Gode oppvekstvilkår for barn og unge er et tema som alltid er aktuelt. De fleste er enige om at å legge til rette for sunn aktivitet, å sørge for at denne aldersgruppen kan utfolde seg og blomstre innenfor trygge rammer, er en av de beste investeringene samfunnet kan gjøre. Det er få som vil være uenige i at dette både er god samfunnsøkonomi, og positivt ut fra et fysisk og psykisk folkehelseperspektiv.
I BCC har et mangfoldig barne- og ungdomsarbeid vært et viktig satsningsområde. Fra min tid i styret for BCC husker jeg gjentatte ganger at det ble sagt i styremøtene: «De unge må selv få velge hvilken retning de vil gå i livet. Men om de etter hvert skulle velge å forlate menigheten må de i hvert fall kunne se tilbake på sin barndom og ungdom med glede. De må kunne oppleve en oppvekst der de blir tatt vare på, der de får utfolde seg i mangfoldig livsglede, der de kjenner at noen bryr seg om dem.»
Jeg tror dette er blitt en realitet for veldig mange. I denne bloggen ønsker jeg å vise noe av det barna og de unge opplever i sin hverdag. Jeg har derfor invitert noen unge til å skrive innlegg og enkle reportasjer fra forskjellige ungdomsaktiviteter. Først ut i denne serien er en reportasje fra en volleyballgruppe i Drammen, innsendt av Mette Johnsen fra samme sted.
”Oppvarming, alle sammen! Grab en volleyball, vi kjører hermegåsa!”
Det er mandag kveld og en engasjert trener har fått et tjuetalls jenter til å løpe frem og tilbake i hallen. Armer, bein og volleyballer flyr i alle retninger, mens de kopierer øvelsene til treneren som løper i front. De vet godt hvor viktig det er å varme opp så de unngår skader og kan yte best mulig i spillet. Etter noen heseblesende runder ramler jentene ned på gulvet, lattermilde med røde kinn.
”Volleyball og Drammen hører sammen!”, sier Karine og ser på de andre. Øynene lyser, de er enige ”Det er skikkelig bra kultur for det, vi har veldig bra lag og vi er egentlig litt kjent for å være gode,” ler hun usjenert. Karine er 17 år, elsker sport og har gått på volleyballtrening siden begynnelsen av tenårene. Hun har allerede fått være med på flere turneringer hvor hun og laget har tatt både bronse og gull. ”Vi har gode trenere og et gjennomført og bra treningsprogram. Laget har det gøy sammen, jeg gleder meg til å komme på trening hver gang! Det gjør ingenting hvilke ferdigheter man har eller hvor god man er. Vi er jo her for å lære og det gjør vi best med å få lov til å prøve oss, uten at det gjør noe om man gjør feil.” Ei av de andre jentene ler anerkjennende, – ”ja, det er skikkelig romslighet for å gjøre feil. Det å dumme seg ut er egentlig ikke å dumme seg ut, det er å bli bedre – sakte men sikkert.” ”Saaaaaakte, men sikkert”, sier Karine spøkefullt og gir henne en vennskapelig dult i skulderen. ”Heey!” Jentene ler høyt sammen. ”Men det går fremover da, heldigvis.”
Jentene reiser seg og jogger ut på banen. Mona, ei jente på 18 år, kaster en ball mot Karine; ”Legger du opp en smash til meg?” Ballen flyr høyt før den smeller over nettet og i bakken. Et high five og et seiersglis. Mona elsker også volleyball, men da hun fylte 13 år ble hun ikke umiddelbart med på volleyballtreningene. ”Jeg vet ikke, jeg følte bare ikke at jeg passet helt inn, selv om jeg likte sporten veldig godt. Men så skjedde det noe en dag som endret det; en veldig god venninne ringte og spurte om jeg ikke ville bli med på en av treningene, bare for å prøve det ut. Hun kom og hentet meg med bilen sin og kjørte meg til treningen. Det betydde veldig mye for meg og er nok grunnen til at jeg er her i dag – og jeg har ikke angret et sekund!”
Jentene på banen er i ulik alder og med ulike ferdigheter og erfaringer, men latter og gode ord ligger løst hos alle. ”Kjempebra, Rebekka!” ”Rå smash, Verena!”, ”Bra mottak, Adele!” Fokuset på å støtte hverandre uansett hvordan spillet går ligger høyt hos denne gjengen.
”Vi legger det på hjertet til jentene helt fra første gang de kommer på trening, at vi støtter hverandre uansett. Det er aldri noens skyld at det går feil eller at vi taper, – vi er et team. Jeg tror det også gjør at jentene føler et samhold i gruppa, at de opplever at de er like verdifulle alle sammen.”
Benedikte, som er 23 år, leder volleyballgruppa og har en skikkelig lidenskap for sporten. ”Jeg har alltid elsket volleyball, det bare ligger i min natur. Men det var da jeg begynte å bruke det i menigheten og for jentene at jeg virkelig fikk utbytte av det. Å kunne planlegge og gjennomføre disse treningene sammen med vennene mine har vært så lærerikt. Og å se og oppleve hvordan de unge jentene kommer på trening, jobber hardt og oppnår målene sine, det er utrolig rørende! De opplever mestring og da kommer også en veldig glede. Det er moro. ” Benedikte er engasjert, – både for sporten og på jentenes vegne. Hun løper ut på banen igjen og setter i gang en øvelse for å bedre fingerslag.
Mona tar en slurk vann og ser ut på banen. ”Det inspirerer meg veldig at trenerne alltid kommer med et smil om munnen, selv om de kanskje er slitne etter jobb og sånn. Og alltid har de noe å lære oss, som de har tatt seg tid til på forhånd. Her får jeg både trening og ekte vennskap på samme sted, samtidig som jeg har gode rollemodeller å se opp til. Det er godt å være her.”
Av Mette Johnsen, Drammen
