Da Fjordteam stevnet staten for urimelige krav til dugnadsarbeidet, mente kritikerne at de burde vendt det andre kinnet til.
(Innlegget ble publisert i Vårt Land i går, mandag 31. oktober.)
Frivillig innsats er en av bærebjelkene i norsk kristenliv. I forkynnelse og misjon, i ungdomsarbeid og praktiske oppgaver, overalt finner vi frivillige som holder hjulene i gang. En del av disse ønsker gjerne også å bidra økonomisk til de gode formålene. Noen selger lodd på nærbutikken, noen drar på varetellinger, plukker søppel eller vasker. Og noen organiserer seg i selskaper for å kunne være mer effektive og ryddige når de tilbyr sine tjenester.
Fjordteam
I en del av BCCs norske lokalmenigheter har grupper av frivillige gjort nettopp dette. I Sandefjord gikk flere hundre mennesker sammen og etablerte selskapet Fjordteam AS, som er eid av lokalmenigheten. På sin fritid utfører de forskjellige tjenester i sitt lokalmiljø gjennom dette selskapet, blant annet vasking. Selskapet betaler skatt av overskuddene, og alt utbytte går til menighetens idéelle virksomhet.
Våren 2015 konkluderte Arbeidstilsynet med at de frivillige måtte regnes som arbeidstakere. De måtte betales lønn som de naturlig nok måtte skatte for, og selskapet måtte betale arbeidsgiveravgift. Flere hundre mennesker, en stor del av dem ungdom, skulle ikke ha mulighet til å bidra på fritiden uten å beskattes dyrt. De frivillige kunne ikke leve med et slikt vedtak og Fjordteam klaget saken inn for direktoratet. Etter åtte måneders vurdering satte juristene til side Arbeidstilsynets argumentasjon, men kom med helt nye argumenter i saken. Nå handlet det om konkurransevridning, et tema Fjordteam aldri hadde fått uttale seg om.
Argumentene var isolert sett forståelige nok, men hadde ingen hjemmel i regelverket. I stedet for å bringe klarhet i saken ble den enda mer uoversiktlig. Da vedtaket ikke kunne påklages valgte de frivillige å stevne staten for retten for å få klarhet i hva regelverket egentlig sa. I forrige uke, lenge før rettsforhandlingene skulle starte, valgte staten å gi de frivillige fullt medhold på alle punkt. Avgjørelsen bekrefter at det er statens ansvar å ha klarhet i regelverket, og at frivillige ikke kan forventes å forholde seg til argumentasjon ut fra et ønsket regelverk som ikke eksisterer.
«Lite kristelig»
Saken viser hvor uklar loven er for frivillige organisasjoner som ønsker noe mer enn bare å være passive støttemottakere. BKM har brukt svært store beløp på å innhente juridiske råd om disse temaene. Statens jurister brukte halvannet år på å finne ut at de frivillige hadde den riktige tolkningen av regelverket, og dette skjedde først etter at de frivillige hadde stevnet staten for retten.
Det er betimelig å spørre: Hva ville konsekvensene blitt om de ikke hadde hatt mot og ressurser til å gå til dette skrittet? Temaet berører nemlig ikke bare BKMs frivillige. Det berører i prinsippet alle frivillige som effektivt og ryddig ønsker å tilby tjenester til andre. Jeg har fått mange tilbakemeldinger om at organisasjoner over hele landet har sittet stille og holdt pusten i påvente av utfallet.
Det underlige er at en av tilbakemeldingene de frivillige i Sandefjord har fått oftest er at det er lite kristelig å kjempe for sin rett. Mennesker som gjør det klart at de regner seg som alt annet enn kristne siterer med løftet pekefinger Jesu ord om å vende det andre kinnet til. Fortsatt tror jeg det er en hel del som mener at de frivillige heller burde lagt seg flate, takket staten og lovet bot og bedring slik det sømmer seg for gode kristne.
For meg er ikke dette god kristendom. I familieliv, overfor kollegaer, i omgangen med andre mennesker får vi saktens rikelig anledning til å følge formaningen om å vende det andre kinnet til. Når det kommer til saker vi brenner for, når det gjøres urett mot fellesskapet vi tilhører, er det god kristendom å stå opp og kjempe. Det har de frivillige i Sandefjord gjort. Resultatet ble altså full seier. Ikke bare for dem selv, men for norsk frivillighet. Det bør de kunne være stolte av!
Andre innlegg publisert i Vårt Land:
