Omtrent like sikkert som at høsten ubønnhørlig erstattes av vinter, like sikkert er det at i adventstiden dukker gledesdreperne opp. Alvorlige og med rynkede panner står de fram og advarer: Julen er blitt materialistisk! Julegudstjeneste for skoleelever bør forbys! Det kristne innholdet bør fjernes fra julekonsertene!
Jeg er usikker på om dette egentlig gjenspeiler den norske folkesjela, eller om det er et engasjement som mediene selv pisker opp hvert år for å ha noe kontroversielt å skrive om. Det skulle ikke forbause meg om det var mest det siste, og for vår egen skyld håper jeg også at det er slik. Om disse holdningene faktisk er på vei inn i nordmenn flest tror jeg det er et tap for nasjonen.
Materialisme eller gavmildhet?
At shoppingrundene og det noen kaller julegavekjøret kan få et materialistisk preg for enkelte kan sikkert være riktig. Er ikke dette likevel å snu saken på hodet? I julehøytiden samles vi om å gi. Om vår privatøkonomi tillater det bruker vi da noen tusenlapper ekstra i desember. Kanskje legger vi til og med noe omtanke ned i å finne ut hva mottakeren vil sette pris på. Dette gjør oss glade. Helt til vi åpner avisa. Der kan vi lese at det vi har gledet oss over egentlig er en skam, at vi er materialistiske i tankegangen, og at vi heller bør vise solidaritet med de som ikke har råd til å kjøpe julegaver.
Dette siste punktet skal vi ikke glemme. Men kanskje jeg heller da burde engasjere meg litt personlig i å vise omsorg for disse, i stedet for å forsøke å lage et skår i givergleden for alle andre? Å rope i media om solidaritet og urettferdighet er lett, men å engasjere seg personlig for å gjøre noe med det er adskillig mer krevende.
Vi som er kristne markerer i julen ham vi ser som den største gaven til verden noensinne, men de som er ateister, muslimer eller hva som helst annet kjenner jo også glede ved å gi. Giverglede er et universelt fenomen, det tror jeg ikke mange vil være uenig i. Og skulle noen være uenig vil jeg utfordre dem til å prøve. Gi en gave til en eller annen, bare fordi du ønsker å gi, uten noen annen baktanke. Skulle du oppleve å bli nedfor eller deprimert av det kan du gjerne bruke kommentarfeltene under dette innlegget til å fortelle om din opplevelse.
Mangfold og tradisjon
Så har vi alle argumentene om at vi må ta hensyn til nye kulturer, og at juletradisjonene i Norge virker ekskluderende på andre religioner og kulturer. Jeg har her på bloggen i flere innlegg argumentert sterkt for å vise åpenhet for det som er annerledes, og tilrettelegge for mangfold. Jeg tror at dette er positivt for samfunnet. Det betyr imidlertid ikke at vi skal oppgi våre tradisjoner eller vår identitet. Vi må lære av hverandre, vise respekt for hverandre, men det betyr ikke at vi skal kopiere hverandres identitet. Juletradisjonene er en del av den norske identiteten. Det er også en positiv verdi for samfunnet.
Er det da krise om mine barn deltar på en julegudstjeneste der jeg ikke nødvendigvis kan si meg enig i alt det liturgiske innholdet? For min del er svaret «nei». Det er en tradisjonshandling, som jeg synes det er helt flott at barna får oppleve. Jeg kan også respektere de som har en tro der symbolikken i en slik deltakelse vektlegges høyt, og derfor ikke ønsker å delta. Men er det nødvendig å lage så veldig oppstyr om det? Her hjemme i mitt nærområde planlegger den lokale kirken julegudstjeneste for skolebarna, og ut fra brevene i forkant med «viktig informasjon» skulle man tro det var en ny klimaavtale eller fredstraktat i Midt-østen som var tema.
Det er gjerne respekten for elever fra andre religioner og kulturer som kjøres fram som argumenter når disse temaene kommer opp. I mine øyne har ikke dette noe med hverken mangfold eller respekt å gjøre. Tvert imot. Tendensene til å ville avkristne juletradisjonen kunne vi se lenge før det multikulturelle kom på agendaen her i landet. Det er nærliggende å stille spørsmål om ikke argumentene om respekt og hensyn til andre religioner brukes til å fronte det som er en helt annen agenda, nemlig ønsket om å fjerne alle kristne elementer og tradisjoner fra det offentlige Norge. Vi er et kristent land, med kristne tradisjoner. Jeg har ikke inntrykk av at den store majoriteten av de som kommer fra andre kulturer har noe problem med å akseptere dette. Derimot er det tungt å svelge for en god del «blendahvite» nordmenn som har en noe skjult, men likevel temmelig tydelig agenda om å avkristne landet.
Muslimsk markering?
Jeg fikk spørsmålet en dag: Dersom du flyttet til et muslimsk land, ville du latt barna dine delta på markering av en muslimsk høytidsdag i en moské? Mitt svar var: Ja, hvorfor ikke? Jeg ser ikke noe problem i at mine barn hadde fått innblikk i muslimsk kultur og religion hvis vi skulle oppholde oss i et muslimsk land. Det betyr jo ikke at jeg aksepterer eller stiller meg bak innholdet i denne religionen, men det ville gi dem en bedre mulighet til å forstå og navigere i den kulturen de skulle leve i.
Nå skal jeg ikke påstå at mitt syn på dette er det «riktige», og jeg kan fullt ut respektere de som av egen overbevisning ønsker å gjøre dette annerledes. Men mitt poeng er: Hvorfor lage så mye oppstyr? Hvorfor være en gledesdreper for alle som gjerne vil glede seg?
Enkel sjel?
BCC har de siste årene hatt julekonsert på Oslofjord Convention Center, der publikum kommer fra store deler av Vestfold og østlandet. På repertoaret står både Prøysen og Lennon, sammen med tradisjonelle julesalmer, og sanger fra menighetens egne forfattere. Jeg tror neppe publikum mener de er blitt Smithevenner når de går hjem den kvelden, selv om de skulle ha nynnet med på julesangen «Soloppgang». For BCC er konserten en anledning til å gi, til å berike det samfunnet menigheten er en del av, og gjøre noe positivt. For publikum er konserten en anledning til å oppleve julestemning i festlige og gode rammer. Så enkelt står det for meg. Men hva vet jeg, kanskje jeg er en enkel sjel som ikke skjønner bedre?
