Utdannet ved prestisjetunge The Hong Kong Academy of Performing Arts. Praksisperioder i noen av verdens mest berømte musikaler på Londons West End. Nå bidrar hun i Brunstad TV, der hun er engasjert gjennom BCCs internasjonale ungdomsprogram. Møt Joyce Wong, en 27 år gammel lyddesigner fra Hong Kong.
Gjesteinnlegg – av Inge Almås
Uvanlig bakgrunn
Brunstad TV kunne forrige lørdag markere sitt femårsjubileum. Tidligere i år intervjuet jeg TV-kanalens leder, Berit Hustad Nilsen, som blant annet fortalte om noen av sine erfaringer fra arbeidet. I Brunstad TVs lokaler finner vi også en annen medarbeider, med en bakgrunn som ikke er helt vanlig.
Joyce Wong smiler litt reservert der hun står i kontorlokalene på Ryen i Oslo. Her har hun arbeidet siden august i fjor. Joyce snakker ganske godt norsk, men mener selv at hun har mye igjen før hun behersker språket godt. – Kantonesisk er morsmålet mitt, jeg har lært engelsk og mandarin på skolen siden jeg var barn, men norsk er såpass forskjellig at det tar litt tid å komme skikkelig inn i det, forklarer hun.
Uvanlig nok for en familie fra de kanter av verden har Joyce syv søsken og er oppvokst i et hus utenfor bykjernen. – Mine klassekamerater trodde vi var rike siden vi bodde i hus, alle andre bodde jo i leilighet inne i byen, forteller hun. – Men det stemte ikke. Det var bare at nesten ingen i Hong Kong har mer enn ett eller to barn og leilighetsblokkene inne byen hadde ikke rom for en familie på 10 slik vi var.
Å bo slik hadde både positive og negative sider. – Det var veldig fint å ha litt rom til å leke og finne på ting utenfor huset, sier Joyce. – Vi var to-tre familier som var svært mye sammen og jeg har mange gode minner fra den tiden. På den annen side var det tungvint å bo utenfor sentrum. Jeg hadde vanligvis omtrent tre timer samlet reisetid til og fra skolen hver dag. På universitetet hadde vi lange dager og hadde gjerne praksis etter skoletid. Veldig ofte forlot jeg skolen rundt midnatt og var hjemme halvannen time senere. Så var det opp igjen rundt klokka seks neste morgen for å rekke inn til byen i tide.
Stor overgang
– Dine foreldre er medlemmer av Brunstad Christian Church?
– Ja, de ble medlemmer før jeg ble født og jeg er altså både født og oppvokst i et menighetshjem. Nå er menigheten i Hong Kong ganske liten og vi holdt veldig tett sammen. Gjennom oppveksten og ungdommen opplevde jeg det mer som en stor familie enn som en menighet, svarer Joyce. – På dette området har det vært en ganske stor overgang å komme til en lokalmenighet med nesten 1.500 medlemmer slik det er her i Oslo. Det er vanskelig å få den samme nærheten til de andre. Det gjøres veldig mye for å ta vare på de som kommer til menigheten her, med aktivitetsgrupper og så videre men det er klart at det er ikke lett å få det samme familiære forholdet man har hatt til sine venner når man har vokst opp i en liten menighet.
– Jeg regner med at det ikke bare er i menigheten du opplever en overgang. Norsk og kinesisk kultur er ganske forskjellig?
– Ja, sier Joyce og tenker seg om. Øynene flakker litt fram og tilbake. Hun rynker pannen. – Jeg må nok innrømme at da jeg kom til Norge syntes jeg alt gikk temmelig sakte her. Helt fra jeg var barn har jeg vært vant til et veldig høyt fokus på effektivitet. «Every second is money» er et mantra jeg har fått innprentet gjennom hele skolesystemet og arbeidslivet. Dette fokuset opplever jeg ikke på langt nær like sterkt her, hverken i jobben eller i samfunnet. Fast Food i Norge er ikke «fast», sier hun og drar på et lite smil. – Hadde MacDonalds latt kundene i Hong Kong vente halvparten så lenge som de gjør i Norge ville de vært konkurs for lenge siden.
– Nordmenn er også langt mer selvstendige og det kan virke som de har en innebygget motstand mot gruppedisiplin. Det kan nok også gjøre dem mindre flinke til å lytte til innspill utenfra, og ikke minst litt skeptiske til å innordne seg under regler som er til felleskapets beste, sier hun.
– Ser du noe positivt ved det?
– Absolutt, jeg ser jo at nordmenn har mye bedre kultur for å ta ansvar for å løse problemer selv. Nordmenns selvstendighet er ofte også positivt når det gjelder kreativitet og evne til å tenke utenfor det etablerte.
Ikke bare sunt
– Alt fokuset på effektivitet og yteevne er heller ikke bare sunt. I Hong Kong er det dårlig skikk å gå fra jobben før sjefen. Selv om arbeidstiden er slutt klokka 18 er det ingen som våger å forlate pulten før sjefen har gått og det kan gjerne dra langt ut på kvelden. Jobben er en mye større del av livet. Det setter nødvendigvis sitt preg på privatlivet. I vektingen mellom jobb og privatliv tror jeg Hong Kong er kommet for langt ut på den ene siden. Men for meg som kommer fra denne bakgrunnen oppleves det nok som at Norge er kommet litt for langt ut på den andre siden, sier Joyce.
– Det er også forskjell på kulturen utenfor jobben?
– Ja, nordmenns kjærlighet til brødmat ble jo et lite sjokk, sier Joyce og våger seg til en liten latter. – Å oppleve snø og vinter for første gang var heller ikke helt enkelt å takle. Og at nordmenn av en eller annen grunn skal ut på tur hver gang de har fri var også litt rart.
– Tilbake til din utdannelse, du gikk altså på The Hong Kong Academy for Performing Arts?
– Jeg vet egentlig ikke helt hva som gjorde at jeg ble tatt opp, for konkurransen om de ledige plassene var svært hard, sier Joyce. – Men ja, jeg kom inn og studerte først sceneteknikk, og de siste to årene lyddesign. Det er et fag jeg synes er utrolig spennende og interessant å jobbe med.
– Hva gjør en lyddesigner?
– Hovedoppgaven er å lage lydeffekter og lydbilder som underbygger handlingen på scenen i teater, musikaler og film. Lydeffektene spiller ofte større rolle for opplevelsen enn vi tenker over. Når en person går opp en trapp må lydbildet gjøre handlingen troverdig og være med på å bygge opp den stemningen produsenten vil formidle. Det betyr at det å gå opp trappen høres helt annerledes ut når stemningen skal være skummel og spenningsfylt enn det gjør når den skal være lys og koselig.
Erfaring fra West End
– Du har fått anledning til å prøve dine ferdigheter ute i underholdningsbransjen?
– Vi hadde en gjesteforeleser som var sentral i oppsettingen av musikaler ved Londons West End, svarer Joyce. – Han hadde blant annet vært engasjert i lydoppsett for Whitney Houstons «The Bodyguard». Da han gav noen av studentene mulighet til å få praksis i London var jeg en av de som ble plukket ut. Jeg fikk være med i flere av de store og kjente oppsettingene: Mama Mia, Les Miserables, Miss Saigon, Charlie and the Chocolate Factory, The Bodyguard, The Wicked og flere andre. Det ble definitivt en opplevelse for livet.
– Hvilke oppgaver hadde du der?
– Jeg arbeidet backstage under forestillingene og hadde som hovedoppgave å sørge for at artistenes lydutstyr fungerte skikkelig, forteller Joyce. – Mange av disse rollene krever at man har parykker eller store kostymer og det kan være en utfordring å sikre at mikrofonene fungerer og fanger opp lyden godt uten å bli forstyrret av hår eller klær. Jeg monterte mikrofonene på artistene og gjennomførte lydsjekk før de gikk på scenen. I forkant av forestillingene deltok jeg i et team som gjennomførte full lydsjekk på alle høyttalere og mikrofoner. I tillegg hjalp jeg med å tilrettelegge for at alt som skjedde bak teppet ble gjennomført raskt og effektivt. Selve oppgavene var ikke så krevende men jeg lærte utrolig mye om produksjon av slike oppsettinger og fikk et ganske grundig innblikk i de ulike oppgavene som utføres.
– Det var også veldig imponerende å se hvordan man taklet problemer som oppsto underveis. For eksempel når en av artistene i siderollene ble lei hele greia etter første akt og bare stakk av. Eller når cellisten i orkesteret ikke dukket opp og den eneste som kunne steppe inn befant seg på den andre siden av byen. Men de som hadde ansvaret viste en utrolig evne til å løse slike problemer på en måte som gjorde at publikum ikke merket forskjell.
– Til sammenligning arbeidet du backstage under BCCs julekonsert på Oslofjord Convention Center. Hvordan opplevde du det?
– Det ble en kulturkollisjon av dimensjoner, sier Joyce litt nølende. Hun ser forsiktig opp. – Både i London og i de oppsettingene vi hadde i Hong Kong hadde vi stort sett maksimalt 15 – 20 personer på scenen samtidig, og 30 – 40 personer backstage for å sørge for at alt gikk glatt og effektivt. Vi hadde egen «stage manager» som koordinerte arbeidet og løste problemer etter hvert som de kom opp. På julekonserten i Norge var vi 3 – 4 personer på scenen bak teppet og det var til tider flere hundre personer foran teppet. Band, orkester, to kor og flere solister. For ikke å snakke om at backstageområdet på julekonserten var på størrelse med en vanlig stue. De som skulle på scenen satt innimellom dyrt musikk- og lydutstyr, spiste og drakk kaffe, og for meg var det vel egentlig komplett kaos. Men på en eller annen måte gikk det bra likevel og publikum var jo veldig fornøyde.
– Spiller du noe selv?
– Jeg har spilt piano og klarinett siden jeg var lite barn. I Asia er konkurransen ekstremt høy for de som vil drive profesjonelt innenfor musikk og jeg innså tidlig at jeg ikke ville nå opp som musiker. Det ble derfor lyd og sceneteknikk som ble mitt fag.
Vanskelig å nyte musikk
– Hva lytter du til på fritiden?
– Faktisk har jeg problem med å nyte musikk på fritiden, svarer Joyce. – Når jeg setter på musikk begynner jeg automatisk å tenke på lydbilde og produksjonsteknikk. Hjernen begynner å arbeide på høygir og jeg klarer rett og slett ikke å slappe av. Det er litt slitsomt og jeg har begynt å arbeide med meg selv for å klare å kutte helt ut og bare nyte musikken.
– Nå arbeider du altså i Brunstad TV. Det er noe ganske annet enn teater i Hong Kong og musikaler i London?
– Det er klart det er noe helt annet, sier hun. – Det er ikke akkurat mye behov for lyddesignere her. Men jeg tror den faglige bakgrunnen og erfaringen jeg har likevel er nyttig. For min del har jeg lært mye om TV-produksjon, for eksempel er videoredigering og mastering helt nytt for meg men veldig nyttig å få lære.
– En av de store forskjellene er at i teater og musikaler er hver minste detalj i forestillingen øvd inn og terpet mange ganger. Når vi produserer for TV har vi gjerne bare én sjanse, spesielt hvis det dreier seg om barn. Det betyr et veldig høyt fokus på å få mest mulig ut av opptaket der og da. Dette har vært en veldig fin erfaring for meg.
– Er det noe du mener kunne gjøres bedre her?
– I min kultur og utdannelse er jeg vant til konstant tilbakemelding på jobben jeg gjør, både positivt og negativt. Her har jeg inntrykk av at man regner litt slik at hvis jeg ikke hører noe er folk fornøyde. Eller det vil si at noen er for så vidt flinke til å komme med oppmuntring og positive tilbakemeldinger men det er gjerne ikke så konkret, så jeg gikk ganske lenge og var usikker på om jeg egentlig gjorde en god nok jobb. Jeg må likevel nevne at da jeg tok opp dette med min leder ble de adskillig flinkere til å forklare meg konkret både hva som var bra og hva som kunne bli bedre, sier Joyce.
Liker å reise
– Du deltar nå i BCCs ungdomsprogram og har planer om å være i Brunstad TV fram til sommeren 2017. Hvilke planer har du etter dette?
– Først og fremst vil jeg reise litt, sier Joyce. Jeg kunne godt tenke meg å besøke land som Hellas, Egypt og Jordan. Land som har en kulturarv og historie synes jeg er veldig interessante å besøke. Etter det har jeg egentlig ingen planer men er åpen for å jobbe både i Hong Kong og andre deler av verden.
– Hvilke programmer liker du å se på TV?
– Jeg ser faktisk en del sørkoreanske TV-show, tro det eller ei. Sør-Korea har hatt en stor utvikling på dette området de siste årene og får ofte enkle konsept til å bli veldig underholdende.
– Hvis du fikk ta to ukers ferie hvor som helst i verden, hvor ville du reist?
– Med mitt kinesiske fokus på effektivitet ville jeg forsøkt å få med meg så mye som mulig, svarer Joyce og ler. – Jeg ville brukt 3 – 4 dager i fjellet og fått prøve meg litt på ski og snowboard. Jeg ville besøkt Nord-Norge. Så ville jeg reist til New Zealand, som er et land jeg er fascinert av. Noen dagers backpacking i et spennende land ville jeg også forsøkt å klemme inn.
– Hva får deg til å føle deg ukomfortabel?
– Å være i spotlight, ha oppmerksomhet fra mange mennesker. Jeg trives backstage, men ikke på scenen.
Respekt
– Så er vi ved det siste spørsmålet: Hvilke universelle verdier er du opptatt av? Hvis du fikk 15 minutter på FNs talerstol, hva ville du snakket om?
– Jeg ville snakket om respekt, å respektere de menneskene man møter, svarer Joyce. – Ofte gjør man seg veldig fort opp en mening om folk uten å kjenne deres bakgrunn, verdier og hva de egentlig står for. Vi har kanskje vanskelig for å forstå folks handlemåter eller væremåter, eller vi lar alder og utseende påvirke våre holdninger til dem. Ikke noe av dette bør hindre oss i å vise respekt og verdsette de vi møter som mennesker. Det er noe jeg er opptatt av, avslutter Joyce.
Av: Inge Almås
