I midten av januar 2016 er nederlenderen Jonathan van der Linden på luksusreise i Sør-Afrika sammen med en prostituert. Samtidig sitter journalist i Dagens Næringsliv, Line Dugstad, hjemme i huset hans og planlegger hvordan avisen skal bistå ham i pengeutpressing. Slik kan dokumenter jeg har fått tilgang til tolkes. Men hva er sannheten?
Fem måneder i varetekt
For noen dager siden fikk jeg tilsendt 47 spørsmål fra Dagens Næringsliv. Kort tid etterpå fikk jeg tilsendt mange sider med sitater jeg ble bedt om å kommentere. I dag finner jeg igjen mange av sitatene i et stort oppslag i avisens lørdagsmagasin. Spørsmålene og sitatene bygger på det avisen beskriver som «informasjon, dokumenter og korrespondanse», som stammer fra nettopp Jonathan van der Linden. Det stammer altså fra en mann som tidligere i år slapp ut etter fem måneder i varetekt, hvorpå han ble tiltalt for å ha forfalsket store mengder dokumenter, for å ha bedratt mer enn 70 millioner kroner han skulle forvalte for et fellesskap, og for flere andre kriminelle forhold. Midlene han er tiltalt for å ha bedratt er penger jeg selv bokstavelig talt arbeidet helsa av meg for å skaffe til veie for dette fellesskapet. Nå krever Dagens Næringsliv at jeg står skolerett på grunnlag av denne mannens informasjon.
– La meg være i fred!
– Lar dere meg i fred, da lar jeg dere i fred. Men blir jeg holdt ansvarlig for en eneste transaksjon som har skjedd da kommer jeg til å legge fram hele dritten for den som bare vil vite det. Slik skrev nederlenderen til meg den 29. januar i år. Tilsvarende skrev han til en hel del andre. Dagen før hadde han akkurat overført nesten to millioner kroner til seg selv, som siste ledd i bedrageriet. Enda noen dager tidligere hadde han sendt meg en utskrift fra det nederlandske handelsregisteret som viste at journalist Line Dugstad hadde oppgitt Van der Lindens hjemmeadresse da hun registrerte seg som bruker i deres system. Da jeg fikk brevet den 29. januar visste jeg selvfølgelig ikke hva mannen hadde foretatt seg, men jeg hadde over lang tid hatt mistanke om at noe var alvorlig galt. At han nå hadde gjort noe som ikke tålte dagens lys var ganske åpenbart. Like klar var hans trussel. Fikk han ikke være i fred ville det bli bråk i pressen, og Dugstads interesse hadde han allerede gjort meg oppmerksom på. Hvordan han ville angripe gir han klart uttrykk for i brevet:
– Det jeg måtte være med på er bare kjeltringsstreker, skatteunndragelse og manipulasjon av vennene og styret i de forskjellige organisasjoner selv om jeg vet at dere er i stand til å argumentere at alt er veldig rimelig og greit, skrev han, og fortsatte: – Dette er nok hele problemet; argumentasjonen er såpass bra (eller såpass uklar) at alle tror at det faktisk stemmer. Hvis man kombinerer dette med at man jo «ikke motsier en profet» da har vi en livsfarlig cocktail.
Vil bite
I et brev til styrelederen i Hippo Mundo Charity (HMC), stiftelsen som eide selskapet han nettopp hadde bedratt, brukte han også klare ord. – Hvis dere begynner å bite vil jeg bite tilbake, skriver han. Trusselen kunne neppe være klarere. Dersom Jonathan van der Linden ikke fikk være i fred i sitt nye liv med sine 70 millioner kroner og sine prostituerte, ville han sørge for at det ble månelyst.
Den 12. februar 2016 hadde nederlenderen fått høre at styret i HMC hadde satt i gang etterforskning av bedrageriet. – Jeg hører at det jeg skrev om å bite har begynt. Synd… skrev han. Tre dager senere fikk jeg epost fra Line Dugstad. Dagens Næringsliv var mobilisert. Resultatet kjenner de fleste som har fulgt bloggen min en stund.
