I dag har jeg gleden av å publisere nok et innlegg i professor Huemers serie om Dostojevskij. Denne gangen gjør han en liten avsporing inn på sin egen utvikling og kontakt med BCC, før han i senere innlegg kommer tilbake til den russiske dikteren.
Gjesteinnlegg – Prof. Dietrich Huemer
De første kontaktene med Menigheten Brunstad Christian Church (BCC)
Som jeg nevnte på slutten av mitt forrige innlegg oppsøkte min kone og jeg noen ganger møtene i en pinsemenighet. Der fortalte et eldre ektepar flere ganger om de såkalte «Norweger», og tilskyndet oss: «Hvis dere ønsker å vokse og tilta i troen, må dere gå til disse «norske brødre», ellers vil dere stagnere i deres åndelige utvikling». Det gjorde oss naturligvis nysgjerrige, men i utgangspunktet var jeg veldig skeptisk og tenkte: «Igjen et slikt religiøst parti med menneskelig organisering».
Mitt hjemland, Østerrike, var på den tiden enda sterkt påvirket av katolisismen. Noen eldre kvinner og enkeltstående familier fikk fra tid til annen besøk fra «det høye nord», og disse brakte oss til sist i kontakt med disse nordmennene.
Slik møtte vi på 70-tallet Elias Aslaksen, som på en konferanse i Sveits tordnet voldsomt mot all slags hykleri, slik som engang Abraham a Sancta Clara i det 17. århundre hadde tordnet imot syndene i sin tid (fråtseri, drukkenskap og havesyke).
Aslaksen brukte blant annet et eksempel på at noen i sitt hykleri og sin ærgjerrighet går så langt at de plasserer bøker av Ibsen, Schiller og andre storheter i litteraturen i sine bokreoler, og når man ønsker å ta frem verkene, er det bare etterlignelser laget av papp! Hans eksempler gjorde et stort inntrykk på meg, men jeg forble likevel skeptisk når det gjaldt disse norske brødrene og deres lære.
En kveld besøkte Aksel J. Smith en familie i nærheten av oss. Han snakket om hvor viktig det er å forkynne «Kristi dyder» i praksis med våre liv (godhet, tålmodighet, barmhjertighet …) Se også 1. Peter 2,9:
“Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.“
Aksel Smith fortalte den gangen begeistret om sin far, Johan Oscar Smith, og med hvilken visdom og kjærlighet han behandlet sine medmennesker. Når han da talte om 1. Kor. 13, 1-3 i Bibelen, opplevde jeg med ett en lignende «indre erfaring med Gud» som den gangen når jeg leste den berømte scenen om Raskolnikov og Sonja i romanen «Forbrytelse og straff». Her forteller Paulus om at et menneske uten den sanne, guddommelige kjærlighet er bare en «lydende malm eller en klingende bjelle“. Flere ganger understreker Paulus her at alle våre evner og alt vårt strev til syvende og sist er til ingen nytte om kjærligheten mangler. “Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.” 1.Kor. 13,3.
Etter denne opplevelsen med Aksel J. Smith ble jeg mer og mer begeistret for forkynnelsen i dette samfunnet og jeg ble selv grepet. I min Bibel hadde jeg tidligere ofte lest følgende vers:
“Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi hans sæd blir i ham, og han kan ikke synde, fordi han er født av Gud.” 1. Joh. 3,9.
Men til nettopp dette seirende liv hadde jeg ikke kjennskap. Jeg var veldig bedrøvet over at jeg ikke kunne seire over min «indre svinehund» og i mitt kristenliv stadig måtte oppleve nederlag i kampen mot synden. Men nå hadde jeg møtt venner som kunne berette om et seirende liv, at det var mulig å overvinne all bevisst synd, noe som er bekreftet mange steder i Skriften.
Nå var mine dostojevskijske helgenfigurer plutselig blitt til levende mennesker som jeg opplevde samfunn med og som hjalp meg til videre vekst og fremgang i troen, slik som det gamle ekteparet i Pinsebevegelsen hadde profetert den gangen.
Av: Prof. Dietrich Huemer, Østerrike
Tidligere innlegg i serien:
