Etter alle innleggene om økonomi, dugnad og arbeidstilsyn er det heldigvis i dag tid for å senke skuldrene og komme i julestemning. Jeg har nemlig fått tilsendt et intervju med selveste sjefen for julekonserten på Oslofjord, Øivind Jacobsen.
Verdensmester i digresjoner
Konserten «Julelys» har etter hvert blitt et fast innslag i Vestfolds kulturliv i desember. For mange i regionen er den blitt en del av selve juletradisjonen. Øivind Jacobsen er altså dirigent for Brunstad Concert Choir & Orchestra (BCCO). Før intervjuet kommer han med en liten advarsel: – Jeg er verdensmester i digresjoner, sier han. Det viser seg at dette faktisk ikke er så langt fra sannheten. Men digresjoner eller ikke, dette er et menneske som brenner for noe!
Før vi går i gang vil jeg vite om han følger med på berntaksel.no. Han smiler. – Ja, jeg leser bloggen til Bernt Aksel. Jeg synes han får fram mange dagsaktuelle saker og problemstillinger på en lettfattelig måte. Det gleder meg at noen også får vist fram hva BCC står for på denne måten.
Vi setter oss, det vil si jeg setter meg. Den 195 cm høye Øivind gir mer inntrykk av å folde seg sammen omtrent som en lommekniv når han tar plass i stolen. Han tar sin første slurk av kaffekoppen. På de 25 meterne vi har gått fra jeg møtte ham, har han begeistret rukket å fortelle mer om ungdommene i BCCO enn det jeg kan få plass til i et helt intervju. Men det er egentlig ikke BCCO som er mitt hovedfokus i kveld. Jeg vil vite mer om personen Øivind.
Klang og harmoni
– Musikken betyr tydeligvis mye for deg. Hvor kommer egentlig musikkinteressen fra?
– Jeg var så heldig å ha en far som nok må sies å være et musikktalent. Musikkinteressen har jeg antageligvis arvet fra ham, men jeg ble dessverre aldri noe god på teknikk slik han var. Den musikksansen jeg har fått er nok mer utviklet når det gjelder klang og harmoni.
– Hvem er din favorittartist?
Øivind lener seg tilbake og blir drømmende i blikket. Det virker som om han må sortere gjennom tusenvis av alternativer. – Mervyn Warren er et eventyr av en arrangør! sier han. – Bare sjekk arrangementet på «Have Yourself a Merry Little Christmas» på juleplaten til Whitney Houston. Han blir ivrig og finner fram et klipp på Youtube. Og jeg må medgi at dette låter bra!
Men mitt spørsmål handlet jo om artist, ikke arrangør. – Som vokalister tror jeg at Brian McKnight og Michael Bolton er favoritter. Natalie Cole er en annen favoritt. Jeg er faktisk også svak for Ole Paus, medgir han. Det må vel være dette som kalles spennvidde i smaken, tenker jeg. – Når man klarer å formidle noe gjennom musikken synes jeg det er fantastisk, uansett sjanger, sier Øivind som om han hadde lest tankene mine.
Umulig valg
– Hvis du resten av livet bare fikk høre musikk fra en eneste plate, hvilken ville du da valgt?
Han får et smertefullt uttrykk i ansiktet. Nesten som om noen trekker ut en tann imens han sitter der. Han tenker seg om. Lenge. – Det er ingen musikk som er så god at det er godt å høre på hele tiden, sier han til slutt. – Jeg tror faktisk ikke jeg kan svare på dette her og nå, det er et helt umulig valg.
– Hva er din sterkeste musikkopplevelse til nå?
Øivind blir igjen fjern i blikket. – Chaka Khan i «Lullaby» av Jeremy Lubbock, med London Symfoniorkester, sier han til slutt. – Ah, endelig et entydig og enkelt svar, tenker jeg. Men jeg var ikke lenge i paradis. – Jeg er også helt nødt til å nevne George Benson, Al Jarreau og Jill Scott med «God Bless the Child» legger han til.
– Jeg har hørt veldig mange profesjonelle yte på et meget høyt nivå. Men de aller sterkeste musikkopplevelsene får jeg når jeg hører hvordan komponist og arrangør har tenkt, når noen klarer å formidle dette. Det trenger ikke være på et teknisk høyt nivå. På en av øvingene til denne julekonserten hadde vi problemer med å få det til å låte. Vi ble enige om at problemet ikke lå i det tekniske, det lå i de holdningene vi hadde når vi spilte sammen. Etter at vi hadde fått snakket om dette tok vi en ny gjennomkjøring, og for en forskjell! Det ble en slik prestasjon, en slik musikkformidling at jeg fikk tidenes gåsehud. For meg er dette en like sterk musikkopplevelse som å høre en mester framføre et teknisk perfekt innslag.
Læringsmiljøutvikling
– Det å være dirigent er jo noe du gjør på frivillig ubetalt basis. Hva driver du med til daglig?
Øivind blir igjen ivrig. Lener seg framover. – Jeg er ansatt i Kristiansand kommune, der jeg leder et større forskningsbasert læringsmiljøutviklingsprosjekt som omfatter 3.000 mennesker fra hele oppvekstsektoren i kommunen, sier han, og trekker pusten. Det kan jeg godt skjønne, man må ha kondis for å komme gjennom den setningen. – Fokus i pedagogisk arbeid har ofte vært på barnas individuelle forutsetninger. Barnas egenskaper og adferd blir gjerne ansett som barrierer for utvikling og læring. Vårt prosjekt endrer dette fokuset. Barrierene ligger ikke først og fremst hos barna, de ligger i måten vi håndterer barna på. Vi går fra å tenke «Du har læringsvansker, hva er galt med deg?» til å tenke «Du lærer ikke i møte med oss, hva er det vi gjør galt?» Dette er rett og slett et paradigmeskifte.
Jeg skjønner at dette kunne Øivind gjerne snakket om gjennom hele kvelden og natten. Men enda så interessant det er må vi videre i intervjuet.
– Du er medlem av BCC. Føler du at din forankring i BCC inspirerer deg i jobben, eller motsatt, at jobben inspirerer deg i ditt engasjement for BCC?
– Svaret må vel bli «begge deler», svarer Øivind. – Jeg er veldig bevisst på ikke å pådytte min tro og mitt livssyn på de jeg har med å gjøre i jobben. Men det er klart at de verdiene jeg har med meg fra BCC inspirerer meg i de oppgavene jeg har på jobb. Begge deler handler jo om å være glad i mennesker.
– Etter et langt liv i omgang med forskere og pedagoger mener jeg at det er ingenting i menneskevitenskapen som ikke vil kunne berikes av sunne kristelige verdier. I BCC har jeg lært å sette kritisk søkelys på egen adferd. Det åpner opp mine holdninger til mangfold, og hjelper meg mye i jobben. Men jeg vil på den annen side si at de prinsippene jeg lærer på jobben, innsikten i psykologiske mekanismer, også gir perspektiv til mitt engasjement for BCC.
– Du har ni barn, og har vel da hatt rikelig anledning til å praktisere disse prinsippene i egen familie. Fungerer det?
Øivind blir alvorlig. Han ser ut som han har noe viktig på hjertet. – Jeg har ikke store tanker om min evne til barneoppdragelse. Men en ting kan jeg si, jeg har alltid vært veldig glad i barnas mor, og det har de kjent. Og vi har begge verdsatt det nettverket vi har rundt oss veldig høyt. Jeg tror barna og familien har opplevd vår begeistring for dette som en trygghet, en naturlig tilhørighet.
– Så må jeg få nevne at jeg har noen fantastiske svigerbarn, og 26 barnebarn som trives umåtelig godt sammen. Det gir jo en ekstra glede å få oppleve slikt.
– Flere av dine egne barn deltar også på konserten, hvordan er det å samarbeide med dem i en slik sammenheng?
– For meg er det veldig stas! Vi er sammen om noe, vi bruker tid sammen, deler en felles interesse som er knyttet til en virksomhet som vi alle også brenner for.
Heller vill araberhingst enn gammel fjording!
– Jeg forstår at det generelt kan være en utfordring å få personer med sterke kunstneriske evner til å trekke i samme retning og dele en felles visjon. Opplever du også noe av denne utfordringen blant de du skal lede på konserten?
Øivind ser ut til å more seg over spørsmålet. Han smiler. – Det er klart at de som har stort talent må kjenne at de får det til, det må klaffe. Samtidig må dirigenten ivareta helheten. Jeg tror nøkkelen ligger i å ha en god relasjon til musikerne og ha tillit hos dem. At det også i BCCO finnes sterke viljer er helt åpenbart. Men jeg vil heller temme en vill araberhingst enn å prøve å få fart på en gammel vallak av en fjording. En sterk vilje har et mål, men hvis vi får til et samarbeid basert på gjensidig respekt har en person med sterk vilje en gjennomføringsevne som er enorm!
– Øivind glir inn i en av sine distraksjoner. Han snakker om oppstrøk og nedstrøk på celloen, og om hvorvidt buen på fiolinen bør være en halv centimeter nærmere noe han kaller «stolen». Jeg gjør et forgjeves forsøk på å finne et innsiktsfullt spørsmål. «Hva er stolen?» høres ikke så veldig intelligent ut, så jeg gir opp og forsøker å komme videre.
Vil uttrykke takknemlighet
– Det blir gjerne sagt at musikk er en uttrykksform i seg selv. Hva er det du ønsker å uttrykke gjennom julekonserten?
– Jeg ønsker å gi publikum en opplevelse av at vi er noen takknemlige og glade amatører som brenner for å levere kvalitet. Takknemlighet er den viktigste verdien vi gjerne vil få fram. Vi står der som en naturlig, fri og sprudlende flokk som nyter å være sammen, og nyter å levere som et fellesskap. Det ønsker vi å formidle.
Juletradisjon
– Hva er juletradisjon for deg, altså hvilken tradisjon er det som virkelig får deg til å føle at «nå er det jul!»?
– Juletradisjon for meg er når vi julaften har gått rundt juletreet sammen med de andre i lokalmenigheten, sier god jul til hverandre og går hjem sammen med familien. Det knytter sammen familien og nettverket vi har i menigheten, vi blir en del av noe større. Det er den ultimate julestarten for meg.
Universelle verdier
– Hvis du fikk 15 minutter på FN´s talerstol, hva ville du snakke om?
– Jeg brenner for å ta et grunnleggende oppgjør med å søke personlige fordeler på bekostning av fellesskapet. Uten at hver enkelt av oss tar et slikt oppgjør vil vi aldri få fred i verden og aldri få realisert ønsket om et inkluderende samfunn.
– Inkludering er ikke en tilstand, det er en prosess. Jeg kan ikke selv si at jeg er en inkluderende person, det er den som møter meg som må uttale seg om det. I prosjektet vårt i Kristiansand setter vi søkelyset på vår egen praksis, i stedet for å være kritiske til barnas egenskaper og evner. Et grunnleggende prinsipp for oss er at et barn har en absolutt verdi som er uavhengig av oppførsel og evner. En bil verdsetter man ut fra utstyrsgrad, motor og så videre. Slik er det ikke med et menneske, vi kan ikke verdsette hverandre ut fra egenskaper. Vi må ha respekt for hverandres absolutte verdi. Dette ville jeg snakket om hvis jeg fikk anledning.
– Du skal også få anledning til å bringe en julehilsen til leserne. Hva vil du si til dem?
Da vil jeg si at vi kan alle bidra til å utrydde mye vondt i denne verden ved å legge vinn på takknemlighet. Det er godt å være sammen med takknemlige mennesker. Da føler man seg ikke liten, men heller verdsatt og respektert. Julen er takknemlighetens høytid, la oss også være takknemlige mennesker!
Av: Inge Almås
