Avisen Vårt Land kunne i forrige uke melde at Den norske kirke trenger 3,77 milliarder ekstra i 2017. Årsaken er at kirken skal ta et stort skritt på veien til å bli løsrevet fra staten. Arbeidet med lovendringer i denne forbindelse har brakt fram store summer som må finansieres.
Likebehandling viker for budsjetthensyn
Samtidig skriver kommentator Ingunn Økland i Aftenposten at norske trossamfunn bør finansiere seg selv. Hun peker på at regjeringen har gått i spissen for et lovforslag som skal sørge for at en ny ekstrabevilgning til Dnk ikke regnes inn i tilskuddsgrunnlaget for andre trossamfunn. Hvis forslaget får flertall, må grunnlovfestet likebehandling altså vike for budsjetthensyn. Økland mener at dette er feil vei å gå i et moderne og multireligiøst samfunn. Ifølge henne bør staten opprettholde likebehandlingen, men løse de økonomiske båndene både til Den norske kirke og til trossamfunnene.
Skulle det bli slik Økland og en god del andre nå argumenterer for, at de offentlige støtteordningene blir sterkt redusert eller bortfaller, må altså både Dnk og øvrige trossamfunn selv ta ansvar for sin økonomi i stedet for passivt å motta støtte fra staten. I og for seg kan det være mye positivt ved dette, selv om det sannsynligvis vil bli en krevende situasjon for mange. Det som mangler i Øklands kommentar er en løsning for hvordan trossamfunn i så fall skal gis anledning til å finansiere seg selv. Slik jeg har forsøkt å vise i en god del tidligere blogginnlegg er dette nemlig ikke helt enkelt innenfor de rammene som dagens lovverk setter. Løsningen er likevel ikke komplisert. Ved å skjele litt til andre sammenlignbare land kan vi se for oss følgende tiltak, i prioritert rekkefølge:
- Høyere beløpsgrense knyttet til fradragsrett for gaver til trossamfunn, slik at man unngår dobbeltbeskatning. Om grensen settes høyt nok er dette tiltaket i seg selv sannsynligvis nok til å dekke de fleste behovene. I så fall vil behovet for neste punkt reduseres eller kanskje til og med bortfalle.
- Skattefri dugnadsvirksomhet. Som vi vet er mulighetene for inntektsbringende dugnadsvirksomhet svært begrensede i dag, og grensen for skattefri dugnadsinntekt er latterlig lav. Ved å gjøre dugnad for ideell virksomhet skattefri vil ikke bare trossamfunn, men også idrett og annen ideell virksomhet få langt bedre muligheter til å skaffe inntekter. Som jeg har nevnt tidligere er det også fullt mulig å bygge inn regler som tar hensyn til at det profesjonelle næringslivet ikke forstyrres gjennom konkurransevridning som følge av slik virksomhet.
- En mer hensiktsmessig kompensasjonsordning for merverdiavgift, eksempelvis etter modell av den ordningen som er etablert for kommunesektoren i Norge. Dette er en ordning som på mange måter tilsvarer avgiftspliktighet men med noen begrensninger.
749 støtteberettigede trossamfunn
Vi vet fra andre nylige artikler i Aftenposten at kun 13% av medlemmene i Dnk er villige til å betale mer enn kr. 1.000 årlig for å være medlem. Det betyr i praksis at stat og kommune yter støtte til et stort antall medlemmer som i mange tilfeller neppe kan sies å ha særlig aktivt engasjement for det som de er en del av.
Vi bør ha respekt for at det er mange tilnærminger til det å utøve sin tro, og ikke alle legger opp til et like aktivt engasjement. Jeg ønsker altså ikke å kritisere de som tilhører et trossamfunn uten å være veldig aktive. På den annen side er det en realitet at det her i landet også finnes en hel del trossamfunn som har svært engasjerte og aktive medlemmer. Selvfølgelig ville det også for disse være mest behagelig om det offentlige tok hele regningen gjennom støtteordninger. Realiteten er imidlertid allerede i dag at den offentlige støtteordningen ikke er i nærheten av å være tilstrekkelig til å dekke virksomheten. Slike trossamfunn må altså ta andre grep dersom de i det hele tatt skal kunne drive noen virksomhet. Det komiske er at når BCC og andre trossamfunn gjør nettopp slike grep møtes de gjerne med sterk kritikk av pengefokus og dugnadsvirksomhet. For en betydelig del av befolkningen er det tydeligvis rart, ja kanskje rett og slett mistenkelig, at kristne menigheter i det hele tatt skal behøve å fokusere på penger. Dette har jeg skrevet om i et tidligere innlegg, Grunnlovsbrudd gir pengefokus.
Fornøyelig debatt
Nå viser det seg altså at selv Dnk, der kun ca 7 % av medlemmene er aktive, trenger tilførsel av milliardbeløp for å kunne opprettholde sin virksomhet når de løsrives fra staten. For de som har litt humoristisk sans er debatten som da reises i riksmediene ganske fornøyelig. Den handler nemlig om givervilje, grad av aktivt engasjement og alternative finansieringsmåter. Presis de samme fokusområder som aktive trossamfunn har arbeidet med i mange år, og som ikke sjelden har medført betydelig kritikk. Det skulle ikke forbause meg om til og med inntektsbringende dugnadsvirksomhet blir et tema i framtidens Dnk. Da ville vel ironien være bort imot fullkommen.
Jeg er klar over at min stemme neppe har noen vekt i den offentlige debatten. Likevel må det være lov å komme med en oppfordring: Gi norske trossamfunn bedre rammer og muligheter til å finansiere seg selv. Gi aktive og engasjerte medlemmer en mulighet til å bidra økonomisk uten å bli flådd i dobbeltbeskatning. Da vil levedyktige og aktive trossamfunn vokse opp, blomstre og bidra til et multireligiøst Norge. Det bør være både i statens, samfunnets og det religiøse Norges interesse.
Andre relevante innlegg:
