500px vk tumblr gift phone play angle-left angle-right angle-up angle-down twitter heart envelop tag star facebook feed close checkmark menu instagram googleplus pinterest search skype dribbble users certificate expand linkedin map-pin-fill pen-alt-fill youtube flickr clock bag

TV-sjefen – del 2

I første del av intervjuet med Berit Hustad Nilsen snakket hun om sin oppvekst og sitt sterke engasjement for BCC. I denne andre delen snakker hun mer om Brunstad TV, og forteller blant annet hvordan hun ser på kritikk mot BCC.


Entusiastisk leder

Gjesteinnlegg – Inge Almås: Vi er omtrent halvveis i intervjuet. Utenfor har snødrevet tatt en pause, og sola titter forsiktig fram et øyeblikk. Det betyr litt for oss vestlendinger. Jeg går videre med mine spørsmål.

– Hva er din beste egenskap som leder? Hva er din svakeste side?

Berit svarer ganske naturlig på dette, uten noe forsøk på overdreven beskjedenhet. – Selv oppfatter jeg meg som en entusiastisk og positiv person som gjerne vil at de som jobber for meg skal ha det bra, sier hun. – Jeg forsøker å leve etter en filosofi om å spille andre gode framfor å drive solospill. Et annet område jeg tror at jeg er sterk på er å ikke henge meg opp i problemer, men fokusere på å få løst dem og komme videre.

– Min svakeste side er at jeg av og til kan kreve litt for mye av innsats og raske resultater fra mine medarbeidere. Mitt personlige engasjement kan innimellom bli så stort at jeg kan glemme at medarbeiderne også må balansere mellom jobb, fritid og familieliv. Det er noe jeg jobber med å være bevisst på, og jeg jobber for at vi skal være godt nok organisert til å ivareta alle våre medarbeidere på en skikkelig måte, også i hektiske perioder.

Johan Oscar Smith

– Hvis du fikk anledning til å lage et TV-program med ubegrensede økonomiske og tidsmessige ressurser, hva ville du laget?

Her kommer det et sultent uttrykk i Berits ansikt. – Da ville jeg laget en dokumentar om Johan Oscar Smith, sier hun med ettertrykk. – Hans historie er helt fabelaktig interessant! Jeg ville fått fram hans liv i marinen, menneskene han møtte langs kysten, hvordan Gud fikk fram sitt budskap gjennom ham, hvordan han arbeidet med den enkelte person, hans naturlige og sunne tilnærming til kristenlivet, hans personlige troskap, og mye, mye mer. Så hvis det er noen pengesterke folk som leser dette intervjuet og synes dette høres spennende ut er det bare å melde seg, smiler Berit.

Staben i Brunstad TV er unge, entusiastiske og kreative. Det er et godt grunnlag for å lykkes med arbeidet.
Medarbeiderne i Brunstad TV er unge, entusiastiske og kreative. Det er et godt grunnlag for å lykkes med arbeidet.

– Du som lever og ånder TV i jobben, ser du selv på TV når arbeidsdagen er slutt?

– Ja, jeg følger med på nyhetene, og liker å se en god film eller TV-serie sammen med familien. For øyeblikket er mitt favorittprogram «Datoen» som gikk på NRK. Det å følge menneskeskjebner i ulik retning og se tilbake til forskjellige tidsepoker er svært interessant.

Vi har snakket mye om TV, og jeg tenker at det er på tide å komme videre til andre tema. Berit har nemlig også en annen rolle som ikke alltid er helt enkel å håndtere.

Møte med pressen

– Den siste tiden har vi sett deg i media som informasjonsansvarlig i BCC. Hvordan opplever du møtet med pressen og mediene?

Hun smiler litt. – Jeg har ikke hatt denne rollen så veldig lenge, så erfaringen er relativt begrenset. En av mine utfordringer er nok at jeg gjør mye av denne virksomheten på frivillig basis, som tillegg til den daglige jobben. Pressen forventer gjerne raske svar, og det kan være utfordrende. Ellers har jeg hittil et forholdsvis ryddig inntrykk fra dialogen med de journalistene jeg har vært i direkte kontakt med.

– Svært mange BCC-medlemmer gir uttrykk for at de ikke kjenner seg igjen i det bildet som pressen ofte tegner av menigheten. Hvorfor tror du det er slik?

