Som flere av mine lesere kanskje har fått med seg deltok jeg på BCCs foreldre- og ekteparkonferanse på Oslofjord Convention Center i helgen. På lørdagen arrangerte en gruppe flyktninger en demonstrasjon for å uttrykke støtte til det franske folk, og for å markere avstand til terrorisme.
Det var noe gripende ved å se flokken som sto der og viste sin sympati på denne måten. De er selv forfulgte, og mange av dem har kjent vold og utrygghet på kroppen på en måte som er nesten umulig å sette seg inn i for oss nordmenn. For meg personlig gir det en ekstra vekt til denne lille gesten de viste.
I en av pausene på konferansen ble jeg sittende og snakke litt med Nils Vedvik, som er HMS-ansvarlig og koordinerende ledd i mye av arbeidet med flyktningene på Oslofjord. I kraft av denne rollen har han figurert i diverse medier både lokalt og nasjonalt de siste ukene. Jeg vet egentlig ikke så mye mer om flyktningene enn det jeg har lest i avisene, og var derfor veldig interessert i å høre hvilke erfaringer han har gjort de siste ukene. Siden jeg nå også har gleden av å fylle rollen som blogger benyttet jeg anledningen til å spørre om å få publisere et lite intervju med ham, og han var faktisk sporty nok til å stille opp!
200 personer på én times varsel – midt på natta
Dere måtte i september kaste dere rundt og etablere et stort apparat for å ta imot flyktninger på kort varsel. Jeg antar at det ikke var helt uten utfordringer?
Det er ikke uvant for oss å organisere mat og overnatting for langt flere mennesker enn det er snakk om her, men vanligvis har vi dialog med kundene i mange uker og måneder i forveien. Denne gangen fikk vi bare noen dager på oss. Dette var nok den største utfordringen. I tillegg har ankomstene stort sett vært på nattestid, og vi måtte derfor organisere de ansatte i skiftordning. Det er også gjerne svært kort varslingstid før flyktningene kommer. Når grupper på 200 personer ankommer midt på natta med én times varsling kan det gå litt hett for seg!
Oslofjord inngår i et system med flere aktører, UDI, kommune, Røde kors, politiet, fylkesmannen, og sikkert flere andre. Det er nærliggende å tenke at når byråkrater, frivillige organisasjoner og kommersielle aktører skal samarbeide kan det bli temmelig kaotisk. Hvordan opplever du at dette fungerer?
Jeg vil si at det er en tett og god dialog med alle disse, som heldigvis er utpreget løsningsorientert. Røde Kors og Securitas har vært etablert på stedet fra dag én og vi har naturligvis samarbeidet mest med dem. Jeg må si at Røde Kors har imponert! Her har vi fått se norsk frivillighet på sitt beste! De har mye kompetanse og gir veldig mye av seg selv i omsorgsarbeidet. Securitas er på sin side en profesjonell aktør som løser oppdraget de gjør for UDI på en svært betryggende måte. Fra 1. november har også Stokke kommune etablert daglegevakt på stedet med leger og sykepleiere som har lang fartstid i arbeid med flyktninger. Alle disse tre aktørene opplever vi som jobber på Oslofjord som svært gode samarbeidspartnere, som samhandler godt mot et felles mål.
UDI under stort press
Det er ellers ikke vanskelig å forstå at UDI står under et enormt press. På tross av dette opplever vi å bli hørt og får rask respons når vi trenger avklaringer. Politiet viser også stor oppmerksomhet, det er lett å kontakte de enkelte ansvarlige, og de ulike politipatruljene kommer daglig på rutinebesøk. Det setter vi pris på. Hos kommunen opplever vi personlig engasjement hos både ordfører, varaordfører, rådmann og kommunalsjef. De har vært her flere ganger og er viktige i samhandlingen med lokalmiljøet.
Det å plutselig få 1000 flyktninger i nabolaget kan ikke være helt enkelt å forholde seg til for nabolaget og lokalmiljøet i Melsomvik. Hvordan opplever du at befolkningen har reagert?
Jeg opplever at befolkningen har stor forståelse for den enorme humanitære krisen Europa opplever, også nå når den er blitt synlig rett på utsiden av stuedøra. Det som bare for noen uker siden var en krise vi så på TV har nå kommet veldig nær. Det er jo slik at vi er godt opplært i hva som er politisk korrekt, men det er først når noe fremmed flytter inn i mitt nabolag at dette virkelig blir satt på prøve. Så langt jeg kan skjønne har både lokalbefolkningen i Stokke og våre nærmeste naboer vist at toleranse og åpenhet for mangfold ikke bare er fine ord, men holdninger de faktisk står for i praksis.
Sterke opplevelser
Du kommer i befatning med mange ulike skjebner gjennom dette prosjektet. Hva har gjort sterkest inntrykk på deg?
Det er mange inntrykk, men det sterkeste er nok fra den første ankomsten 25. september. Da barnefamiliene ankom var de sultne, slitne, trøtte og utmattede. Flere av barna var så trette at de klarte ikke engang å stå oppreist og la seg på bagasjen i vestibylen og sovnet umiddelbart. Da familiene ble vist rommene trillet tårene ned på mor og fars kinn. Enkelte ville ikke ha hjelp til å bære bagasjen, og en sa: «Jeg trenger ikke hjelp til å bære, men hvis du fortsetter å smile slik du gjør nå er det mer enn nok for meg». Midt oppe i alt er det denne takknemligheten som har gjort størst inntrykk på meg.
Jeg antar at for mange kan det være et lite kultursjokk å komme fra Afrika eller Midtøsten til Norge. Hvordan opplever du at flyktningene takler dette?
Nå er det slik at flyktningene ikke får noe særlig kjennskap til norsk kultur før de kommer ut i kommunene og integreringsarbeidet starter. Det virkelige kultursjokket kommer nok først etter at de har forlatt oss på Oslofjord. Men maten er litt uvant for de fleste. Det er ikke noe stort problem, men vi har fått spørsmål fra enkelte om vi kan gjøre noe med det. Vi har derfor snakket med noen av flyktningene som har jobbet som kokker i Damaskus. Av dem har vi fått noen tips om smakstilsetning som gjør maten noe mer gjenkjennbar, og det har de satt pris på. I tillegg opplever jeg at de ikke er vant til å få lov å snakke med ledelsen. Så når jeg går rundt i senteret og er tilgjengelig for en prat er det uvant for dem. Det er kanskje det vi kan kalle et hyggelig kultursjokk.
Takknemlige, høflige og hjelpsomme
I aviser og på TV får vi servert litt forskjellige bilder av flyktningene. Det spenner fra den utakknemlige økonomiske flyktningen som klager på alt fra maten til hotellsengene, til småbarnsfamilien som strømmer over av takknemlighet for å ha blitt reddet fra den dypeste nød. Jeg antar at både disse ytterpunktene og de fleste mellomvariantene finnes i en så stor gruppe som dere har på Oslofjord. Men hva er ditt inntrykk av den gjennomsnittlige flyktningen?
På det spørsmålet svarer jeg det samme til alle som spør, og som sant er: De aller fleste er takknemlige, høflige, hjelpsomme og beskjedne. Som i alle andre store grupper finnes det likevel også her personer som ikke representerer majoriteten, men som dessverre gjør mye skade for omdømmet til flyktningene som gruppe. Det er egentlig veldig synd, men er en realitet vi må forholde oss til.
Det er ganske åpenbart at media har et enormt ansvar i disse dager. Måten de framstiller flyktningene på har stor innvirkning på folkeopinionen. Opplever du at de er seg bevisst dette ansvaret?
Det virker for meg som om bare noen få er interessert i å beskrive et nyansert og balansert bilde. Det kan se ut som dette er for «kjedelig», og så velger man en «spennende» grøft hvor man bruker mest tid og plass på de svært få som avviker fra det store bildet. Resultatet ser vi jo blant annet i kommentarfeltene og på sosiale medier. Jeg synes dette er en stor urett mot de 99,5% som er svært takknemlige og som er innstilt på å gjøre alt de kan for å innrette seg som gode samfunnsborgere i det landet som har tatt imot dem.
Samle kraft og fokus
Hvis du skulle få gi ett ønske til norske myndigheter hva ville dette være?
Jeg er vel egentlig ikke i posisjon til å komme med noe spesielt ønske her, men et personlig hjertesukk er nok at mange politikere gjerne kunne legge prinsipper og politiske markeringsbehov til side og samle kraft og fokus på den største humanitære krisen siden 2. verdenskrig. Det blir for lite framdrift når man skal dra i ulike retninger. Jeg forstår selvsagt at situasjonen både må drøftes, utredes og debatteres, men når jeg ser og hører debatten lurer jeg enkelte ganger på om de kjemper for sitt eget politiske liv eller om de virkelig kjemper for å løse krisen. Heldigvis finnes det hederlige unntak også her.
Og med dette måtte Nils Vedvik dra videre i sin travle hverdag. Jeg ønsker ham, Oslofjord, Røde kors og alle de andre aktørene all mulig lykke til med det videre arbeidet!
