I sitt fjerde innlegg om F. M. Dostojevskij går professor Huemer nærmere inn på den historiske settingen og tidsepoken da den russiske dikteren og forfatteren levde og virket.
Gjesteinnlegg – Prof. Dietrich Huemer
En kort digresjon inn i Russlands historie
Det er sentralt å huske på hvilken urolig og spent tid Dostojevskij ble født inn i. Hvis man – historisk sett – tenker i større perioder, er vi i sosiopolitisk henseende i en pre-revolusjonær fase til Oktoberrevolusjonen i 1917, og derfor likesom «kvelden før» framveksten av Sovjetunionen.
En liten påminnelse om historien: Dikteren ble født i 1821, Tsar Nikolaj I regjerte i perioden 1825-1855 (under hans regime skjedde i 1849 den skinnhenrettelsen og forvisningen av de revolusjonære medlemmer av «Petrasjevskij-Sirkelen» til Sibir som jeg har beskrevet i tidligere innlegg). Allerede i det første året av regjeringstiden til Nikolaj I, kommer vi til det berømte Dekabristopprøret. Ledende offiserer i den russiske hæren nektet offentlig å avlegge eden overfor tsaren i St. Petersburg. Anførerne av protesten ble hengt, noen ble degradert og ca. 600 forvist til Sibir til tvangsarbeid. Noen av de domfelte ble frivillig ledsaget av sine koner inn i eksil til Sibir.
Som nevnt i mitt første gjesteinnlegg, ga en av disse heltemodige Dekabristkvinnene, ved navn Mme Fonvisina, noen år senere Dostojevskij en personlig bibel som en gave med til fangeleiren. Dette skjedde da han selv var på vei inn i straffekolonien i Sibir og stanset i byen Tobolsk.
I 1855 ble Tsar Aleksander II innsatt i embetet. Han avskaffet med et dekret livegenskapet i 1861. Det fulgte flere mislykkede attentatforsøk på tsaren, som betydelig begrenset hans reformvennlighet (innstramming av sensur og politiovervåkning). Attentatforsøkene på Alexander II ble mer og mer brutale, og i desember 1879 sprengte Nihilistene i Moskva toget som Alexander kjørte med. Den 13. mars 1881 blir Alexander II til sist myrdet av den sosial-revolusjonære gruppen «Narodnaja Volja» (oversatt: folkets vilje) i et bombeattentat.
Den respektable viljen til liberale reformer som Alexander II hadde bevist helt fra han begynte sin periode, var imidlertid ikke nok for hans motstandere. De ønsket – som nesten alle revolusjonære grupper og i begynnelsen endog Dostojevskij selv – å styrte og avløse Tsaren.
Hans etterfølger, tsar Aleksander III regjerte 1881-1894. Hans regjeringstid ble igjen preget av mer fasthet og restriksjoner. Fordi han fryktet revolusjonen som nærmet seg, ble hans motstandere innesperret i arbeidsleirene i Sibir.
Med Tsar Nikolaj II, den eldste sønn til Aleksander III, nærmer vi oss med raske skritt slutten på det gamle Russland og begynnelsen på en ny æra, Sovjetunionen. På grunn av de mange attentatforsøk på sin bestefar, trakk den kongelige familien seg mer og mer tilbake fra det sosiale livet. I 1894 giftet Nikolaj seg med Alix fra Hessen-Darmstadt. Først fikk de fire døtre, før paret fikk den etterlengtede tronfølgeren Aleksej (Zarewitsch), som imidlertid led av en uhelbredelig blødersykdom.
For å unngå en total omveltning, hadde Tsar Nikolaj gått med på flere innrømmelser i en nylig revolusjon i 1905. De siste årene og månedene av tsar-imperiet inneholder en spesiell tragedie i seg selv.
Tsaren overtok utenrikspolitikken, utvidelsen av sin fars politikk, som beskytter av de slaviske folkeslagene på Balkan. Der oppsto konflikter med Østerrike-Ungarn. Etter drapet på den østerrikske tronarvingen i Serbia og Østerrike-Ungarns krigserklæring mot Serbia, valgte Russland Serbias side, og dermed begynte den første verdenskrig. Tsaren selv tok overkommandoen over de russiske styrkene i 1915. I Russland overtok hans kone Alexandra statens saker, men handlet lite klokt og situasjonen kom ut av kontroll. Den katastrofale virkningen av den sibirske omreisende predikant Rasputin på den kongelige familien er godt kjent.
I 1917 kom Februarrevolusjonen. Nikolaj gav avkall på kronen og tilbød den til sin bror, som imidlertid nektet å ta imot. Nikolaj og hans familie ble satt i husarrest.
Etter Oktoberrevolusjonen i 1917 ble Nikolaj og hans familie fanger. Etter overenskomst med bolsjevikene ble hele kongefamilien skutt av soldatene som skulle holde vakt over dem den 17.juli 1918.
(Bildene av den kongelige familie og noen av de historiske fakta er hentet fra denne nettsiden.)
Til avslutning på min korte utflukt i den turbulente russiske historien, ønsker jeg å fortelle en historie som jeg personlig har opplevd, og som illustrerer alle motsetningene i dette landet:
Under en reise med mine studenter til St. Petersburg, opplevde jeg følgende: I Aleksandr Nevskij-klosteret ønsket jeg at studentene skulle få oppleve å delta i en typisk russisk-ortodoks messe. For jentene fra Østerrike var det nok vanskelig å akseptere de strenge ordrene fra den russiske presten, nemlig «slå av mobiltelfonen, spytt ut tyggegummien og sett på et skaut!» Så kom vi alle til en festlig atmosfære med slaviske sanger, hellige bilder og sterk røkelse. Plutselig oppdaget vi i en nisje iblant bilder av helgener og ikoner, bildet av hele den siste tsarfamilien som ble drept for nesten 100 år siden og nå andektig ble tilbedt som et helgenbilde.
Dertil kan jeg bare sitere det berømte utsagn av den russiske poeten Fedor Tjuttschev, som i 1866 formulerte det så treffende:
«Russland kan du ikke forstå, og heller ikke måle med forstanden. Det har sitt eget ansikt. Man kan bare tro på landet.»
Av: Prof. Dietrich Huemer, Østerrike
Tidligere innlegg i serien:
