I dag fyller Kåre J. Smith 72 år. For meg har hans praktiske kristendomsforståelse og handlekraft vært en sterk inspirasjon og et eksempel til etterfølgelse. For andre har disse egenskapene vært et påskudd til å fylle 50 avissider med tvilsom underholdning.
Ubehagelig for journalisten
I forrige uke ble nederlenderen David Nooitgedagt lei av avisen NRC Handelsblads offentlige mobbing av felleskapet han var en del av. Han startet en personlig blogg og skrev om hvordan avisens journalist Joep Dohmen velger å stille seg på en straffetiltalts side i sverting av de han har bedratt og forbrutt seg mot. Nooitgedagt skrev også om hvordan han ville bruke sin demokratiske frihet til å si sin oppriktige mening om denne type maktovergrep fra en av landets største aviser. Som en del kanskje har fått med seg er NRC Handelsblad Dagens Næringslivs samarbeidspartner i deres intense jakt på Kåre J. Smith og meg.
Å sitte på sitt kontor og være den skarpe journalisten som skrev sensasjonelle historier om «Norske brødre» har vært komfortabelt og godt for Dohmen. Å selv plutselig havne i søkelyset for useriøs journalistikk og maktovergrep var adskillig mer ubehagelig. David Nooitgedagt forteller meg at det gikk ikke mer enn en dag så fikk han epost fra en sterkt fornærmet Dohmen som ikke likte det han leste, og ville ha teksten endret. Ikke lenge etter truet han etter det jeg forstår også med rettslige skritt.
Voltaire ser ut til å være død!
Historien er nesten utrolig, men dessverre er den høyst virkelig. Pressen roper så det gjaller i veggene om ytringsfrihet og om viktigheten av å sette søkelyset på de som utøver makt. Ingen er så ivrige som pressen til å sitere Voltaire: «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.» Men det gjelder bare for pressen selv. Hvis andre begynner å gjøre seg bruk av disse rettighetene skal de trues til taushet.
Når den lille David i Nederland etablerer sin enkle blogg og setter søkelyset på NRC Handelsblads og Joep Dohmens maktutøvelse oppdager han at Voltaire, som har hatt enorm betydning for menneskeheten i mer enn to hundre år, nå ser ut til å være både død og glemt. Demokratiske rettigheter skal beskytte Dohmen i hans trakassering, men skal ikke gjelde for en enkel blogger.
For min del håper jeg NRC Handelsblad og Joep Dohmen går rettens vei for å kneble David Nooitgedagt. Det ville bli en flott anledning til å sette søkelyset på om ytringsfrihet faktisk betyr noe for andre enn pressen selv. Det ville kanskje bringe opp en diskusjon om journalistiske metoder og kildekritikk. Og det ville forhåpentligvis vekke en debatt om en enkel bloggers søkelys på journalisters maktovergrep skal kunne kveles av et mektig mediekonsern som daglig påvirker millioner av menneskers meninger og syn på hva som skjer i samfunnet.
Passer ikke inn i kristenbildet
Nooitgedagt har stått opp og tatt i bruk sterke ord i kampen for det han bryr seg om. Det vekker oppsikt, for det passer ikke inn i bildet mange har av hvordan en kristen skal oppføre seg. Bildet omfatter adskillig mer. Kristne skal ikke ha mye penger, for penger er roten til alt ondt og man kan ikke tjene Gud og Mammon. Kristne skal ikke stå opp og kjempe for sin rett, for Jesus led selv urettferdig. Kristne skal være beskjedne og snille, for slike mennesker er det ingen som kan støte seg på.
Som ganske ung mann fikk jeg ikke dette bildet til å stemme med det jeg leste i Bibelen. Jeg leste om handlekraft. Jeg leste om at vi skal dømmes, ikke etter hvor snille vi har vært, men etter hva vi har fått utrettet med de evner, krefter og ressurser vi har fått. Jeg leste om Paulus som sto opp og anket sin egen sak inn for keiseren, verdens høyeste rettsinstans. Og jeg lyttet til Kåre J. Smith som ikke forsøkte å åndeliggjøre hverdagslivet. Han lærte meg derimot at å arbeide hardt og gå helt og fullt inn for det man driver med gir resultater, uansett hva det dreier seg om. Han lærte meg også å sette høye mål. Hvorfor slå seg til ro med tusen kroner til å hjelpe ett menneske, hvis du ved å arbeide hardere har mulighet til å skaffe en million kroner til å hjelpe tusen mennesker?
Ord følges av handling
I dag er altså Smith blitt 72 år, og er det noen som kan si at ord og handling har gått hånd i hånd må det være ham. Gjennom en mannsalder har han arbeidet hardere enn de fleste andre jeg kjenner, stort sett utelukkende i tjeneste for andre mennesker. I sine år i styret for BCC la han også ned en stor administrativ innsats, til en lønn som en nyutdannet sekretær neppe ville funnet attraktiv. For sin forkynnergjerning, som tok opp all hans ledige tid, tok han ikke betalt i det hele tatt.
I slutten av 2011 ble Kåre J. Smith pensjonist og gikk ut av styreverv og administrative oppgaver i menigheten. Han og jeg etablerte et selskap der vi eier hver vår halvpart, og sammen med hans sønn Kristian begynte jeg å fokusere min tid på forretningsvirksomhet og investeringer, imens Smith satte hele sitt fokus inn på forkynnergjerningen og de åndelige oppgavene, fremdeles uten betaling.
Når man driver selskap gjør man det for å tjene penger. Siden 2011 har Kristian Smith og jeg brukt stort sett alle døgnets våkne timer til å lykkes med forretningsvirksomheten. Det har gitt store overskudd til Kåre J. Smith og meg, men det har også tilført kristen og humanitær virksomhet store beløp. Dessverre passer det ikke inn i det typiske bildet av hva samfunnet forventer av kristne. Derfor finner Dagens Næringsliv det interessant å fylle 50 sider om oss på under ett år. Derfor ringer de rundt til kunder og leverandører, og derfor beleirer de privatboligen min. Hadde Kåre J. Smith tatt seg betalt som forkynner, og for øvrig slått seg til ro med å drive kristen virksomhet ved å tigge penger av staten, tviler jeg på at Dagens Næringsliv ville bruke så mye som en side hverken på han eller meg. Men det er ikke Dagens Næringsliv eller NRC Handelsblad som skal definere hva som er god kristendom. Det skal vi være glade for.
Lenge leve Kåre!
«Slutt med å skade Amerika!» sa komikeren Jon Stewart da han deltok på CNNs program «Crossfire» i 2004. Hans budskap til de to programlederne var at debattprogrammet som skulle sette søkelyset på de virkelig viktige sakene i stedet ble teater. Å underholde publikum med velregisserte stunts var blitt viktigere enn å få fram sakene som var av betydning for Amerika. Stewarts ikoniske henstilling har dessverre ikke mindre aktualitet i dag. Dagens Næringslivs og NRC Handelsblads journalistikk er ikke å sette søkelys på de som utøver makt, slik de så fromt hevder. Det er salgsfremmende underholdning uten dypere substans. Til syvende og sist skader slik journalistikk samfunnet.
Det er kanskje tvilsomt om pressen vil endre seg. Kanskje er det duket for en livslang konflikt. Jeg har nemlig ikke tenkt å slutte med å drive forretning. Så lenge jeg har mulighet har jeg heller ikke tenkt å slutte med å tjene penger. Og jeg vil ikke slutte med å forsvare det jeg tror på. At jeg ikke passer inn i Dagens Næringslivs bilde av hva som er en god kristen får heller være. Den som framfor noen har lært meg å gi blaffen i om jeg passer inn i dette bildet eller ikke er Kåre J. Smith. Lenge leve Kåre!
