BCCs lokalmenigheter i Buskerud må ha større betydning for sine lokalmiljø enn hva jeg har vært i stand til å skjønne. Drammens Tidende vier for tredje dag på rad sin oppmerksomhet til «Smiths Venner».
Drammens viktigste sak i år
Totalt har avisen brukt over 12 sider på denne saken på 3 dager. Etter hva jeg får opplyst av et par av mine venner i området har avisen sannsynligvis ikke gitt like massiv oppmerksomhet til noen andre saker det siste året. Jeg regner med at det ikke er tilfeldigheter som avgjør hvor stor dekning en sak får i avisen. Den eneste konklusjonen jeg da klarer å trekke er at dette er årets aller viktigste sak i Drammen. Hvorvidt dette sier mest om lokalmenigheten, om Drammen som by eller om Drammens Tidende skal jeg la forbli usagt.
Temaet som tas opp i dag er i utgangspunktet ikke noe man bare kan blåse av. Personlige forhold og opplevelser er alltid et tema som bør behandles med respekt og varsomhet. Desto mer underlig er det for meg at respekt og varsomhet synes å være så totalt fraværende i Drammens Tidendes tilnærming til saken.
Ekspertbløff
Avisen bruker Hilde Langvann fra organisasjonen Hjelpekilden som «ekspert» i saken. Det er ikke akkurat noen overraskelse. Langvann har også tidligere uttalt seg i saker som gjelder BCC i Tønsbergs Blad. Som alltid er det sjokkerende opplysninger hun bringer. Slik avisen legger det fram har hun fått rundt 100 henvendelser fra unge utbrytere av BCC i løpet av de tre siste år. Ikke bare det, men det dreier seg om 100 unge utbrytere med økonomiske problemer. Jeg beklager å bruke sterke ord, men dette er med respekt å melde ren bløff!
- Bløff nr. 1: Det er utrolig merkelig at 100 unge medlemmer skal ha forlatt trossamfunnet uten at menigheten selv har merket det. BCC fører tross alt medlemsregister. Antall unge medlemmer som har forlatt menigheten i Norge de siste tre årene er ikke i nærheten av 100.
- Bløff nr. 2: La oss si at det likevel skulle ha vært 100 utmeldte ungdommer. Hvor stor er sannsynligheten for samtlige av disse 100 skulle ha funnet veien til hennes lille forening?
- Bløff nr. 3: Legg til påstanden om at disse 100 også skal ha økonomiske problemer så er vel bildet ganske komplett.
Dersom noen kan framskaffe dokumentasjon på at jeg tar feil i denne saken, skal jeg sørge for å få overlevert en kasse med årgangsvin til vedkommende på julaften!
Her er vi ved noe av problemet med Drammens Tidende. Overalt ellers i samfunnet ligger bevisbyrden på den som anklager. Dette prinsippet er ikke interessant for avisen. Her anses det helt greit å bygge en sak på det som de fleste skjønner er bløff, og så må det være opp til menigheten å motbevise.
«En slags økonomisk kontrakt»
La oss ta for oss noen av de andre påstandene som blir servert i avisen. Ifølge Langvann er det altså noen som «ser ut til å ha hatt utfordringer økonomisk», og noen har trengt juridisk bistand til å oppheve «en slags økonomisk kontrakt de ser ut til å ha hatt med trossamfunnet». Langvann innrømmer villig at hun ikke kjenner detaljene i dette. Nei, det skal være sikkert og visst at hun ikke gjør. Da burde hun også holde seg for god til å uttale seg om det.
Hvis noen har inngått «en slags økonomisk kontrakt» for å bruke Langvanns ord, dreier dette seg om leieavtaler for hotellsuite på Oslofjord. Disse inngås ikke med BCC, men med et kommersielt selskap på vanlige markedsmessige betingelser. Det Drammens Tidende og Langvann elegant utelater å nevne er at avtalene kan sies opp når som helst, og man får tilbakebetalt alt som er betalt inn. Det er stor etterspørsel etter slike hotellsuiter så det ligger i sakens natur at ingen har noe i mot at man sier opp sin avtale. Jeg har personlig gitt flere unge mennesker i min lokalmenighet det råd å avslutte slike avtaler, og det har selvfølgelig aldri vært noe problem i det hele tatt.
Hvor mange ganger må BCC gjenta at økonomiske bidrag er frivillig før det skal aksepteres av Drammens Tidende? Hva er det egentlig de mener skal kunne framlegges av bevis? I Oslo & Follo hvor jeg bor har samtlige medlemmer som ønsker å bidra signert en frivillighetserklæring, nettopp for å understreke frivilligheten i forholdet. Dette blir latterliggjort i avisene.
Klar holdning
Jeg vet at BCCs holdning til frivillighet er tindrende klar: Hvis én eneste person føler seg presset er det én for mye. Dessverre kan ikke jeg utelukke at det finnes én eller to, eller kanskje til og med en håndfull som har følt slikt press. Det er mange lokalmenigheter tilknyttet BCC. Det kan sikkert finnes en eller annen person et sted som enten bevisst eller ubevisst har utøvd press på et medlem og fått det til å føle en forpliktelse som egentlig ikke skulle være der. Men rettferdiggjør det en slik karakteristikk av BCC som Drammens Tidende nå setter opp?
Skulle det være noen av Langvanns «unge utbrytere» som leser bloggen min er mitt råd i hvert fall klart. Stans umiddelbart alle økonomiske bidrag til BCC dersom du ikke har gjort det for lenge siden! Det kan du gjøre med verdens beste samvittighet. BCC er ikke på noen som helst måte tjent med å motta bidrag fra mennesker som ikke gjør det utelukkende ut fra egen giverglede.
Utmeldte som er litt oppe i årene
Drammens Tidende refererer også til Arne Tord Sveinall fra Modum Bad. I motsetning til Langvann har Sveinall først og fremst sin erfaring fra «utmeldte som er litt oppe i årene». Disse finnes det nok noen av, og jeg tror ikke Sveinall bløffer. Jeg har også respekt for det slike mennesker kan føle. Det er liten tvil om at det særlig på 80-tallet var en usunn forståelse blant enkelte mennesker tilknyttet menigheten. Dette kan nok ha gitt seg utslag i den type problemer som Sveinall refererer til.
Sveinalls referanser til BCCs teologi og praksis bærer likevel preg av at han kjenner menigheten nettopp gjennom disse menneskene. Han kjenner menigheten gjennom personer «litt oppe i årene» som har søkt hjelp for psykiske problemer. Det er som sagt ikke noe jeg vil bagatellisere, men det gir ikke noe godt grunnlag for å uttale seg om dagens virkelighet i BCC.
Overalt i samfunnet finnes det sosiale strukturer. På arbeidsplassen, i familien, i venneflokken – og selvfølgelig i menigheten. Å bryte ut av en sosial struktur kan være tungt. Vi har vel alle hatt en kollega, en skolekamerat eller en venn som har vært gjennom en skilsmisse eller som har brutt ut av en venneflokk. Vi har vel alle hatt arbeidskolleger som har et dårlig forhold til sine søsken eller foreldre. Men gir det meg dermed beviser for, eller rett til, å stigmatisere bestemte samfunnsgrupper? Vi vet at slike brudd ikke alltid er enkle, selv om alle partene legger godviljen til. Å gå ut av et trossamfunn kan på samme måte også være en belastning, det er det ingen som vil være uenige i.
Som lokalavis har Drammens Tidende stor makt. Denne makten bruker avisen til å henge ut et trossamfunn basert på en solid dose bløff, og en liten dose inntrykk fra noen utmeldte som er «litt oppe i årene». De henger ut et trossamfunn som har en yrende barne- og ungdomsaktivitet, som har 8.000 begeistrede og entusiastiske medlemmer i Norge. I praksis retter de et spark til hundrevis av tenåringer som hver uke legger ned en stor innsats for å gjøre livet trivelig for sine medmennesker. De begår regelrett overtramp mot mennesker som ikke har noe annet mål enn å gi av seg selv, for å gjøre den verden de lever i litt bedre. Det skulle ikke forbause meg om avisen attpåtil er fornøyd med sin innsats. Forstå det den som kan!
Andre relevante innlegg
