Hva handler egentlig livet om for en kristen? Svaret kan sikkert uttrykkes på mange måter, både teologisk og filosofisk. En enkel måte å si det på er kanskje at det handler om å utvikles i godhet. For meg har dette blitt enda tydeligere under årets sommerstevner.
Bloggen jeg startet for snart ti måneder siden er ikke noen misjonsblogg. Av og til er det likevel interessant å dele noen tanker og inntrykk fra det som betyr aller mest for meg, min tro og mitt livssyn. I dag er vi et godt stykke ute i BCCs andre sommerstevne, og vi har i løpet av årets stevneuker fått mye å tenke på, glede oss over og se framover mot. Skal jeg oppsummere det jeg sitter igjen med hittil etter sommerens møter vil jeg si det på følgende enkle måte: Det har vært en sterk oppfordring til å komme ut av egoistiske tanker og handlingsmønstre, og utvikles i godhet. På dagens formiddagsmøte ble dette av flere oppsummert og understreket til viktig ettertanke for oss alle, uansett hvilken oppgave eller ansvar vi har. Vi har alle mennesker vi omgås, og de fleste av oss har noen som vi har nære relasjoner til på en eller annen måte. Det betyr at vi hver eneste dag etterlater oss spor og inntrykk, vi har rikelig med anledninger til å bety noe for andre mennesker.
Spesielt inderlig ble det på møtet i dag oppfordret til å vise godhet og romslighet mot barn. Den svenske presten Nils Peter Wetterlund skrev at slik vi behandler barn vil Gud behandle oss. Dette kan være nyttig å tenke over for oss alle, og i særdeleshet er det viktig for alle som har ansvar i menighets- og barnearbeid. Det er grov urettferdighet å la sitt eget maktbehov gå ut over barn. Å lage unødvendig strenge rammer, stadig pirke bort i barns oppførsel og kritisere deres væremåte virker bare nedbrytende. La oss heller bli kreative og engasjerte i å finne ut hvordan vi kan gjøre livet lyst og godt for barna og hverandre. Uansett hvilken tro vi har vil det garantert gi oss større glede i livet enn vi får ved å leve utelukkende med fokus på oss selv og vår egen livsnytelse.
Sannsynligvis vil ikke så mange være uenige i at dette er gode mål å ha for livet. De fleste som virkelig begynner å arbeide med å bli bedre på disse områdene oppdager imidlertid fort sine svakheter. Det er ikke så lett å gjøre livet lyst for et menneske som irriterer meg med sin oppførsel. Det er ikke så lett å prioritere oppmerksomhet mot mine medmennesker når jeg helst vil dyrke mitt ego. Dette møtet med vår menneskelige realitet gjør oss ydmyke, og gjør at vi setter pris på den støtten det er å være sammen med andre som gjør de samme erfaringene. Mitt inntrykk er at dette er noe som opptar mange av stevnedeltakerne, og som gjør at de fort finner tonen uansett bakgrunn og kultur.
Det er også dette møtet med vår menneskelige realitet som gjør at mange av oss verdsetter oppbyggelsen på vårt kristne trosgrunnlag så høyt. I dette ligger nemlig en vei og en personlig utvikling der de egenskapene som virker negativt på mine medmennesker mer og mer forsvinner. Samtidig utvikles de gode medmenneskelige egenskapene. Dette er for meg noe av kjernen i det kristne budskapet. Ser vi tilbake på vårt kristenliv bør vi kunne finne en trend der vi i årenes løp har hatt en positiv utvikling i godhet.