– Jeg opplever at mye av det som skrives om oss baseres delvis på gammel informasjon og delvis på fordommer. Det virker av og til som at det er en motvilje mot å innse at virkeligheten er en annen enn den som man sitter med i sitt hode. På den annen side tror jeg ikke vi historisk sett har vært så flinke til å fortelle hvem vi er og hva vi driver med. Når vi selv er fraværende med informasjon gir det stort rom for spekulasjon. Dette er noe av det vi ønsker å arbeide mer med framover.

– BCC har noen særtrekk som kanskje ikke typisk forbindes med en kristen menighet. Det drives omfattende dugnadsvirksomhet, en del lokalmenigheter eier selskaper og det samles inn mye penger. Er det utfordrende å drive informasjonsvirksomhet med et slikt utgangspunkt?

– For min del er jeg superstolt av å kunne fronte en menighet som har et slikt sterkt engasjement, svarer Berit. – Men at mange synes det er rart å høre om dugnadsjobbing og milliardinnsamling når vi snakker om en kristen menighet er også høyst forståelig. For oss som lever i dette er det likevel helt naturlig. Det er naturlig for oss å tenke på framtiden og å arbeide for å tilrettelegge for våre barn. Menigheten er en vesentlig del av vårt liv, og vi har konkrete planer for hvordan det skal legges til rette for fasiliteter til både aktiviteter og lokaler til å samles i.

– I informasjonsarbeidet er det likevel viktig å være ryddig på hvem jeg svarer for. Det er utfordrende når pressen gjerne vil ha svar fra meg angående virksomheter og personer som BCC selv ikke har noe med å gjøre. Så ja, arbeidet kan til tider være utfordrende, sier hun.

Kan lære av kritikk

Presse og media er et interessant tema, og jeg merker at Berit er sterkt engasjert når vi snakker om dette. – Noen mener at BCC ikke er i stand til å ta kritikk. Gjøres det aldri feil i menigheten og er det ingenting å lære av kritikk?

Hun ser på meg med alvorlige øyne. – Selvfølgelig gjøres det feil i BCC! Både medlemmene og ledelsen er mennesker, og mennesker gjør feil. Når det skjer feil og vi blir kritisert for det, vil vi ta det innover oss og lære av det. Problemet er bare at vi svært ofte blir kritisert for ting vi ikke har gjort. Da legger vi oss ikke flate, da vil vi ikke sitte stille og se på. Til tider opplever vi også en temmelig sterk kritikk mot oss som helt tydelig er basert på feiloppfatninger. Det kan jo ikke da forventes at vi skal takke og bukke.

Berit blir sittende og tenke litt. Hun er ikke helt ferdig med temaet. – Historisk er det mulig at vi ikke har vært så flinke til å ta kritikk på enkelte områder, og vi kan sikkert ha blitt oppfattet som noe selvgode. Jeg håper ikke det er slik nå, men vi må også skille på hva vi snakker om. BCC tilpasser ikke sitt trosgrunnlag ut fra folkestemning og opinion. Å kritisere dette kan man selvfølgelig gjerne gjøre, men man kan ikke forvente at menigheten endrer trosgrunnlaget som følge av kritikk utenfra. Vi vil alltid ha vår profil og vår tro, og det står vi for. Men det er helt sikkert mye i vår praktiske virksomhet som kan gjøres bedre, her jobber vi også kontinuerlig for å forbedre oss.

– Når vi snakker om dette må vi også skille på roller. Medlemmene i BCC er omtrent like forskjellige som menneskene i samfunnet for øvrig. Om et medlem eller en familie gjør noe kritikkverdig, så er det litt rart å laste menigheten som organisasjon for det. Det er heller ikke riktig at medlemmer som driver selskaper som på ingen måte har noe med menigheten å gjøre, stadig skal oppleve en mistenkeliggjøring bare som følge av sin tro. Her kunne kritikerne godt opptrådt langt mer ryddig etter min mening, sier Berit bestemt.

Familien betyr alt

Temaet er viktig nok, men det er på tide å snakke om noe hyggeligere. – Du har også mann og barn, hva betyr det for deg i hverdagen?

– Det er vel så enkelt som at familien betyr alt for meg, svarer Berit stille. – Jeg har en fantastisk ektemann og to gutter på ti og fjorten år. Selvfølgelig er det action hjemme hos oss også, med krangling om spilletid og leggetider, men det er en del av familielivet. Jeg elsker å være hjemme sammen med mine, og familielivet gir meg også energi til jobben. Ikke minst er det veldig gøy når barna blir så store at de begynner å stille spørsmål som får meg til å tenke meg om. Mulig de har arvet litt fra sin mor her, flirer hun.

– Tror du familien helst skulle sett at du hadde en jobb som beslagla mindre av din oppmerksomhet?

– Dessverre må jeg nok svare «ja» her, sier Berit noe brydd. – Jeg får av og til tydelig beskjed fra barna at de gjerne skulle hatt en mor med en mer «normal» jobb. Men vi snakker sammen om hvordan vi løser de daglige utfordringene. Jeg snakker også med barna om hvorfor vi gjør det vi gjør og hva det betyr for oss.

– Når dette er sagt må jeg understreke at det er veldig viktig for meg å gi dem nok oppmerksomhet og tid til at de føler trygghet og omsorg i oppveksten. Vi legger vekt på av og til å kunne trykke på pauseknappen og tilbringe kvalitetstid sammen. Så er det også slik at gjennom mitt engasjement i jobb og menighet blir familien kjent med mange fantastiske ungdommer som de gjerne også blir glade i. Det er noe jeg tror de setter stor pris på og som de ikke ville vært foruten.

Øde øy med bøker

– Hvis du fikk ta to ukers ferie hvor som helst i verden, hvor ville du reist?

Svaret kommer litt overraskende. – Da hadde jeg reist til en rolig øde øy med en stabel bøker og bare lest. Jeg har vært en lesehest fra jeg var liten men har fått litt for lite tid til bøker i mitt voksne liv. Gamle engelske romaner er blant mine favoritter.

En øde øy og en stabel med bøker er drømmeferien for Berit.
En øde øy og en stabel med bøker er drømmeferien for Berit.

– Når har du det mest morsomt? Hvilke situasjoner får deg til å føle deg mest ukomfortabel?

Berit tenker seg om litt. – De aller morsomste opplevelsene tror jeg faktisk jeg har hatt på jobben, det er ofte mye humor og glede blant ungdommene jeg er sammen med der. En kveld med gode venner er jo også fantastisk. Når det gjelder hva som gjør meg ukomfortabel må jeg innrømme at jeg ikke liker å være i fokus foran større menneskemengder. Å gå gjennom et rom der det sitter hundrevis eller tusenvis av mennesker er noe jeg ikke liker spesielt godt, og det er vanskelig å opptre naturlig foran større forsamlinger. Som TV-sjef, programleder og informasjonsansvarlig er vel dette «feil» svar, men det er en realitet jeg bare må forholde meg til og arbeide med, sier hun.

Barns rettigheter

– Til slutt spørsmålet jeg alltid stiller: Hvilke universelle verdier er du opptatt av? Hvis du fikk 15 minutter på FNs talerstol, hva ville du snakket om?

– Da ville jeg snakket om barns rettigheter, sier hun med ettertrykk. – Jeg ville brukt tiden på å minne om prinsippene i FNs egen barnekonvensjon, for eksempel artikkel 17e som sier at vi skal oppmuntre utviklingen av retningslinjer for å beskytte barn mot informasjon og stoff som er skadelig for barns velferd. Vi skal ta hensyn til kontinuitet i barns oppdragelse, at de skal ha rett til å være der de hører til. Vi skal beskytte barn mot stoffmisbruk, og så videre. Jeg er ikke så svulstig av meg og hadde nok ikke talt så lenge, men barns rett til en trygg og god oppvekst er noe jeg er veldig opptatt av!

Vi avslutter, og går ut i den kalde februardagen. Sola har for lengst trukket seg inn bak skyene igjen og sluddet driver gjennom lufta. Berit prater ivrig på handsfree når hun kjører ut fra parkeringsplassen. Jeg vet ikke om det er familie, TV-kanal eller presse som vil ha sitt, men håper hun får litt kvalitetstid resten av denne lørdagen. Det er jo lov å håpe.

Av: Inge Almås

×