Til glede for de av mine lesere som er interessert i det mer høykulturelle fortsetter professor Huemer sin serie gjesteinnlegg om den russiske dikteren og forfatteren Dostojevskij. Denne gangen handler det om hans svar på teorien om overmennesket.
Gjesteinnlegg – Prof. Dietrich Huemer
Dostojevskijs svar på Nietzsches lære om overmennesket
Mange litteraturkjennere og Dostojevskij-forskere er overbevist om at romanen «Forbrytelse og straff» representerer dikterens filosofisk-etiske svar på Nietzsches lære om «overmennesket», en lære som senere – i nazismen – brakte så mye skade over menneskeheten.
Historien om Raskolnikov og Sonja er overfladisk sett en spennende, svimlende kriminalroman, hvor hovedpersonen bestemmer seg for å drepe en gammel ågerkvinne som ikke er verdig til å leve. Det gjør han i den faste overbevisning om at han som «overmenneske», som en slags Napoleon, står over loven på godt og ondt, og – akkurat som Napoleon eller andre størrelser i verdenshistorien – gjerne kan gå over lik.
«Vi vet at Dostojevskij (som Ibsen) var en flittig avisleser. Men han brukte bare aktuelle hendelser som han trengte for sitt eget skapende arbeid, og omskapte det til kunst etter sine egne ideer. Til og med Raskolnikovs forbrytelse ble Dostojevskij ledet til, da han kom over det faktiske drapet (med øks) på to kvinner, som fant sted i 1865» … «Som barn av de radikale, ateistiske og rasjonalistiske sekstiårene har Raskolnikov likevel tatt de nødvendige logiske slutninger og handlet deretter… da han kom til den konklusjon at – for å sitere Nietzsche – ’Gud er død’, så han ingen fornuftig grunn til hvorfor han skulle fortsette å underlegge seg disse moralske verdier som bygger på gammeldags tro på Gud.» (Lavrin Janko, 2010, Fjodor M. Dostojevskij: med egne vitnesbyrd og bildedokumenter, Rowohlt Taschenbuch Verlag, S.70-71)
Raskolnikov tok, som Nietzsche gjorde etter ham, det neste logiske skrittet. Han delte hele menneskeheten i noen unntakelsesmennesker på den ene siden, som var født til å herske, og på den andre siden folkemengden av vanlige dødelige som lever for å bli behersket og for å adlyde. I en slik stemning tok han beslutningen om å begå et mord på grunn av sin idé: …for å bevise for seg selv at han tilhørte de utvalgte.
«Som i transe myrdet han den gamle pantelåneren – det ekle insekt. Hos henne hadde han pantsatt et par ting. Utilsiktet nok, drepte han også hennes vennlige, halvgale søster.» Men etter dobbeltdrapet kjente gjerningsmannen en «følelse av isolasjon, som økte til en følelse av kosmisk tomhet.» Dette var den «første fasen av den irrasjonelle straffen fra innsiden, som gradvis ble mer forskrekkelig enn en vanlig straff etter loven noen gang kunne ha vært…» I den rastløse flukten fra sin voksende isolasjon prøvde Raskolnikov å finne en midlertidig tilflukt i selskap med den saktmodige og uskyldig prostituerte Sonja … Hun er motpolen til Raskolnikov og representerer det ytterste av ufortjent og uberettiget lidelse – lidelse på grunn av deres skyld som hun ofret seg for.
Raskolnikovs indre isolasjon blir til slutt så grusom at han under dette trykket ubevisst forlanger en befriende straff. Til sist melder han seg for myndighetene: Han bekjenner sin forbrytelse – fullstendig i strid med sin logikk og fornuft. Han tar imot den offisielle straffen (tvangsarbeid i Sibir), som om han hemmelig håpet å bli utfridd fra sin indre tomhet gjennom lidelser. At Sonja, som følger ham frivillig, nå forblir hos ham, virker som profetien av Raskolnikovs fullstendige indre forvandling. (Ref. Lavrin Janko, 2010, Fjodor M. Dostojevskij: med egne vitnesbyrd og bildedokumenter, Rowohlt Taschenbuch Verlag, S.71-74)
Av: Prof. Dietrich Huemer, Østerrike
Tidligere innlegg i serien:
