Det var ikke hvem som helst Martin Luther utfordret da han høsten 1517 tok sitt oppgjør med datidens kirkelige prinsipper. I 1518 hadde han fått selveste pavens oppmerksomhet. I sin serie gjesteinnlegg om Martin Luther og reformasjonen tar Harald Almås i dag opp nettopp disse hendelsene.
Gjesteinnlegg – Harald Almås
Luther hadde fått kjendisfaktor
I tidligere innlegg nevnte jeg at Gutenbergs boktrykkerkunst var en viktig del av grunnlaget for Luthers reformasjon. På mange måter kan vel dette tekniske gjennombrudd sammenlignes med vår overgang til dagens mediasamfunn. Luthers 95 teser fikk stor oppmerksomhet og førte til rystelser og bekymring i pavekirken. Hensikten med disse var ikke å danne et eget kirkesamfunn, men han håpet på en debatt og nyorientering innen den katolske kirke hvor han også hadde mange meningsfeller innen presteskapet. Men sommeren 1518 anklaget pave Leo X Luther for kjetteri, altså vranglære, og beordret Luther til å komme til Roma for å svare for seg.
Kalt til å møte paven i Roma
Av skade blir man som kjent klok, så de som holdt med Luther motsatte seg at han skulle reise dit og krevde at han skulle gjøre greie for seg i Tyskland. Kravet ble godtatt og paven sendte kardinal Cajetan som pavelig ambassadør for å gjøre opp med denne «kjetter». Planen var nok å eliminere den plagsomme Luther. Hvis ikke Luther ville bøye seg for paven, var utsendingen pålagt å varsle om at Luther ville bli lyst fredløs i Tyskland og hadde pavelig myndighet ved en bannbulle til å forbanne, fordrive og bannlyse alle som støttet ham. Han ble anmodet om å ta tilbake en rekke av sine tidligere uttalelser i skrift og tale. Ved en eventuell bannlysing ville alle som støtte på Luther ha en plikt til å pågripe ham og føre ham til Roma. Konflikten hadde nå eskalert og gikk inn i en avgjørende fase der Luthers liv var truet.
Luther i Augsburg
Det var i Augsburg møtet skulle finne sted, og Luther begav seg i vei til fots tross direkte drapstrusler, og vennenes innstendige advarsler. Luther hadde en overbevisning om at Gud påla ham å forsvare Bibelens sannhet. Pavens utsending var svært fornøyd med at Luther stilte opp. Tiden var for ham inne til enda en gang å vise verden hva prisen var for å sette seg opp mot pavekirken. Luther skulle nemlig møte uten fritt leide, noe som gjorde at han når som helst kunne pågripes. Vennene hans skaffet ham likevel leidebrev fra keiseren, for uten dette var de sikre på at han ville bli myrdet. Han skulle nå møte for riksdagen i Augsburg med fritt leide.
Kirkens krav og Luthers svar
Luther ble i en mild tone bedt om å innordne seg under kirkens autoritet, men han forklarte at han måtte holde seg til det han aktet for sannhet. Han uttrykte undring over at legaten (pavens utsending) ikke først ville bevise Luthers villfarelse før han forlangte at han skulle tilbakekalle det han hadde sagt og skrevet. Dette ble møtt med bastante krav fra kardinalens side. Samtalen endret nå karakter fra å være en mild anmodning til trusler blandet med hån, spott, smiger og sitat fra mennesker som hadde et stort navn i kirkens historie. Under det neste møtet leste Luther høyt fra et skriv hvor han har forklart sine synspunkter og understøttet dem med sitat fra Bibelen før han overrakte dette til kardinal Cajetan. Skrivet fikk en kjølig mottakelse og ble bare lagt til side. Luther hadde nå fått opp puls og temperatur, og var så visst ikke tapt bak en vogn når det gjaldt å sitere fra de gamle kirkefedre, så han gikk til verbalt motangrep.
Luther brenner bannbullen
Luther kommer seg velberget hjem til Wittenberg og med seg har han pave Leo X’s bannbulle hvor han blir truet med bannlysing. Han har 60 dager på seg til å svare på kirkens krav. Luther samler nå studenter og kolleger utenfor byporten om et stort bål og kaster pavens bannbulle og et eksemplar av den romerske kirkeretten på ilden. Etter Luthers syn var mange av kirkens avsporinger basert på den romerske kirkes kirkerett som på mange vesentlige punkt brøt med Bibelens innhold. Ca 2 ½ år senere, 3. januar 1521 kom det formelle brudd mellom Luther og den katolske kirke: Paven utstedte den endelige bannbulle mot Luther som fastslo at han var utstøtt av kirken med alt hva det innebar, og at det ble forbudt å eie eller ha hans skrifter.
Europeiske fyrster gjorde reformasjonen mulig
Et grasrotopprør mot den katolske kirke ville ikke vært mulig i 1521. Jeg har tidligere vært inne på at renessansens interesse for å gå tilbake til de gamle kilder spilte en viktig rolle, men den katolske kirkes makthegemoni var for sterkt til at det kunne utfordres av en befolkning der et flertall fremdeles var relativt uopplyst og ikke kunne lese. Fyrstene i Europa så gjerne at paven fikk mindre makt og var også opplyste nok til å få øye på forfallet i kirken, noe som for dem gav reformasjonen legitimitet. Men tiden er på ingen måte moden for et moderne demokrati, og også Luthers lære har gjennom lang tid blitt brukt som et politisk og religiøst maktmiddel. Likevel er det slik at Bibelen og Luthers skrifter ble utgitt på folkespråk, noe som gjorde leseopplæring nødvendig. Det var sådd en viktig kime til generell folkeopplysning, selv om det for Norges vedkommende gikk ca. 200 år før «almuen» gjennom konfirmasjonsordningen fikk både tilbud og plikt til å lære å lese for selv å se og lære hva som stod i Bibel og katekisme. Det var samtidig den norske almueskoles fødsel.
Av: Harald Almås, Stord
