guds navn, slå i hjel, lyve, drive hor, eller attrå ektefelle og gods som tilhørte sin neste. Skadelig? Min militære sjef i brigade Nord spurte om jeg ikke kunne ta noen år som lærer i Øverbygd i indre Troms og starte søndagsskole. Det ville være positivt for miljøet, sa han. Han var selv ikke engasjert i kristelig virksomhet, men mente at opplæring i kristne verdier ville ha betydning for bygda.
Media opptrer ikke sjelden dobbeltmoralsk. Vi vet for eksempel at innen alle samfunnslag og organisasjoner gjør menneskelige svakheter seg gjeldende. Overgrep og annen kriminell aktivitet skjer dessverre. Når overgriperen eller den kriminelle blir tatt, er det vanlig at gruppen vedkommende tilhører blir trukket inn i reportasjen hvis vedkommende kaller seg kristen. Hvis vedkommende ikke kaller seg kristen, ser ikke bakgrunnen ut til å ha allmenn interesse. Hvorfor? Ligger det i dette en aksept for at kristne skal ha en høyere moralsk standard enn andre? I så fall må jo dette bety en fallitt for de som representerer sekulær tro.
Mangel på kristenkunnskap?
I BCC var det i uken før påske dette året samlet 3000 ungdommer på Brunstad til et stort spekter av aktiviteter. Det hele gikk for seg uten problemer og tiltaket er veldig populært blant de unge. BCCs forstanderskap har vært ivrige pådrivere for å legge til rette for sunn aktivitet og trivsel både på Brunstad og i lokalmenighetene og midler blir prioritert til dette formål, noe som medvirker til at en overveiende stor del av de unge foretrekker å bli værende i menigheten. Likevel opplever enkelte foreldre i BCC i økende grad å føle seg mistenkeliggjort i møte med skolen. Det kan være flere årsaker til dette. Det halseløse og svært urimelige mediakjøret mot profiler i menigheten kan være en grunn, men like viktig tror jeg er ren mangel på kristelig kunnskap. For vi ser at dette gjelder ikke bare BCC.
Faren for å hengi seg til ekstremisme og maktmisbruk ligger som et latent virus i den menneskelige natur, noe som gir seg uttrykk i alle -ismer. Man trenger ikke professorat i historie for å vite det. Det er nok å minne om Stalin, Mao, Pol Pot, Ceauscescu, Midtøsten, Latin-Amerika, i ulike politiske og religiøse valører. Sekulær intoleranse truer i dag norsk samfunnsliv, selvfølgelig langt fra så ekstremt som mine eksempler her, men er likevel undertrykkende i sitt vesen. Vi skulle kanskje kunne vente at den norske kirkes ledere stod vakt om våre kristne verdier og humanistisk toleranse, men det har vært forstemmende å være vitne til hvordan de har falt til fote for ønsket om å være tidsriktige og populære blant mainstream.
Frykt og usikkerhet
Når foreldre som anstrenger seg for å gi sine barn en harmonisk og omsorgsfull oppvekst opplever at skolen, som skulle være til hjelp, i stedet mistenkeliggjør foreldrene og griper negativt inn i familielivet, oppleves det som ekstremt sårende! Disse samfunnsinstitusjoner skaper da frykt og usikkerhet i stedet for å være hjelpere.
Avslutningsvis vil jeg gjerne presisere at i de absolutt aller fleste tilfeller jeg kjenner til samarbeider skolen og foreldre som tilhører BCC helt utmerket, men det skulle da også bare mangle! Men vi opplever samtidig en økende sekulær totalitær trend hvor den enkeltes kristne verdigrunnlag og samvittighet ikke lenger blir respektert, og at omsorgsfulle og velvillige foreldre opplever å bli anklaget eller mistenkeliggjort. Det vil jeg si er bekymringsfullt.
Av: Harald Almås, Stord
