I dag synger mennesker over hele landet «Ja, vi elsker». Det er på sin plass, for virkelig har vi et land som er verdt å elske. Bjørnsons ord bør ikke bare være tomme talemåter for oss. Vår fedrelandskjærlighet får vi nemlig rikelige muligheter til å vise gjennom livet.
Om jeg ikke husker helt feil fra norsktimene på gymnaset, fikk Bjørnson kritikk for åpningsstrofen i nasjonalsangen. Hvorfor begynne med et «Ja» når det ikke var stilt noe spørsmål, ble det visstnok sagt. Heldigvis kjente mange at dette «Ja!» gav en gjenklang i hjertet. Det ble en bekreftelse, en understreking av at nordmenn ikke var likegyldige til sin nasjon og sin selvstendighet. Det satte på mesterlig vis også ord på at det finnes et spørsmål som enhver samfunnsborger må ta stilling til.
«Et ekte samfunn er noe vi elsker, faktisk så mye at vi kan dø for det» skrev Janne Haaland Matlary i en kronikk i fjor. Når jeg tenker meg om har jeg sitert dette tidligere her på bloggen, men det er et sitat som det ikke skader å gjenta. I de drøyt 150 årene som har gått siden Bjørnson skrev sin sang har mange tusen nordmenn gitt sitt rungende «Ja!» på den mest dramatiske måten vi kan tenke oss, nemlig ved å gi sitt eget liv for fellesskapet. Når vi i dag nyter vår fred og selvstendighet er det mennesker som var villig til å sette slik kraft bak sitt «Ja!» vi har å takke.
Heldigvis er det ikke ofte nordmenn blir avkrevd så drastiske bevis på sin fedrelandskjærlighet som disse. Spørsmålet «Elsker du dette landet?» blir likevel stilt til oss alle gjennom livet. Vi har gode rettigheter, velferdsordninger og sikkerhetsnett i samfunnet. Men vi har også plikter overfor det samme samfunnet. Betale vår skatt, avtjene vår verneplikt og innordne oss under lovverket er plikter som hører med til den samfunnskontrakten som er etablert mellom hver enkelt av oss og fellesskapet. Elsker vi vårt land er det å oppfylle disse pliktene ikke noen tung byrde. Det er ikke tungt å gjøre rett og skjell for seg overfor den vi elsker.
Den virkelige prøven kommer først når spørsmålet blir stilt om jeg er villig til å gi noe mer enn det som bare er en plikt. Om jeg er villig til å sette mine egne behov til side for felleskapets beste. Om jeg vil gjøre noe ekstra fordi jeg ser det er til nytte i mitt nabolag, i min vennekrets, der jeg oppdager et behov. Hver eneste dag gir titusener av nordmenn sitt «Ja!» også i denne sammenhengen. I idrett og kulturliv, i helse og pleie, i kristenliv og humanitært arbeid, overalt der det er behov for en hjelpende hånd ser vi medmennesker stille opp. Det er det grunn til å være takknemlig for. Det gjør samfunnet vårt til et bedre sted å være for oss alle.
I dag er integrering og mangfold temaer som er blitt høyaktuelle her i landet. Spørsmålet om hvilke krav som skal stilles til de som ønsker å bli en del av vårt samfunn blir debattert med stort engasjement. Da bør vi huske på at dette handler ikke om å gjøre samfunnet Blendahvitt. Det handler ikke om å lære å like brunost og gå på ski. Det handler om å kunne svare på spørsmålet: «Elsker du dette landet?»
Den dagen vi blir mer opptatt av hva vi kan få ut av fellesskapet enn av hva vi selv kan bidra med, kan vi ikke lenger med rette synge «Ja, vi elsker». Den dagen er vårt samfunn kommet inn på en synkende kurs. Når vi i dag lar vår stemme slutte opp om Bjørnsons kjærlighetserklæring kan vi gjøre det i takknemlighet til de som har kjempet fram det vi nyter godt av. Vi bør også gjøre det med ettertanke for vår egen del. Hvor høyt elsker vi virkelig dette landet? Hva er vi villig til selv å ofre for freden, for velferden og for våre medmennesker?
