I mars eide jeg ifølge Dagens Næringsliv ikke nåla i veggen. Det vil si, de trodde nok at jeg eide en hel del, men jeg hadde visstnok skjult det i skatteparadis. I dag eier jeg ifølge samme avis så alt for mye. Kanskje filosofien er at hvis man framstiller en sak på mange nok måter må man til slutt treffe noe som er bort imot riktig?
Hva har du brukt pengene på?
For noen dager siden fikk jeg nok en gang tilsendt spørsmål fra Dagens Næringsliv. At det dumper inn et par mailer fra avisen i innboksen min i løpet av dagen er den siste tiden blitt regelen mer enn unntaket. Min gamle venn Line Dugstad hadde denne gangen tatt en liten pause, og nå var det Anne Flæte som sto for de dypsindige spørsmålene. Det ene av dem handlet om hva jeg har brukt pengene mine på siste året. Vel, Anne og Line, i dag brukte jeg pengene på McDonald’s med sønnen min, tro det eller ei. Men i frykt for hva dere skulle finne på å skrive kjøpte jeg også gulrøtter. Alt grundig dokumentert med kassalapper.
Om det virkelig er noen som svarer på denne type spørsmål fra tabloidavisene næringslivspressen vet jeg ikke. Av og til får jeg inntrykk av at Se og Hør Dagens Næringsliv mener de har krav på svar på stort sett alle tenkelige og utenkelige spørsmål, og at hvis jeg ikke ønsker å svare betyr det automatisk at jeg driver med noe som ikke tåler dagens lys. Jeg tror de har misforstått litt. Kanskje jeg bør minne om det noe famøse sitatet fra tidligere direktør i Datatilsynet, Georg Apenes: Når jeg går på toalettet, låser jeg døren. Men det er ikke fordi jeg har tenkt å gjøre noe ulovlig der inne.
50 sider
I løpet av mindre enn ett år har ukebladet avisen brukt nærmere 50 sider på å fortelle om «Smiths Venner-ledernes» uhyrlige gjerninger. Fem ganger i denne perioden har Dagens Næringsliv vurdert temaet så viktig at det er ryddet plass til saken på forsiden. Jeg har fått tilsendt flere hundre spørsmål, avisen har sannsynligvis investert to-tre årsverk, betydelige reisekostnader, de leier helikopter til å ta bilder og sender sine blodhunder på døra hjem til meg. Det ville være utrolig morsomt å se Amund Djuves kost-nyttevurderinger av dette prosjektet. Har jeg virkelig en slik tiltrekningskraft på de norske avisleserne at dette er vel investerte ressurser?
Når jeg tenker meg om begynner jeg å få en litt ubehagelig følelse av at jeg selv bidrar til denne attraktiviteten. Hver gang jeg her på bloggen skriver om gulrøtter og McDonald’s, om vulgærjournalistikk og om journalistadvokater, fører det sannsynligvis til at en stor del av mine titusenvis av lesere kjøper Dagens Næringsliv for å finne ut hva jeg egentlig skriver om. Kanskje er det jeg som lar meg manipulere. Kanskje sitter Amund, Anne og Line på kontorene sine og humrer over at de bare trenger å slenge inn et par helsider om «Smiths Venner-lederne» så har de meg på kroken og dermed flyr ti tusen lesere til nærmeste kiosk og kjøper avisen. Kanskje burde jeg begynne å fakturere dem. Jeg har et selskap på Kypros som jeg kan benytte.
Resirkulering
I det siste har avisen begynt å resirkulere sitt materiale. Det bringer oss over på dagens oppslag om Tronderøya. I februar fikk jeg en stor mengde spørsmål fra Line Dugstad, der Tronderøya også var tema. – Privat eier du nesten ingenting, skrev hun. Så forklarte hun meg at hytta mi var solgt og det samme var Tronderøya. Gården der jeg bor eide jeg heller ikke. Kort sagt eide jeg nesten ikke nåla i veggen. Jeg var litt for medgjørlig den gangen, og forklarte henne at jeg hadde både fast eiendom i Norge og investeringer og aksjer med betydelig verdi. Det passet imidlertid ikke så godt å ta med, for avisen hadde nok allerede satt opp overskriften som med krigstyper fylte forsiden: «Gjemte alt i skatteparadis».
Da jeg nå et drøyt halvt år senere fikk tilsendt en ny ladning spørsmål handlet det ikke lenger om at jeg hadde gjemt verdiene mine i skatteparadis. Nå handlet det om at jeg eide så alt for mye her i Norge. Rart hvor fort bildet snur i den avisen. De har nå oppdaget – kanskje fordi jeg har skrevet om det selv her på bloggen – at jeg har helikopter, bil, båt, leiligheter i Oslo – og eiendom på Tronderøya. Og jeg har mange millioner på konto. Selskapet jeg driver sammen med Kåre J. Smith hadde store overskudd i 2015. Alt dette skrev de om i sine siste eposter, og bad om kommentar.
Lavmål
Nå lever vi i et fritt land og Dagens Næringsliv kan grave i akkurat hva de vil. Det som er utrolig frekt av journalistene er når alt skal knyttes opp til «Smiths Venner», slik de nå har gjort det siste året. Det er en form for tabloidjournalistikk som enhver journalist som vil framstå med et minimum av seriøsitet burde holde seg for god til. I en rammesak i dagens artikkel skriver avisen den vanlige redegjørelsen: «Dette er saken». Her forteller de om skattesak i Sveits, inspeksjon i Dubai og bedrageri i Nederland. Og nå altså Tronderøya. Hva i all verden er sammenhengen? Hva har disse sakene med hverandre å gjøre? Og hva har de med menigheten å gjøre?
Dagens oppslag om Tronderøya har ingenting med Dubai, Sveits eller Nederland å gjøre. Heller ikke har det med menigheten å gjøre. Det samme gjelder en mengde saker som er rasket med i tidligere oppslag. Jeg for min del har redegjort for mine inntekter fra menigheten. Jeg har redegjort for deler av det jeg har gitt til menigheten. Tross detaljert gransking over mange år og avisoppslag over en lav sko er det ingen som med noen grad av troverdighet har kunnet vise antydning til at jeg har beriket meg på menigheten. Likevel skal alle saker, uansett hva det handler om, framstilles på en måte som antyder at det er menigheten som er kilden til min formue. Så, kjære Dagens Næringsliv, dere må gjerne skrive om alt jeg foretar meg, jeg har ikke tenkt å stoppe med å investere eller drive forretning. Men deres forsøk på å gjøre dette til en «Smiths Venner»-sak representerer et lavmål. Og hvorfor skal det være så utrolig vanskelig for en som mener seg å være seriøs næringslivsjournalist å kalle en menighet ved sitt rette navn?
Oppfordring
Jeg får avslutte med en aldri så liten oppfordring til deg, kjære bloggleser: Selv om jeg har det litt moro med Amund og Anne og Line her i mine innlegg trenger jo ikke du å kjøpe avisen deres. Du vet uansett hva det handler om når de skriver om «Smiths Venner-lederne». Oppskriften er enkel: De har hørt rykter om avslørt at de skumle «lederne» har enten for lite penger eller for mye penger. De har enten skjult verdiene i skatteparadis eller så har de store verdier her i Norge. De har enten gitt bort store penger eller så har de lurt til seg store penger. De har enten vært på McDonald’s eller så har de spist gulrøtter. Og noen har jobbet dugnad. På akkurat det punktet er de ganske konsistente. Det ser ut til å fungere godt som krydder uansett hva de skriver om.
