Jeg har nå skrevet flere innlegg om arbeidersamfunn, jeg har skrevet om Hans Nielsens Hauges gründerånd, og om protestantismens arbeidsetikk. Det er også en annen side ved arbeidersamfunnet som er viktig å få fram, nemlig arbeiderens rett til lønn for sitt strev.
Min far var lite engasjert i politikk, men uttrykte av og til betydelig sympati med den norske arbeiderbevegelsen. Selv er jeg antageligvis ikke helt upåvirket av dette, om jeg ikke akkurat heiser rødt flagg den 1. mai. Det er likevel ganske åpenbart at arbeiderbevegelsen har hatt en betydelig rolle i å bringe den jevne borger i Norge og mange andre vestlige land fram til den velstanden og de mulighetene vi faktisk har i dag.
Stort skille er usunt
Dessverre viser historien at uten en slik motvekt som arbeiderbevegelsen utgjør, vil de rike nesten alltid utnytte de fattige. Dette synes å ligge nærmest som en del av menneskenaturen. Historien er full av eksempler på hvordan de som sitter på kapitalen har utnyttet sine arbeidere i jakten på egen profitt, og presset dem ned på et eksistensminimum imens de selv levde i nærmest ufattelig velstand. Det er bare å se på tidligere tiders storbønder, fabrikkeiere og skipsredere. Det interessante er at i de land der arbeidernes rettigheter begynte å komme i fokus og forskjellen mellom rik og fattig ble mindre, ble den generelle velstandsutviklingen høy. Det er få i dag som er uenige i at et uforholdsmessig stort skille mellom «mannen i gata» og de som sitter på kapitalen er tegn på et usunt samfunn.
Likevel er det ikke åpenbart at verden beveger seg i riktig retning på dette området. Det er populært i disse dager å referere til den franske økonomen Piketty, som mener å kunne påvise at denne utviklingen har gått feil vei de siste årene. Skillet har altså blitt større. Det kan sikkert være forskjellige oppfatninger om Pikettys resonnementer, men dokumentasjonen på denne økningen i forskjell synes å være temmelig overbevisende.
Nå er det sikkert en del som lurer på om Larsen er blitt fattig og sosialist. Det kan jeg herved avkrefte. Jeg har til salt i grøten, hvilket journalistene som årlig studerer mine regnskaper og skatteoppgjør med lys og lupe sikkert kan bekrefte. Jeg tror heller ikke det finnes noen enkel formel for å utjevne forskjeller i samfunnet og samtidig opprettholde internasjonal konkurranseevne. Dette er jeg ingen ekspert på, og de klokeste hodene i verden diskuterer så busta fyker hva som er de beste løsningene.
Rettferdig lønn
Mitt poeng, etter en lang og snirklete innledning, er at det er rett og slett simpel rettferdighet å gi et menneske den lønn det fortjener. Dette er en side ved arbeidersamfunnet som vi ikke må glemme. Nå er det i vårt velferdssamfunn etter hvert bygget inn gode mekanismer for dette, med eksempelvis tariffavtaler og minstelønn. Jeg tror det er forholdsvis sjelden en arbeider her i landet kan si at han eller hun blir utnyttet. I dette perspektivet er imidlertid globalisering en utfordring. Blir vår nasjonale produksjon for dyr flyttes den raskt til et lavkostland, og vi som forbrukere bryr oss lite om hvorvidt de som produserer våre stadig billigere varer har fått en rettferdig lønn som de også kan leve av. Det er jo fri konkurranse og dermed en slags legitim kamp om de økonomiske ressursene. Solidaritet er gjerne ord som framheves når det skal gås på barrikadene her hjemme, men viljen til å dele med andre er liten både på politisk høyre- og venstreside når vi kommer litt utenfor vår egen sfære. Personlig gjør det mer inntrykk på meg å snakke med fattige industriarbeidere i Kina eller India, enn å føle sympati for streikende flygeledere i Norge.
Kapitalens ansvar
Å ha kapital er ikke bare et privilegium. Det er også et svært stort ansvar. Med riktige holdninger og rettferdighetssans er det nesten utrolig hva et menneske med kapital kan utrette. Heldigvis har vi fortsatt noen slike i samfunnet. Et godt eksempel er milliardæren Trond Mohn, som de siste årene har gitt bort flere milliarder til gode formål. I et intervju med VG på lille julaften i fjor sa han: «Jeg kommer til å gi mye mer i tiden fremover. Det er en stor glede å gi, og jeg oppfordrer andre velhavende til å gjøre det samme» Jeg vil tro at Mohn er en av de som våkner opp hver morgen og gleder seg over livet. Jeg er langt fra sikker på om de som har skaffet seg sine milliarder ved å presse sine arbeidere til smertegrensen gjør det samme.
Rettferdighet er også å ta vare på mennesker som kommer til oss i nød. Når vi ser bilder av døende flyktningbarn på stranda i et land langt borte er det få som er uenig i dette. Det er imidlertid når de samme menneskene flytter inn i nabohuset med sin hudfarge, kultur og språk at min evne til å behandle mennesker rettferdig virkelig settes på prøve.
Mitt ansvar
Globalisering, etisk kapitalforvaltning og flyktningpolitikk er likevel for mange av oss temaer som kanskje ikke direkte berører vår hverdag. Det er ikke alltid helt åpenbart hvordan vi kan gjøre en forskjell selv om vi gjerne ønsker det. Spørsmålet er likevel om vi ikke bør tenke litt bredere også her hjemme når vi snakker om å gi arbeideren den riktige lønn.
Mange av oss er for eksempel en del av sosiale nettverk, foreninger eller grupper der en del mennesker legger ned en enorm frivillig innsats for våre barn og ungdommer. Det kan være i idrettslaget, ungdomsklubben, kulturskolen eller i menigheten. Disse menneskene gjør det gjerne av idealistiske grunner, og gleden de kjenner ved å kunne være til hjelp er fra deres eget ståsted mer enn rikelig lønn for innsatsen. Spørsmålet er likevel om vi fra vår side forstår å verdsette denne innsatsen som blir lagt ned uke etter uke, år etter år. Kanskje blir det etter hvert nesten en selvfølge for oss. Er det rettferdig?
Skulle det også være slik at disse kanskje gjør tingene på en litt annen måte enn jeg selv ville ha gjort ligger det ikke så langt borte å komme med kritikk, og kanskje også krav. Er dette rettferdig overfor et menneske som bruker sin fritid, sine evner og kanskje også mye av sine penger på å ta seg av mine barn og ungdommer? Er ikke rettferdighet heller å uttrykke oppmuntring, begeistring og takknemlighet? Kanskje det ville være rettferdig av meg å bruke noe tankevirksomhet på hvordan jeg kunne finne en måte å påskjønne eller støtte disse menneskene?
Det er lett å tenke at arbeiderbevegelse og rettferdig lønn er temaer som hører andre tider til. Jeg tror ikke det er slik. Jeg tror det er rikelig å ta tak i, og her som på så mange andre områder begynner det gjerne i vår helt umiddelbare nærhet. Hva tror du?
Tidligere innlegg om temaet «arbeidersamfunn»:
