I det andre gjesteinnlegget i serien om F. M. Dostojevskij går professor Huemer tilbake til scenene som gjorde slikt inntrykk på ham som ung gutt, og trekker også paralleller til sin egen oppvekst.
Gjesteinnlegg – Prof. Dietrich Huemer
Gripende opplevelse
Etter den biografiske digresjonen i det første innlegget, vil jeg nå gå tilbake til scenen fra romanen «Forbrytelse og straff», med morderen Raskolnikov og Sonja som elsket ham. Denne lektyren har jeg husket som en av mine absolutt mest intense og mest gripende opplevelser, som har preget mitt liv på en intens og svært varig måte.
I denne scenen, som foregår i den sibirske straffeleiren, blir Raskolnikov beskrevet som en morsk, stolt fyr, som Sonja frykter, på tross av hennes kjærlighet. Og nå følger – for meg – et av de vakreste og mest poetiske utdrag fra verdenslitteraturen:
«Hun var alltid så fryktsom når hun rakte ham hånden, somme tider var det som hun ikke våget å strekke den ut mot ham, av redsel for at han skulle støte den bort. Det virket også som han bare motvillig tok hånden hennes, og når han traff henne, gav han alltid inntrykk av å være ergerlig, ja stundom kunne han sitte uten å si et ord hele tiden mens Sonja var hos ham. Det hadde hendt at hun begynte å skjelve av angst for ham, og gikk derfra i dyp sorg. Men i dag skiltes ikke hendene deres; han kastet et fort blikk bort på henne, men sa ikke et ord, og slo øynene ned. De var alene, ingen så dem. Vaktsoldaten hadde vendt ryggen til.
Han visste ikke selv engang hvordan det gikk til, men plutselig var det som om noe grep ham og slynget ham for hennes føtter. Han gråt og omfavnet knærne hennes. I første øyeblikk ble hun fryktelig forskrekket, og ansiktet hennes stivnet til og ble dødsblekt. Hun for opp og så på ham, skjelvende over hele kroppen. Men med ett, i samme nu skjønte hun det hele. En underlig lykke lyste opp i øynene hennes, hun forstod i dette øyeblikk alt, det var ikke lenger den minste tvil om at han elsket henne, elsket henne grenseløst. Endelig var øyeblikket inne…
De ville snakke sammen, men klarte det ikke. Tårene stod dem i øynene. Begge var de bleke og medtatte, men disse bleke og lidende ansikter strålte allerede av en ny fremtids morgenrøde, av gjenfødelsen til et nytt liv. Det var kjærligheten som hadde gjenfødt dem til nytt liv, den enes hjerte rommet de uutømmelige livsens kilder som den annens hjerte trengte for å gjenoppstå.
Han lå og tenkte på Sonja. Han husket hvordan han til stadighet hadde plaget henne og pint hjertet hennes, han så for seg det bleke, tynne lille ansiktet hennes, men disse minnene plaget ham nå nesten ikke mer: Han var seg bevist den uendelige kjærligheten som nå var oppstått i ham, og som skulle gi ham kraft til å sone for alle hennes lidelser.
Under hodeputen hans lå Evangeliet. Han grep mekanisk efter det. Det var hennes bok, det var den samme boken som hun hadde lest høyt for ham av om oppvekkelsen av Lasarus. I begynnelsen av sin tukthustilværelse hadde han trodd at hun ville komme til å plage ham med religionen, at hun til stadighet ville komme til å tale med ham om Evangeliet og prakke på ham alskens oppbyggelige bøker. Men til hans store forundring hadde hun ikke så meget som en eneste gang snakket frempå om dette, og hun hadde heller ikke foreslått for ham at han skulle lese i Nytestamentet. Han hadde selv bedt henne om å få det, like før han ble syk, og hun hadde gitt ham boken, men uten å si noe. Inntil nå hadde han ikke åpnet den.”
(Dostojevskij F. M., ”Forbrytelse og straff”, Oversatt fra russisk av Jan Brodal. Solum Forlag. Oslo: 1993, side 377-379)
Aldri plaget med religion
Noe av det som traff og berørte meg så dypt var det Dostojevskij la i munnen på hovedpersonen, nemlig det faktum at Sonja aldri hadde plaget ham med temaet religion i alle de årene som de led sammen. Når det kommer til stykket hadde hun av kjærlighet fulgt ham i forbannelsen, hun hadde i årevis holdt ut med ham i Sibir og hadde alltid møtt hans stolthet og hans frastøtende vesen med en oppofrende kjærlighet, inntil denne dagen, hvorpå alt skulle bli nytt.
Mange mennesker – som Raskolnikov i romanen – frykter for at andre vil «plage dem stadig med religion», besvære dem med religiøs litteratur eller alltid vil snakke om det. Mange «nidkjære» og «fanatikere» vil alltid «omvende» andre, hvorved de ofte virker som «fugleskremsel» på fuglene. Ville de faktisk gjennomføre det kristelige livet i praksis, ville deres liv understreke deres ord, så ville de være mye mere attraktive og troverdige eller som Nietzsche uttrykker det: «De Kristne bør se mere frelst ut, hvis jeg skal tro på deres frelser.»
Det er nok ikke helt vanlig at noen på denne måten blir grepet og rystet av en russisk dikter som 13 åring slik som jeg ble det. Jeg husker at spesielt disse siterte tekstavsnittene på den ene siden vekket sterk krampegråt og samtidig ubeskrivelige følelser av lykke, jeg falt fra sofaen min og rullet meg på gulvet og det føltes som om jeg opplevde en gjenfødsel.
Sammenheng med egen situasjon
Når jeg ser tilbake kan jeg bare forklare at disse utbrudd av sterk smerte, tårer og hulking, og samtidig overstrømmende glede, må sees i sammenheng med mine daværende forhold og erfaringer i familien min. Jeg vil kort nevne disse her:
Jeg ble født i 1951 som den fjerde av fem barn, en av mine søstre døde i en alder av 2 år.
Min far var – spesielt i årene etter krigen – svært streng, han hadde kjempet på Kreta og i Russland under andre verdenskrig. Hans metode for oppdragelse var – det som var ganske vanlig den gangen – total herding mot enhver form for svakhet og følsomhet. Fysisk avstraffelse var vanlig praksis i etterkrigsårene i Østerrike. Vi barn fikk harde slag – på blanke rumpa – for hver lille bagatell; hver gang med en teppebanker av plast, ofte så lenge at vi kunne se blodige striper som blomsterroser på baken. Noen ganger fikk vi, alle tre barna, opp til 20 harde slag på rumpa. Vi fikk heller ikke lov å holde hendene våre som beskyttelse mot baken, forat det skulle gjøre riktig vondt. Jeg har senere takket min Gud for at vi overlevde det! I de tidligste årene av min barndom var jeg livredd når far kom hjem og hentet meg ut av senga for å straffe meg fysisk, selv om jeg alltid prøvde å late som om jeg «sov». Samtidig fikk vi en såkalt «kristelig» oppdragelse. På samme måte som i Dostojevskijs barndomshjem, ble det også hos oss gjerne lest fra en stor svart Bibel…
Min far var også en begeistret, hvis ikke «besatt» alpinist, som nesten hver helg, ofte med kona og alle oss barna, klatret opp på et steilt og bratt fjell. På en slik fjelltur ramlet moren min, som var født i Berlin, nedover en fjellvegg og døde to dager senere. Alle vi tre barna – bundet sammen med korte tau – var tilstede ved denne tragiske ulykken. Jeg var den gangen 5 år gammel, min bror 7 og min søster var 12 år.
Ikke anklage, men forklaring
Etter en kort tid giftet min far seg igjen, og vi fikk en veldig streng stemor. Hun hadde det absolutt ikke lett med 3 store barn i familien. Til tross for disse opplevelsene har jeg alltid hedret og respektert mine foreldre. Denne historien er derfor ikke en anklage mot mine foreldre, men en forklaring på hvorfor jeg følte det som en slags befrielse og en ny verden som åpnet for meg når jeg møtte Dostojevskijs «Forbrytelse og straff». Min far døde for 15 år siden og, min mor er nå 94 år gammel.
Dostojevskijs epilog i «Forbrytelse og straff» markerer derfor begynnelsen på mitt livslange kjennskap til dikteren. Det er interessant at min far, en enkel elektriker som nesten aldri hadde lest noe selv, hadde en hel rekke russiske forfattere som Gogol, Turgenev, Tolstoj og likeså Dostojevskij hjemme i bokhylla. Lesningen av Gogols «Døde sjeler» var en opplevelse for meg, men ingenting var sammenlignbart med den tiltrekningen Dostojevskij hadde.
I årene etter min mors død ble utviklingen veldig turbulent og kaotisk i vår familie. Fra min første mor, som kom fra en kristelig familie, hadde jeg fått med meg en enfoldig og barnslig tro på Kristus. Så snart jeg kunne lese var lesningen av Bibelen og litt senere Dostojevskijs verker en kraftkilde og fokus for all min hengivenhet og min interesse.
Lære originalspråket
Snart modnet det seg i meg en beslutning og lengsel etter virkelig å lære å kjenne denne dikterens verden, hans land, hans språk, for at jeg kunne lese bøkene hans på det russiske originalspråket. Lengselen etter å nå disse målene ble stadig sterkere og samtidig som jeg daglig leste i Bibelen, ble ønsket om å bevare en god samvittighet og overvinne de onde tilbøyelighetene i meg sterkere.
Denne utviklingen endte med at jeg studerte slavistikk og germanistikk på universitetet. Etter eksamen begynte jeg å undervise i tysk, russisk og musikk på et gymnas. I omtrent 40 år jobbet jeg i dette yrket og foretok i løpet av de årene mange studiereiser, noen også til Sovjetunionen, senere ekskursjoner til St. Petersburg, for å prøve å lede elevene mine også til sporene fra Dostojevskij.
I hele min studietid fortsatte jeg å lese verkene til Dostojevskij. Jeg bearbeidet dem vitenskapelig i mitt diplomarbeid, og jeg har gjort meg umak for å gjøre dikteren samt Russland levende og interessant for elevene mine. I ett av mine arbeider var hovedemnet fra mine undersøkelser: Hvilken innflytelse hadde verket «Forbrytelse og straff» på flere østerriske forfattere?
Parallelt med min jobbkarriere, søkte jeg stadig videre etter «meningen med livet» og etter reelle forbilder i det gode. Dette er vist i figuren av Aljoscha Karamasow i verket «Brødrene Karamasow», som ved siden av sine brødre Dmitri, den stolte livsnyteren, og Iwan, den strålende intellektuelle, personifiserer det absolutt gode og positive i mennesket.
De tre store
Når jeg blir bedt om å holde forskjellige presentasjoner blir jeg i forbindelse med introduksjonen av og til spurt om å nevne mine tre «favorittemner» eller hvilke tre personer som har betydd mest for meg. Ved slike anledninger svarer jeg vanligvis: Nr. 1: Kristus, Nr. 2: min kone, Nr. 3: Dostojevskij – nettopp i denne rekkefølgen.
Om dette har jeg mye å si, men det blir tema for senere innlegg.
Andre innlegg i serien:
