BCC er et internasjonalt trossamfunn med lokalmenigheter og virksomhet i mer enn 50 land på alle kontinenter. Medlemmene samles til stevner på mer enn 20 regionale konferansesentre. Det vitner om en sterk livskraft i menighetens budskap. Men hvordan kan verdiene forvaltes slik at de tjener formålet på best mulig måte?
Gjesteinnlegg – Inge Almås
Enorm utvikling
I arbeidet med mitt gjesteinnlegg «BCC Financial avvikles» kom det fram at BCC for et par år siden hadde satt i gang en prosess for å overta eierskapet til de fleste av menighetens konferansesentre utenfor Norge. Dette er et tema jeg syntes det var interessant å se nærmere på. Jeg tok derfor en prat med Vegar Kronstad, daglig leder i BCC, for å høre mer.
– For 20 år siden var BCC et trossamfunn uten særlig administrativ organisasjon, sier Kronstad. – Forvaltning og administrasjon skjedde på ulønnet basis, der ivrige ildsjeler brukte sin fritid på arbeidet. Bortsett fra at vi på den tiden eide konferanseanlegget på Brunstad, som da stort sett var en enorm campingplass med en stor møtesal, hadde ikke menigheten særlige verdier å forvalte. Et par steder i Europa hadde noen lokalmenigheter gått sammen om å etablere lokale stevnesteder etter lignende enkle modeller. Det samme gjaldt i USA. I andre verdensdeler og land var slike fasiliteter i all hovedsak fraværende, forteller han.
Jeg er selv såpass godt voksen at jeg kan huske denne tiden. At utviklingen har vært stor disse årene er det ingen tvil om. – I dag kan lokalmenigheter over hele verden samles på mer enn 20 regionale konferansesentre, de fleste med gode fasiliteter, fortsetter Kronstad. – Det inkluderer også mange av de fattige delene av verden.
En slik utvikling over en så kort tidsperiode skaper ifølge ham en del utfordringer som må håndteres. Hvordan skal eiendommer og konferansesentre eies og driftes? Skal BCC engasjere seg eller skal lokalmenighetene i regionen ta ansvaret? Skal BCC ta direkte ansvar eller skal eierskap, drift og forvaltning utføres av andre, slik at BCC kan fokusere bare på den åndelige virksomheten? Hvordan skal lokalmenighetene best håndtere verdier i så vidt ulike land som eksempelvis Norge, Romania, Australia, Kamerun, Ukraina og USA?
– Som hovedregel har lokalmenighetene rundt omkring i verden selv eid sine lokale fasiliteter, enten direkte i menigheten eller gjennom stiftelser eller andre organisasjoner, sier Kronstad. – Slik er det også i dag, og slik vil det sannsynligvis være i overskuelig framtid. Siden juridisk rammeverk og regelverk for eiendom varierer fra land til land vil nok form og formaliteter variere men hovedprinsippene er stort sett de samme. Det er sjelden vi i BCC engasjerer oss i lokalmenigheters eiendom eller verdier.
Samles i BCC
For regionale konferansesentre er bildet annerledes. – Regionale konferansesentre benyttes gjerne av mange lokalmenigheter fra flere ulike land. Ofte har ikke disse lokalmenighetene finansiell eller praktisk mulighet til å ivareta driften, langt mindre til å bære kostnadene ved investering og utvikling, sier han.
Han nevner at det ofte gjøres forsøk på kommersiell drift for å dekke inn noen av utgiftene, men som regel er dette langt fra tilstrekkelig til å få driften til å balansere. Konferansesentrene er altså helt avhengige av tilskudd fra Europa.
Kronstad forteller også at i mange tilfeller har slike eiendommer blitt kjøpt, utviklet og driftet av stiftelser eller selskaper utenfor BCC. Organisasjoner som Brunstadstiftelsen, den nederlandske allmennyttige stiftelsen Hippo Mundo Charity og dens datterselskap Kolme Tack Holding AG har hatt viktige roller i flere slike sammenhenger. Det samme gjelder selskaper som BCC International ltd og BCC Global ltd, som begge har eid og støttet drift av slike konferansesentre. Disse to har vært plassert på Kypros. – Så langt jeg kjenner til er det gjort slik på grunn av internasjonalt anerkjent juridisk og finansiell infrastruktur i landet, sier Kronstad. – Dette handler jo ikke om norske eiendommer, det handler om steder som er spredt over hele verden, ofte i utviklingsland, fortsetter han. – Til tider har det også forekommet at privatpersoner har kjøpt og utviklet eiendom på vegne av stiftelser eller ideelle organisasjoner for senere å overføre den til disse uten personlig fortjeneste. Felles for alle disse løsningene er at vi i BCC i liten grad har vært direkte engasjert på eiersiden.
Ettersom konferansesentrene har blitt mange og kommunikasjonsteknologi på mange måter har gjort verden mindre, har det ifølge Kronstad blitt åpenbart at det er en hel del å hente både økonomisk og administrativt på å samle forvaltningen i et felles organisasjonsledd. I 2014 ble BCC, lokalmenighetene og de involverte stiftelsene og selskapene enige om at det ville være en fordel å samle eierskapet for de aller fleste eiendommene. – Vi så at dette kunne gi stordriftsfordeler og forhåpentligvis effektiviseringsgevinst gjennom en felles administrasjon. Det ble grundig vurdert flere ulike løsninger og organiseringer, også utenfor Norge, men vi endte altså opp med å ta alt inn i BCC. Dette arbeidet er nå så godt som fullført, forteller han. – De aller fleste regionale stevnesteder er nå samlet under BCC i Norge. Unntakene er ressurssterke regioner som Vest-Europa, USA og Australia, der lokalmenighetene selv har økonomi og ressurser til å forestå drift og forvaltning. Selskaper som BCC International ltd og BCC Global ltd har dermed heller ikke lenger noen rolle, og er etter hva jeg forstår i ferd med å bli avviklet, avslutter Kronstad.
