Sjef for TV-kanalen Brunstad TV. Styremedlem og informasjonsansvarlig i BCC. Tobarnsmor og tungt engasjert i menighetsarbeid. Berit Hustad Nilsen mangler ikke noe å bruke tiden på. Når hun i tillegg ikke er redd for å si det hun mener er det duket for et interessant intervju.
Trygg oppvekst
Gjesteinnlegg – Inge Almås: Jeg møter Berit en kald lørdags formiddag utenfor Ski. Iskald vind og sludd setter rammen men det ser ikke ut som det bryr henne så veldig mye. Hun er i godt humør, på tross av at jeg har trukket henne ut av familielivet på en av hennes svært sjeldne frilørdager for å få gjennomført dette intervjuet. Praten er snart i gang. Berit bruker ikke mange og store ord men hun snakker fort, med skikkelig vestlandsdialekt.
– Det er tydelig at du ikke er fra dette området. Hvor kommer du egentlig fra?
– Jeg er født og oppvokst i Molde, Rosenes By, svarer Berit med et smil. Vestlendinger er ofte bra folk, så det er jo et godt utgangspunkt. Jeg spør hvordan det var å vokse opp der. – For meg var det en veldig trygg og god oppvekst, svarer hun. Vi var ni søsken, hvor jeg aldersmessig er midt i flokken.
Berit er lavmælt og varm i stemmen når hun snakker om barndommen. Å vokse opp i en familie med ni søsken er ikke helt vanlig i dag. Jeg lurer litt på om dette har vært med på å forme henne. – Det kan nok hende, svarer hun. – Det å være en del av en stor familie var for meg en kjemperikdom. Jeg fikk absolutt den omsorg og oppmerksomhet som jeg trengte og har ikke manglet noe i så måte. Men at jeg var midt i en stor søskenflokk gjorde likevel at jeg tidlig lærte å ta ansvar for eget liv og ta mine egne valg. I store familier lærer en gjerne å respektere hverandre men også å hevde sin mening og stille spørsmål. Jeg ble nok tidlig selvstendig, og det er mulig familien vil si at det til tider kunne bli i overkant mye selvstendighet, ler Berit.
God opplæring
– Molde var et godt sted å være i oppveksten, jeg trivdes og hadde det gøy både på skolen og i fritiden. Mine foreldre var BCC-medlemmer, men det var ingen andre familier fra BCC som bodde i nabolaget. Barndomsvennene mine var fra ulike samfunnslag og trossamfunn, jeg hadde i perioder mer omgang med jevnaldrende fra andre forsamlinger enn fra BCC. For meg var det helt naturlig at det var slik. Mine foreldre var veldig opptatt av at vi skulle bli gode samfunnsborgere, vise respekt for lærerne på skolen, være høflige overfor andre, hjelpe de som kanskje ikke hadde det så godt som oss og aldri tråkke på eller mobbe noen. Det er en opplæring jeg senere i livet har vært veldig glad for å ha fått med meg, sier hun.
– Det at mine foreldre var glade i hverandre, og i alle oss ni barna, er også en god ballast jeg har med meg i livet. Som barn fikk jeg se på nært hold at det er mulig å skape et trygt og harmonisk hjem, bygget på kjærligheten. Det holder, både i «gode og onde dager»!
Da Berit giftet seg med Einar, som var fra Østlandet, etablerte de seg først i Molde. Etter noen år begynte jobbtilbud i Oslo å lokke, de bestemte seg for å ta et år på Østlandet og se hvordan det gikk. Det ene året er i dag blitt sju, og det ser ikke ut som hun har noen planer om å flytte tilbake. Siden jeg er vestlending selv er det likevel et spørsmål jeg bare er nødt til å stille:
– Du kommer altså fra en landsdel som har noe av verdens vakreste og mest majestetiske natur. Nå bor du omgitt av brune kornåkre og glissen granskog. Hvordan takler du en slik overgang?
Heldigvis ser det ikke ut til at hun blir fornærmet over min lite smigrende beskrivelse av hennes nåværende nærområde. – Naturen er det jeg savner aller mest, ved siden av familien, svarer hun.
– Det at vi kunne ha fjord og fjell innenfor rekkevidde var fantastisk. Jeg elsker å gå i fjellet, komme meg opp på en topp og se meg rundt. Molde vil nok alltid forbli i mitt hjerte og det er klart at jeg savner den fantastiske naturen der. På den annen side er det jo fordeler ved å bo sentralt her på Østlandet. Det er et helt annet tilbud av aktiviteter, spisesteder, kommunikasjonsmidler og nærhet til internasjonal flyplass. Så jeg lever godt her også, sier Berit.
Sterkt engasjement for BCC
– I januar 2012 ble du spurt om å bli styremedlem i BCC. Hvilke egenskaper er det du har som du tror gjorde at du fikk et slikt spørsmål?
Berit smiler. – Det er kanskje andre som vet svaret bedre enn meg på akkurat dette. Men skal jeg gjette tror jeg først og fremst det er mitt store engasjement for menigheten gjennom mange år som gjorde at jeg ble aktuell. Jeg har hatt menigheten som hjertesak helt siden jeg var temmelig ung. Så er jeg i tillegg en type som liker å få ting gjennomført og har aldri vært redd for å si hva jeg mener, uansett hvem jeg snakker med. Det tror jeg er egenskaper som er verdifulle i styrearbeid.
Jeg tror henne på dette. Berit er ikke av den spesielt intense typen, og ser ikke ut å være en som uttaler seg om alt og alle. Men når hun snakker om det som har betydning for henne er det ikke vanskelig å merke at hun vet hva hun vil.
– Hva synes du er det mest interessante ved å sitte i styret?
– Å få være med på å forme foreningsvirksomheten etter de verdiene som BCC bygger på, sier Berit bestemt. – Dette er enormt interessant og spennende! I tillegg får jeg innblikk i mange sider ved et aktivt foreningsliv som man kanskje ikke tenker over til vanlig.
– Hva mener du er det mest krevende ved styreengasjementet?
– Det jeg føler som det tyngste ansvaret er nok å skulle forvalte alle gavene som medlemmene gir på en best mulig måte. Medlemmene gir fordi de ønsker å støtte formålet, og de har forventninger til hvordan midlene skal kaste av seg i framtiden. Det er da veldig viktig at de forvaltes på en trygg og god måte, og det er definitivt dette som ligger tyngst på meg i styrearbeidet. Men vi er heldigvis flere som sammen bærer denne oppgaven.
Første kvinne i styret
– Du er det første kvinnelige styremedlemmet i BCC. Opplever du utfordringer ved å være kvinne i en slik posisjon?
Berit trenger ikke tenke seg om her. Hun svarer med en gang. – Det er vel ingen hemmelighet at BCC ikke har lang tradisjon for å gi kvinner ansvar i ledende posisjoner. I styrearbeidet har jeg likevel aldri merket noen forskjell på mann eller kvinne. Jeg opplever ikke at min stemme og mening veies ut fra hvilket kjønn jeg har. Vi har nok av utfordringer å ta tak i, så jeg er veldig glad for at jeg slipper å drive «kvinnekamp» i styrearbeidet.
Når hun har fått sagt dette flammer det likevel opp noe i øynene hennes. – Men jeg vil ikke stikke under en stol at jeg mener det var en god del medlemmer i BCC som hadde et temmelig respektløst kvinnesyn en stund. Jeg vil presisere at det gjaldt langt fra alle, men det var noen miljø der dette var ganske utpreget. Det er ikke mer enn drøyt 15 år siden jeg opplevde holdninger på dette området som gjorde at jeg var på nippet til å forlate hele menigheten. Ved et tilfelle sa jeg klart fra at dersom det var slik det skulle fungere iblant oss hadde jeg ikke noe i menigheten å gjøre. Det mente jeg faktisk helt alvorlig. På det tidspunktet hadde forstanderskapet i BCC allerede arbeidet med å endre disse holdningene en del år, og heldigvis opplevde jeg å bli tatt på alvor. Jeg har opplevd en veldig positiv utvikling på dette området fra tusenårsskiftet og fram til i dag. Så heldigvis slapp jeg å forlate BCC, sier Berit og smiler litt.
Hun snakker videre, rolig, men bestemt. – For meg har det alltid vært en selvfølge at kvinner og menn skulle behandles likt, og jeg har kjent en urettferdighet når det ikke skjer. At det i trosgrunnlaget er en forskjell på enkelte områder er null problem for meg, men når dette brukes til å undertrykke eller behandle noen respektløst opprører det meg. Det har vært en glede å merke at det arbeidet forstanderskapet har nedlagt på dette området de siste 20 år har hatt stor virkning.
Fortsatt vekst
– Som styremedlem regner jeg med at du er opptatt av langsiktighet og framtidsutsikter. Hvordan ser du for deg BCC som organisasjon om 20 år?
Her virker Berit nesten litt brydd. Det ser ikke ut som hun liker å snakke i store vyer. – Den sterke medlemsveksten er en trend som neppe vil avta. Om 20 år er det ikke usannsynlig at vi nærmer oss dobbelt så mange medlemmer i Norge som vi er i dag. Det er en stor glede for oss, men også en stor utfordring med tanke på å kunne legge til rette for å håndtere en slik vekst. Heldigvis tror jeg medlemmene vil fortsette å ha et høyt engasjement for våre verdier og trosgrunnlag. Tidsepokene kan sikkert variere litt, vi har aksjonstider og roligere tider, men det sterke engasjementet og eierskapet tror jeg alltid vil være til stede. Om 20 år er vi nok en større menighet, vi har sannsynligvis større og mer mangfoldig virksomhet, men jeg tror og håper at vi er minst like entusiastiske og engasjerte for det vi tror på.
TV-kanal
– Høsten 2010 var du sentral i arbeidet med å starte TV-kanal for BCC. Dere gikk på lufta allerede våren 2011. Hvordan opplevde du denne perioden?
– Vi hadde vår første workshop i pinsen 2010. Tiden som fulgte var en av de aller travleste men også morsomste periodene av mitt liv. Vi skulle starte en TV-kanal på bakgrunn av noen få idéprosesser og våre personalressurser var unge mennesker uten TV-erfaring, med begrenset faglig kompetanse. Heldigvis hadde vi en veldig klar visjon fra Kåre J. Smith å forholde oss til. Det var han som var initiativtager og han ble en sterk støttespiller i utformingen av produksjonsplaner og konsept. Det var en stor dag for oss da vi for første gang var på lufta den 2. april for nesten fem år siden.
– Du leder i dag en TV-kanal med 29 ansatte hvorav 4 er lærlinger. Dere utvikler stadig nye programmer, har liveshow og sender til tider også fra ulike lokasjoner rundt omkring i Norge og utlandet. Samtidig er mesteparten av staben temmelig ung, med forholdsvis lite formell kompetanse. Hvordan klarer dere å få til dette?
Berit retter pekefingeren oppover mot himmelen. – Du får spørre ham, sier hun og flirer. – Vi har heldigvis en grunnstab som har vært med helt fra begynnelsen, som nå har fått mye kompetanse og erfaring. De utgjør en god kjerne i det vi driver med. Vi bruker også ungdom fra det såkalte «A-laget», som har deltatt i mediagrupper i sine lokalmenigheter og slik sett har en del erfaring når de kommer. De beriker oss ofte med nye ideer og gode impulser, samtidig som de er entusiastiske og lærevillige.
– Jeg tror for øvrig mye av hemmeligheten med å lykkes i et slikt arbeid er å ha hjerte for saken. Vi som driver dette har menigheten både som arbeidsplass, fritidsinteresse og hjertesak. Uten denne drivkraften kunne vi ikke drevet virksomheten slik vi gjør i dag.
– Hva er din visjon for Brunstad TV fem år fram i tid?
– Den visjonen som ble satt for kanalen av Kåre J. Smith er at vi skal være en «ren og god kilde mot synd og urenhet». Sagt på en litt annen måte betyr det at vi skal være kanal med positive og sunne verdier, som produserer innhold ut fra det verdigrunnlaget vi har i menigheten. Vi lager for eksempel spennende og interessante barneprogrammer, uten nedbrytende innhold. Det er noe vi tror en god del mennesker er interessert i også utenfor BCC. Om fem år tror jeg vi har et større programutvalg, og en større distribusjon utenfor menigheten for deler av vårt materiale. Vi har faktisk startet litt med dette nå nylig, der vi har etablert en egen Youtube-kanal. Om responsen blir god er dette et område som er interessant å legge ned mer ressurser i å videreutvikle.
Hvordan er Berit som sjef? Hva mener hun om kritikk mot menigheten? Les mer om dette i del 2 av intervjuet, som kommer snart.
Av: Inge Almås