For noen dager siden fikk jeg på nytt henvendelse fra Line Dugstad. I denne er sitatene fra 29. januar om kjeltringstreker, skatteunndragelser og manipulasjon tatt med blant det hun ønsker at jeg svarer på. Symptomatisk nok har hun unnlatt å ta med mitt svar på Van der Lindens brev, der jeg i klare ordelag forteller at jeg ikke kan akseptere forsøk på å trues til taushet. Det virket ganske sterkt på meg å se disse ordene fra den 29. januar gjengitt i eposten fra Line Dugstad. Fra den 29. januar kom nemlig hendelsene på løpende bånd. Det kom krav fra kriminelle organisasjoner, det kom trusler om at hvis jeg ikke betalte ville opplysningene legges ut for salg. Jeg hadde nettopp opplevd en alvorlig brann hjemme. Det kom for en dag at også andre hadde opplevd grove trusler hvor pengeutpresserne gav uttrykk for at vi nærmet oss det de kalte den avgjørende fasen. Her ble det brukt begreper som RIP og hilsener knyttet til dødsfall. Alle disse hendelsene ble selvfølgelig øyeblikkelig politianmeldt.
Ekte informasjon
Hvordan Dagens Næringsliv og den nederlandske avisen NRC Handelsblad lar seg benytte bevisst eller ubevisst i utpressingsvirksomhet har jeg planer om å skrive adskillig mer om i tiden som kommer. Dette handler heller ikke bare om Jonathan van der Linden, men også om organisert kriminalitet, systematisk utpressing og mye mer. Det er en sak jeg sitter på ganske mye informasjon om. Ekte informasjon. Dette er faktisk nødvendig å presisere.
Tilbake til spørsmålet jeg innledet med: Hva er sannheten? Jeg tror ikke Line Dugstad satt i stua til Jonathan van der Linden i midten av januar. Hun forklarte i epost til meg tidligere i år at det hele skyldtes noe hun hadde misforstått da hun registrerte seg i handelsregisteret. At det var tilfeldig at hun akkurat på det tidspunktet var interessert i min befatning med pengene Jonathan van der Linden var i ferd med å stikke av med har jeg imidlertid ingen tro på.
Forfalsket epost
Dagens Næringsliv sitter altså på 200.000 dokumenter og epost. Store mengder av dette inngår i tiltalebeslutningen om alvorlige dokumentforfalskninger. Hva som er forfalskninger og hva som kan være autentisk kan jo være rimelig vanskelig for avisen å sortere i når deres primærkilde ser ut til å være den tiltalte selv. Van der Linden har planlagt sine bedragerier over flere år, men i denne perioden har også en del mennesker forsøkt å røyke ham ut. At Van der Linden skulle være min nære medarbeider eller venn er merkelig. Jeg kan opplyse om at han aldri har besøkt meg, og jeg har aldri besøkt ham. Han satt en periode i styret i mitt selskap, men jeg fikk ham ut i november 2013.
Dagens Næringsliv og NRC har begynt å fortelle sine historier. Jeg tror det begynner å bli på tide at jeg forteller min. Historien om Jonathan van der Linden, NRC Handelsblad og Dagens Næringsliv har jeg brukt mye tid og ressurser på å undersøke det siste halve året. Det er en historie jeg gjerne skulle slippe å fortelle. Når avisene likevel velger å benytte grunnlag fra en bedrageritiltalt i sine beskyldninger har jeg ikke noe annet valg enn å fortelle den virkelige historien. Det er trist, men jeg kan på den annen side love at det ikke blir en kjedelig historie.
Faktisk tror jeg min historie fra virkeligheten er adskillig mer spennende enn den NRC Handelsblad og Dagens Næringsliv serverer. Den virkelige historien handler om luksusreiser, prostituerte, mafia, detektivbyråer, arkivbranner, overvåking, falske dokumenter og enorme bedrageritransaksjoner. Ikke minst handler den om utpressing og trusler. Utrolig nok dukker også journalistnavn opp midt under flere av de dramatiske hendelsene. Dagens Næringsliv mener jeg skal ha skrevet at jeg er i «Deep Sheet». Det kan så være, men skal man forfalske dokumenter bør man kunne bokstavere også de mer vulgære engelske uttrykkene. Jeg lurer på om ikke Dagens Næringsliv også er i «Deep Shit».
