I det nest siste innlegget i serien om den russiske dikteren og forfatteren F. M. Dostojevskij tar professor Huemer for seg den store betydningen dikterens ektefelle hadde, og hvordan hun brakte ro og orden inn i hans opprørte og urolige liv.
Gjesteinnlegg – Prof. Dietrich Huemer
Ofte ligger en dyp sannhet i ordtakene og i livsvisdommen fra våre besteforeldre som ikke må foraktes. Slik er det også med de livsvisdommene som har med temaet «å gifte seg» og ekteskap å gjøre. Vi kjenner vel alle rådet: «Undersøke må hver den som vil binde seg for alltid!», som noen spøkefulle ungkarer på en humoristisk måte har snudd til denne versjonen: «Sjekk evindelig før du binder deg» (slik at man skal slippe å gifte seg). Hvis man tenker på de mange skilsmisser og familietragedier i vår tid, forstår vi imidlertid alvoret og de ofte bitre følgene ved feil eller forhastede beslutninger på dette området.
Og det er faktisk av avgjørende betydning, om og til hvem man gir sitt «Ja», og deler hele sitt liv med. Ved siden av å velge riktig skole eller utdannelse, er det å velge rett ektefelle, med den en ofte tilbringer resten av sitt liv og blir nært sammensveiset med, en av de viktigste avgjørelsene i livet til den enkelte.
Dette gjaldt også spesielt for Dostojevskij. Dikteren var gift to ganger. Hans første kone, Marja Dmitrijevna Isajeva, giftet han seg med i 1857 mens han enda var i Sibir, kort tid etter hans forfremmelse til fenrik. Men dette ekteskapet var fra begynnelsen av ikke så lykkelig, ikke minst på grunn av dikterens hyppige epileptiske anfall. I 1864 døde hans første kone av tuberkulose.
Tre år senere, i 1867, ble han kjent med og forelsket i sin andre kone ved navn Anna Grigorjevna Snitkina. Denne kvinnen skulle altså til sist føre sann lykke, ro og orden inn i hans opprørte, urolige liv.
Når dikteren skulle overlevere romanen «Spilleren» til forleggeren Stellovskij, var han – som så ofte i sitt liv – under stort tidspress og i økonomiske vanskeligheter. Denne selvbiografiske romanen reflekterer den ustyrlige spilleavhengigheten som Dostojevskij led av på dette tidspunktet. I denne situasjonen fikk dikteren anbefaling av en venn av seg, om den unge dyktige stenografen Anna Grigorjevna, som skulle vise seg å bli til sann lykke og velsignelse for forfatteren.
Dostojevskij var yndlingsforfatteren til hennes far. Hun kjente selv til romanen «De fornedrede og krenkede», hadde felt bitre tårer over «Opptegnelser fra de dødes hus» og hadde lest noen deler av «Raskolnikov,» som allerede var utkommet.
En dag i november 1866, mens han arbeidet på romanen «Forbrytelse og straff» fridde Dostojevskij til sin stenograf som var 25 år yngre, på en legendarisk og ganske så romantisk måte. Dette gjorde han slik:
Den 8. november 1866 kom Anna Grigorjevna igjen til Dostojevskij for å arbeide. Han forklarte henne at han hadde tenkt ut en ny roman, men slutten klarte han ikke å håndtere og spør da henne om råd.
«Jeg har med stolthet forberedt meg til å hjelpe den talentfulle forfatteren, skriver Anna Grigorjevna i sine memoarer … – Hvem er helten i Deres roman? – En kunstner, ikke lenger så ung, så, omtrent på min alder, sa poeten, og beskriver sin helt som en uhelbredelig syk, skummel og mistenksom type, dog med et fintfølende hjerte, men likevel ikke i stand til å uttrykke sine følelser …»
«Og nå, fortsatte Fjodor Mikhajlovitsj med sin fortelling, i denne avgjørende epoken av sitt liv møter kunstneren på sin vei en ung jente på Deres alder … La oss kalle henne Anja, for ikke å kalle henne heltinne … Er det mulig at denne unge jenta, som er så forskjellig, både i karakter og i alder kunne tenke seg å bli glad i kunstneren… Kan De se, jeg skulle gjerne like å vite Deres mening, Anna Grigorjevna.»
«Hvorfor skulle det være umulig? Fordi … hvis Deres Anja har et godt, følsomt hjerte, hvorfor skulle hun ikke bli glad i Deres kunstner? Betyr det da noe at han er syk og fattig? Elsker man bare på grunn av utseendet og på grunn av rikdom?”
Han var stille, som om han ville nøle.
«Sett Dere et øyeblikk inn i hennes sted,» sa han med skjelvende stemme. «Tenk Dere at denne kunstner er jeg, at jeg ville bekjenne min kjærlighet, og vil be Dere om å bli min kone. Si meg, hvordan ville De svare meg?»
«Jeg vil svare Dem at jeg elsker Dem og vil elske Dem hele livet!» utbrøt Anna Grigorjevna.»
(Saruchanjan Evgenija Pavlovna, 1972, ”Dostojevskij v Peterburgie”, Lenizdat. S. 160-163. Oversatt fra russisk av Prof. Dietrich Huemer)
Dostojevskij så i denne kvinnen mer og mer sin «skytsengel»; uten hennes årvåkne omsorg hadde han ikke mestret livet sitt. Hun fulgte ham på hans reiser til utlandet, blant annet til Berlin, Dresden, Baden-Baden og Genève. I 1868 fikk Dostojevskij en datter, Sonja, men hun døde kort tid etterpå. I 1869 kom det igjen en datter for ekteparet, som fikk navnet Ljubov, og i 1871, etter hjemkomsten til St. Petersburg fra Europa, fikk de sønnen Fjodor. En annen sønn, Aljosja kom til verden i 1875, men døde etter 3 år.
Anna Grigorjevna var for sin mann i sannhet en veldig støtte. Hun bar med stor tålmodighet både sykdommen hans og spillelidenskapen, før han endelig fridde seg fra denne lasten. Den 28. april 1871 skrev han til sin kone: «Nå er alt over. Dette var faktisk den siste gangen. Tror du meg, Anna, at hendene mine er fri nå? Å spille var en lenke for meg, men nå vil jeg tenke på arbeidet mitt, og ikke lenger som inntil nå, drømme endeløse netter om spilling.» Og Dostojevskij holdt ord. Fra nå av rørte han ikke ruletten lenger. Tilbakekomsten til Russland i juli 1871 betydde begynnelsen på et nytt liv. (Lavrin Janko, 2010, Fjodor M. Dostojevskij: med egne vitnesbyrd og bildedokumenter, Rowohlt Taschenbuch Verlag, s.88)
Som en avslutning på dette undertemaet kan jeg ikke la være å trekke paralleller til mitt eget ekteskap. Som Dostojevskij må jeg takke min fantastiske kone for hennes hengivenhet, godhet og lojalitet mot meg i mange år. Og som dikteren opplever jeg at hennes omsorg og tålmodighet gjør meg i stand til å mestre livet. Jeg gleder meg over hver eneste dag jeg får med henne!
Av: Prof. Dietrich Huemer, Østerrike
