Hortensmannen Kjell Arne Bratli er en produktiv forfatter. Hans penn spenner over temaer som golf, militærhistorie og vin – samt flere bøker om BCCs historie. Jeg har vært så heldig å få tre gjesteinnlegg fra ham, der han forteller den svært interessante historien om mannen det hele startet med, Johan Oscar Smith.
Gjesteinnlegg – Kjell Arne Bratli
Gjennom historien har marinebyen Horten fostret mange kjente menn og kvinner. Noen få har skapt seg internasjonalt ry, blant dem er en som i liten grad er kjent utenfor egne rekker; Johan Oscar Smith. Enda han kanskje er den som over tid har satt størst spor etter seg. Den menigheten som oppstod i Marinen på Horten for mer enn hundre år siden, har i dag spredt seg til alle verdenshjørner, og er den eneste verdensomspennende kristne bevegelse med utspring i Norge.
Enhver som er oppvokst på Horten, inkludert meg selv, kjenner til «Smiths venner». Faktisk tror jeg byens innbyggere er litt stolte av denne menigheten som har sitt utspring i byen og i marinen. De er gode og respekterte borgere og arbeidskolleger med et solid ry for ærlighet og skikkelighet, og for sin glade, men allikevel alvorlige kristendom.
I arkiv- og kildearbeid i forbindelse med marinehistorie på tidlig 1990-tall dukket det stadig opp navn og steder med tilknytning til menigheten. Til en viss grad kunne jeg gjennom skipsloggene følge menighetens tilblivelse. Der orlogsfartøyene kom til havn, der kom nye «venner» til. Særlig påtagelig var dette under nøytralitetsvernet 1914-18, da flere av menighetens brødre tjenestegjorde til sjøs i drøye fire år og seilte langs hele norskekysten. I mang en lokalavis fra den gang kan en f.eks. lese annonser om at ”marineløytnant Elias Aslaksen prediker…”, ”Theodor Ellefsen taler…”, ”Johan O. Smith taler på Fram lokale…”, ”Tannlege Aksel Smith taler ved de evangeliske møter…”
I arkivene fant jeg også en særs interessant bemerkning om Elias Aslaksen i en opptegnelse om vernepliktige sjøoffiserer. Aslaksen var en stor begavelse og Sjøkrigsskolens absolutte ener, i såvel teoretiske som praktiske fag. Aslaksen oppga en lysende militær karriere, og han angret aldri et eneste sekund. Om han stod det: ”Blev missionær i sorteste Afrika”. Og jeg stilte meg spørsmålet: Hva er det som får denne eneren til å oppgi alt?
Alt dette skulle senere føre til at jeg skrev flere bøker om menigheten og dens historie. Jeg har også mange ganger undret meg over med hvilken kraft menigheten har spredt seg verden rundt. Undret meg over hva som har gjort at en enkelt manns, kanonér Johan Oscar Smiths, omvendelse ombord i krigsskipet «Thor» i 1898, skulle få slike omfattende ringvirkninger.
Johan Oscar Smith var født i Fredrikstad i 1871. På farssiden er det husmanns- og håndverkerslekt som preger, på morssiden kom han fra en husmannslekt med en iboende kunstneråre (scenekunst-slekten Løkkeberg og Segelcke). Smith-navnet kom inn i slekten med faren, Christian Johannessen. Han hadde tenkt å emigrere til Oceania (Australia og New Zealand), og tok det engelske navnet Smith, som samtidig passet godt som et oppkall etter farmorsgården Smittil i Rakkestad. Nå ble det ikke noe av denne reisen, for Christian ble opptatt som lærling ved underoffisersskolen i Fredrikstad den 7. desember 1860, men beholdt da navnet Christian Johannessen Smith.
Johans barndom, ungdomsår og voksenliv ble delt mellom tre garnisonsbyer som alle påvirket ham. Barne- og ungdomsår i Gamlebyen i Fredrikstad, de viktige første skoleårene i Kristiansand og hele sitt voksne liv i Horten. Han var femten år da han dro til sjøs på seilskip. Han opplevde havner i Europa, Afrika, Nord- og Syd-Amerika og rundet Kapp Horn for å komme til salpeterhavnene i Stillehavet. Å seile ute på den tiden var et hardt liv. Han valgte derfor å forlate koffardifarten til fordel for utdannelse i Den norske Marine. I sitt attende år søkte han seg til Horten og til de muligheter en sjømilitær karriere ga.
