I dag, 4. juli, feirer amerikanerne sin uavhengighet fra England i 1776. Den nyfødte nasjonen var på den tid som nå et konglomerat av ulike kulturer, religioner og levesett, der tanken om individets frihet sto sterkt. 49 år senere, den 4. juli 1825, forlot en liten seilbåt med 52 mennesker om bord et land der religionsfriheten ikke sto særlig sterkt, nemlig Norge. Selv 8 år etter at vi hadde fått vår egen grunnlov var de i praksis flyktninger på grunn av sin tro. Vår historie på dette området er ganske brokete, men hvordan er det i dag, 200 år senere?
Kristendom som maktfaktor
Da vår frelser ble korsfestet så det ikke sprekt ut for den lille flokken av fiskere og fattigfolk som hadde fulgt med ham. Mot alle odds – eller som vi kristenfolk kanskje heller vil si: med hjelp fra Den hellige ånd – vokste denne lille flokken likevel raskt både i omfang og utbredelse. Til tross for tider med forfølgelse og forsøk på å utslette kristendommen fra kartet, gikk det ikke så mange hundreårene før kristendommen var blitt en maktfaktor. Kirkeledere ble mektigere enn både konger og fyrster, og kirkens rolle har i perioder vært adskillig mer rettet mot politikk og maktutøvelse enn mot å hjelpe mennesker til å følge frelseren.
Da Luther brøt med de etablerte kirkestrukturene og reformasjonen fikk sin spede begynnelse, var dette en svært etterlengtet fornyelse som brakte fokus tilbake på det personlige kristenliv. Imidlertid gikk det heller ikke her så veldig mange år før reformasjonen også ble et verktøy i hendene på maktapparatet. Vi trenger ikke se lenger enn til vårt eget Norge. Da reformasjonen nådde oss i 1537, skjedde det som et tvangstiltak fra den danske kongen, og det er vanskelig å legge skjul på at motivasjonen i stor grad var de politiske mulighetene som kongen så i reformasjonen. Gjennom dette grepet kunne han rydde av banen den siste politiske eliten i Norge, avskaffe riksrådet og underlegge seg riket. Dette hadde også konsekvenser for befolkningen, for embetsverket var ikke særlig utviklet og kontakten med statsmakten gikk for folk flest gjennom den lokale presten. Statens kirke var derfor et svært viktig maktorgan for å opprettholde lydighet i befolkningen. På kirkebakken sto også gapestokken, der de som ble funnet å ha forbrutt seg mot samfunnets standarder ble utstilt til offentlig spott og advarsel for alle.
Grunnlovsfedrene sviktet religionsfriheten
I vår tid er vi stolte av grunnloven som vi fikk i 1814, og det med rette. Da våre grunnlovsfedre var samlet på Eidsvoll gikk de på mange områder langt i å sikre de rettighetene som danner grunnlaget for et godt demokrati. Ytringsfriheten ble en selvfølge i grunnloven. På et område sviktet det likevel, nemlig når det gjaldt religionsfriheten. Grunnlovens § 1 slo fast statens uavhengighet og Norges statsform som monarki. § 2 videreførte det vi kan kalle religionstvangen fra det danske eneveldet. I tillegg forbød grunnloven det man oppfattet som mer lukkede samfunn, slik som jesuitter og munker. Disse fikk ikke oppholde seg i landet.
Paradoksalt nok pågikk rettsprosessen mot Hans Nielsen Hauge akkurat på samme tid som grunnloven kom i stand og ble vedtatt. Han hadde da sittet fengslet i mange år. Forbrytelsen var at han hadde oppbygget tilhørere i private hjem.
Situasjonen ble heller ikke særlig bedre etter Eidsvoll. Fortsatt måtte enhver religiøs forsamling godkjennes av presten. Hauges forkynnergjerning var muligens det som øvrigheten oppfattet som den største trusselen mot deres grep om befolkningen, men Hauge var også en entreprenør som utfordret handelsprivilegier som deler av befolkningen hadde monopol på. Kombinasjonen av et sterkt kristent engasjement og en omfattende forretningsvirksomhet gjorde det svært enkelt å så skepsis og mistanke mot Hauge. En slik profil var veldig annerledes enn det man var vant til og hadde forventninger til, og dermed var han også uønsket i det norske samfunnet.
Flyktet fra norsk religionsforfølgelse
Under Napoleonskrigene kom flere norske sjøfolk, i britisk fangenskap, i kontakt med de nye strømningene og omvendte seg. Da de kom tilbake til Norge i 1814 møtte de problemer på grunn av den manglende religionsfriheten i landet. Flere valgte da å forlate landet og 4. juli 1825 reiste den 54 fot store sluppen «Restauration» til USA og ankom New York 9. oktober etter en tøff overfart. Det var 52 mennesker ombord, de fleste kvekere som kjente seg uønsket og diskriminert i det norske samfunnet.
Vekst for lekmannsbevegelsen
Mange hevder at vi i 1814 var forut for vår tid. Men med hensyn til religion var vi nok ikke i verdenstoppen. Henrik Wergeland mente at grunnloven av 1814 rett og slett var den minst tolerante på dette punktet. Konventikkelplakaten, som Hauge hadde forbrutt seg mot, ble opphevet så sent som i 1842 og det var først i 1845 vi fikk dissenterloven hvor frie kristne menigheter kunne etablere seg. Dette var altså nesten 30 år etter grunnloven kom. Nå gikk Norge endelig inn i en periode der «assosiasjonsånden» førte til oppblomstring av alt fra arbeiderbevegelse, kvinneforeninger og særlig misjonsselskaper. Resultatet ble også en vekst for lekmannsbevegelsen og nye frikirkelige forsamlinger. Det er i denne tradisjonen BCC står og har sine røtter. Grunnleggeren, Johan Oscar Smith, ble født i 1871 og vokste opp midt i et miljø som både var politisk og frikirkelig aktivt. Han benyttet seg, som flere på sin tid, av både den tilgjengelige litteraturen, teknologien og de gitte frihetene til å forkynne sin personlige kristendom.
Skepsis i samfunnet
Staten holdt fast på sitt grep om religionsutøvelsen i Norge helt fram til for få år siden, da statskirkeordningen ble avviklet. Riktignok hadde det da vært religionsfrihet i mange år, men oppfatningen av at statskirken representerte det som var offisielt riktig kristendom har vært sterk i samfunnet og er det fortsatt. Også i dag er majoriteten skeptiske til frikirkelige trossamfunn og religiøse retninger som avviker fra denne. For 200 år siden var man skeptisk fordi disse trossamfunnene representere noe nytt og på mange måter liberalt. I dag er man skeptisk fordi man mener de representerer en konservativ og utdatert kristendom. Nå som for 200 år siden, blir de som ikke følger de religiøse hovedstrømningene truet med sanksjoner, enten det er privat eller offentlig.
Venter ikke på staten
Mange trossamfunn i Norge har valgt å bygge sin virksomhet i forståelse med statens formynderrolle. De satser på at staten skal legge til rette rammevilkår for deres virksomhet. Det er absolutt ikke noe galt i en slik tilnærming, men gitt historikken vi har i Norge bør man nok da legge forventningene temmelig lavt. BCC har heller valgt å ta Hans Nielsen Hauges tilnærming. Vi har innsett at dersom vi skal vente på staten vil det ta mange hundre år før vi har de rammevilkår vi mener er nødvendige, og derfor velger vi heller å skaffe oss disse selv. På flere måter tenker vi nok utradisjonelt når det gjelder hva rammene bør være for barne -og ungdomsarbeid, og hva som kreves av økonomiske midler for å realisere disse. På Brunstad er det nå bygget for mer enn 4 milliarder, takket være sterkt engasjement fra medlemmer over hele verden. Det investeres tungt i medieproduksjon, spillutvikling og andre tiltak rettet mot barn og ungdom. Denne formen for kristendom står langt fra det som staten har lagt opp til, og oppfattes som veldig annerledes.
Gapestokken er der fortsatt
Tydeligvis er det mange som mener at når noe er annerledes hører det ikke hjemme i vårt samfunn. For 250 år siden ville nok BCC-lederne stått i gapestokken på kirkebakken. I dag er det NRK og andre medier som har tatt på seg å ordne med gapestokken, og den grunnleggende holdningen i samfunnet har i realiteten endret seg lite. Kvekerne valgte den 4. juli 1825 å hoppe om bord i en seilbåt og forlate landet med kurs for Amerika. Det virker som mange i samfunnet egentlig skulle ønske at BCC-medlemmene gjorde det samme. Og imens kvekernes etterkommere i dag kan feire 4. juli med stor takknemlighet, må vi her i Norge konstatere at vi har dessverre langt igjen å gå når det kommer til trosfrihet.
Les også:
