Vi må vel kunne si at våre Eidsvollsfedre og senere politikere og embetsverk har gjort mange ting riktig. Vi lever i dag i et velfungerende samfunn. I dette gjesteinnlegget stiller Harald Almås spørsmålet om det har brakt oss dit at ingen lenger trenger å fødes til forakt? Det har gjennom tidene nemlig vært mange eksempler på det motsatte.
Grunnlovens skamplett
Gjesteinnlegg – Harald Almås: I 2014 feiret landet vårt jubileum for grunnloven. Det var da 200 år siden de såkalte Eidsvollsmennene på rekordtid ble enige om en grunnlov for Norge. Det skal likevel ikke underslås at selve grunnloven hadde en skamplett: Jøder og jesuitter skulle utestenges fra kongeriket. Av og til har jeg prøvd den tanke at fordi jeg er født på Vestlandet skulle jeg møte forakt og forfølgelse. At mine foreldre eller mitt fødested skulle forhåndsdømme meg til å bli gjenstand for hat og ydmykelse.
Norsk historie er altså langt fra en idyll i så måte. Akkurat i dag er det samefolkets dag, men historisk sett har den norske stats bruk av tvang for å assimilere samer og tatere vitnet om helt andre holdninger. I virkemidlene inngikk både å tvangssterilisere og ta barna fra taterne og å forby samene å bruke sitt morsmål. Kirkelige og verdslige myndigheters behandling av Hans Nielsen Hauge er en annen skamplett og vitner om skruppelløs nedrighet over mange år. På toppen av det hele presenterte Den norske kirke ham i ettertid som en av deres store sønner! Det ligner det Jesus sa om de jøder som forfulgte sine forfedre og senere bygget flotte gravsteder over dem.
Håp i den nye verden
4. juli 1825 la den vesle 54 fots slupp «Restauration» ut fra Stavanger med 52 mennesker, menn, kvinner og barn om bord. Selv om det var sommer, var ferden et hasardiøst foretak. Så mange mennesker over så lang tid i en så liten skute er i seg selv en utfordring. Å gi seg selve Atlanteren i vold gjør ikke det hele lettere. Under overfarten ble en ny verdensborger født. Hva var det som hadde fått dem til våge en slik risikabel overfart?
Dette var 11 år etter grunnloven og det var fremdeles trangt i Norge for mennesker som tenkte litt annerledes enn den «kompakte majoritet». Den lutherske lære var på Eidsvoll knesatt som den riktige og avvik ble lite tolerert. Konventikkelplakaten satte forbud for andre enn lutherske prester i kirkerommet å samle til oppbyggelige møter. Forbudet ble først opphevet i 1842 for medlemmer av Den norske kirke med dispensasjon for kvekere. Det var jo en begynnelse.
Menneskene om bord i den vesle seilskuta var kvekere og andre dissentere som bar i seg et håp om frihet til å leve ut sin tro uten å bli møtt med tvang og forfølgelse. Det var med en blanding av lettelse og håp men også frykt for det ukjente de så Norges kyst svinne i kjølvannet. I årene etter fulgte mange haugianere den samme reiserute. Også for dem var det blitt for trangt. I denne perioden var det manglende trosfrihet og ikke økonomiske motiver som var drivkraft bak utvandringen til Amerika. Norge ble tappet for mange initiativrike mennesker.
Jødeforfølgelsene
I 1933 ble det i Norge dannet et politisk parti under navnet Nasjonal Samling. Partiets leder var Vidkun Quisling. Han hadde i årene etter 1922 hjulpet Fridtjof Nansen med å forestå arbeidet i regi av Folkeforbundet med å skaffe pass til flyktninger etter 1. verdenskrig og revolusjon i Russland. Passet var en forutsetning for at flyktningene kunne bevege seg mellom europeiske land og søke arbeid og bolig. Fra å delta i et slikt hederlig oppdrag ble Quisling senere kjent for å fronte et parti gjennomsyret av fascistiske og antisemittiske ideer. Han ble åpenbart som landsforræder ved å gjøre statskupp 9. april 1940. Under 2. verdenskrig hadde partiet en medlemsmasse på vel 43.000 voksne. Folketallet i Norge var på den tid ca 3,5 millioner. NS tok del i konfiskasjon av jødisk eiendom i Norge.
Norske grenseloser under krigen reddet mange mennesker med fare for eget liv, men også blant dem kunne det forekomme svikt. Et jødisk eldre ektepar med et større beløp i kontanter på seg ble myrdet av to grenseloser som skulle følge dem og ble dumpet i et vann på vei til Svenskegrensa. Likene kom senere til syne og saken ble rullet opp. Grenselosene ble kjent skyldige i mordet, men innflytelsesrike mennesker i den norske hjemmefronten arbeidet iherdig for å skjule saken, og ugjerningsmennene gikk fri for straff. En skandaløs avslutning med antisemittiske undertoner begått av det offentlige Norge.
27. januar er minnedagen etter dem som omkom i holocaust, en av historiens verste ugjerninger hvor Europas nazister utøvde massemord av jøder, sigøynere og andre grupper med effektive industrielle metoder og grenseløs kynisme. Russerne inntok Auschwitz 27. januar 1945 og frigjorde de 7.000 jødene som var igjen i leiren. FN har senere gjort datoen til internasjonal minnedag. Nesten alle norske jøder ble deportert. Før deportasjonen bodde det noe under 800 jøder i Norge. I Danmark ble det iverksatt en storstilt og vellykket evakuering av jøder til Sverige. I Norge samarbeidet norsk politi med okkupasjonsmakten i arbeidet med å transportere jødene fram til deportasjonsstedene. Ved flere anledninger stod naboer og gråt da jødene ble tvunget til å forlate sine hjem, så politiet visste nok oftest hva de var med på. Jødene ble drept fordi de var jøder – en absurd tanke. Noe som ligner at vi skulle bli drept fordi vi var vestlendinger eller fra Oslo.
Minoritetsforakt
Selv om graden ikke på noen måte kan sammenliknes med de grelle eksemplene over, har også mange av medlemmene i BCC fått sin andel av minoritetsforakt. Ikke få skolebarn har gjennom tidene blitt mobbet og banket opp utelukkende på grunn av sine foreldres tro. Det finnes mange konkrete eksempler på lærere som i stedet for å forsvare elever mot mobbing, har kommet med sårende bemerkninger overfor elever langt nede i barneskolen. Også på andre felt kunne motstanden merkes. I et tilfelle ble et foreldrepar forsøkt nektet gravplass til sitt døde barn, men ble til slutt innvilget gravplass mot at de selv måtte spa opp graven.
Det norske samfunnet har vært demografisk og idemessig relativt homogent. Kanskje har dette gjort oss lite i stand til å takle ulikheter, og at ulikhet lett vil lede til mistro? Utfordringen som er over oss nå med mange som kommer hit for å søke trygghet betinger et romslig sinn og vilje til å sette seg inn i andres kultur og tankegang. Dette gjelder oss alle og griper inn i vår hverdag fjernt og nært.
Av: Harald Almås