23. januar 1889 kom Johan for første gang til Horten – på en riktig kald og blåsete vinterdag. Med sjøsekken over skulderen bar det til Karljohansvern og den store kasernen der Sjømilitære Korps holdt til. Hva han tenkte, den unge Johan, halvbefaren matros fra handelsflåten, vet ingen, men han både gledet og gruet seg kan vi gå ut fra. Han var fortsatt en unggutt, selv om han nok ble herdet ombord i seilskutene i koffardifarten.
Som konstabel-elev fikk han en bitteliten lønn og bekledning etter reglementet, bodde ombord og på kaserne, samt fikk fri kost. Skolen varte i to år. Det første året bestod av seks til syv måneders teoretiske kurs i land, hvoretter det bar ombord. Det andre året skulle de med minst mulige avbrytelser tjenestegjøre ombord på utrustede fartøyer. Etter to år og gjennomgang av de behørige eksamener ble elevene konstabler.
Smith ble opptatt som konstabel. Konstablene ble delt i 2 klasser – eldste og yngste – og man skulle stå to år i hver klasse. Han ble konstabel 2. klasse den 23. januar 1891, for så 26. april 1892 å bli konstabel 1. klasse. Hvert år gikk han ut med beste karakter. Den 5. april 1894 erholdt han navigasjonseksamen ved korpsets skoler med karakteren: Første Karakter, som det står i rullebladet. Han var utdannet ved dekkslinjen, eller Artillerilinjen som den het.
Ved ansettelsen til underoffiser måtte han forplikte seg til å tjenestegjøre i fem år. Deretter var det fortsatt lang vei for å gå gradene i underoffiserskorpset. For å forfremmes til båtsmann eller kanoner måtte han ha tjenestegjort i minst tre år som underoffiser samt ha fartstid på 12 måneder på krigsskip. For å forfremmes til overkanonér eller høybåtsmann måtte han ha tjent ytterligere minst to år som kanoner eller båtsmann, og minst åtte måneders fartstid. Alt forutsatt at det fantes ledige stillinger. Det kunne ta lang tid før avansement kom. Som sitt kulls bestemann hadde J. O. Smith forrang ved beskikkelser til høyere grad. Han ble da også forfremmet til overkanonér og senere tilbudt stillingen som forvalter (arsenalløytnant) ved Marinens hovedarsenal. Noe han for øvrig takket nei til, fordi han heller ville ha tid til å jobbe med menighetens utvikling.
Frem til sommeren 1895 bodde Smith på kasernen inne på marinestasjonen. Det fremgår av brev han skriver at han følte seg ensom. Han nevner i et brev at «alle kamerater var borte. Det ble stille rundt omkring meg.»
Inne i byen var det mer liv og røre og i 1895 fikk Smith innlosjert seg hos en marinemusiker ved navn Christian Pedersen, som hadde hus på hjørnet av Nordre Enggate og Langgaten. Musikerne i Marinen tilhørte Artillerikorpset og Pedersen var godt kjent. Familien hadde på en lekter flyttet med hele sitt hus og uthus fra Fredriksværn lenger syd i Vestfold, for å slå rot på den nye hovedbasen for Marinen. Pedersen bygget i tillegg nytt hus ved det gamle, og det var god plass. For å spe på inntekten leide han ut noen værelser, helst til andre marinefolk.
Smith trivdes stort med endelig å ha fått seg sitt eget lille krypinn. I nesten ni år hadde han bodd og levd sammen med sjøfolk, ombord og på land, og han følte det godt endelig å ha et privatliv utenfor orlogsstasjonen. Men i mange år var han hvert halvår på sjøtjeneste, enten i nære eller fjerne farvann, eller på ekserserfartøyene, som stort sett holdt til på krigshavnen eller seilte i Oslofjorden.
Slik er altså bakteppet for historien om «Smiths Venner», som begynner i mai 1898. Denne kan du lese mer om i neste innlegg.
Av: Kjell Arne Bratli
Andre innlegg i serien:
