Norge er et kristent land. I hvert fall dersom vi skal se på antall medlemmer i kirken og i kristne trossamfunn. Ser vi på den norske julen kan vi lett bli mer usikre.
– Det skal bli interessant å tilbringe juletiden i et kristent land, sa en venn av meg nylig. Han er fra India, og nå satt han hjemme i stua mi. Før han kom hadde han lest på en faktaside at nesten tre fjerdedeler av befolkningen her i landet var medlemmer av Den norske kirke, og at flere hundre tusen i tillegg var medlemmer av andre kristne menigheter.
Vi kledde på oss og tok turen til kjøpesenteret på Ski. – Hvorfor spiller de ingen av de kristne julesangene? spurte han etter at vi hadde gått rundt en stund. Fra tidligere opphold i Norge hadde han lært seg godt norsk, og lyttet oppmerksomt til det han hørte av julemusikk i de mange butikkene. Han hadde rett. Sangene som handlet om det egentlige julebudskapet manglet.
– Du vet, sa jeg, – Det er ikke bare kristne her i landet, det er også humanetikere og andre livssyn. De bør kunne gå på offentlige steder uten å føle seg støtt.
– Seriøst? sa min venn ettertenksomt. Han ble stille.
– Hjemme i byen hos oss er det omtrent like stor andel hinduer som det er kristne her hos dere, sa han etter en stund. – Vi har også mange muslimer, og noen få kristne. Når hinduene flere ganger i året feirer en gud eller en helgen eller hva det heter, så setter de gjerne hele byen på ende. Det er symboler, lykter, farger, sang og dans i alle retninger.
– Føler du det ikke ubehagelig som kristen å bli utsatt for dette? spurte jeg.
– Nei, ikke i det hele tatt, svarte min venn. – Jeg synes tvert imot det bidrar til å skape stemning og trivsel. Det er jo folkeliv og fest. Og det er ikke bare hinduene som markerer, det gjør muslimene også når de har sine høytider. Jeg synes begge deler er fascinerende å oppleve. På en måte gir det meg et innblikk og en forståelse for livene til de som er mine naboer.
– Er det ikke Norge som deler ut Nobels fredspris? spurte han litt senere da vi hadde satt oss ned med en kaffe for en pust i bakken.
– Jo, det stemmer, hva tenker du på, svarte jeg
– Jeg synes bare det er litt rart at det skal være så stor frykt for å støte hverandre her, for jeg tenkte kanskje at dere hadde klart å få både respekt og toleranse for det som er annerledes. For meg er det unaturlig å støtes av det jeg respekterer og tolererer, selv om det er veldig annerledes enn det jeg selv står for.
– Det må jeg gi deg rett i, svarte jeg. – Det er egentlig litt rart. Integrering og toleranse er ord som brukes ofte her i samfunnet. Av og til har jeg nok inntrykk av at det handler mer om assimilering enn integrering, og mer om ensretting enn om toleranse.
Vi gjorde oss ferdige med julekaffen, og jeg kjørte mot kirken. Jeg hadde tenkt å la min venn oppleve en julegudstjeneste. Underveis fortalte jeg om hvordan mine barn i år måtte aktivt melde seg på ved hjelp av skjemaer for å få delta i julegudstjenestene på skolen. Han gjorde store øyne.
– Er disse gudstjenestene veldig intense? spurte han. – Jeg mener, blir barna veldig påvirket?
Jeg klarte ikke helt å unngå å le. – Vel, jeg tror ikke «intens» er riktig ord, og hva gjelder mine egne barn vil jeg i hvert fall ikke påstå at de er blitt påvirket, svarte jeg. – Faktisk tror jeg disse gudstjenestene handler mye mer om stemning og tradisjon enn om forkynnelse.
Min venn er av den tenksomme typen, og fulgte nøye med når vi er i kirken. På vei hjem til oss etterpå så jeg at han hadde noe på hjertet. – Hva er det du grubler på? spurte jeg.
– Jeg sitter bare og lurer på om dere har like mye å lære av oss som vi har av dere, svarte han litt beklemt. Og igjen måtte jeg gi ham rett. Kanskje har Norge også noe å lære av India. Hvem skulle trodd det?
