Personlig tror jeg at vi er kommet inn i misjonens gullalder. Aldri har det vært så enkelt for små trossamfunn å få det glade budskapet ut til store målgrupper.

Over store deler av verden angripes kristne grunnverdier mer og mer. Det gjør det viktigere å stå sammen.

Da pave Johannes Paul II døde forteller ryktene – i BCC-versjonen – at etter å ha fått utlevert sin harpe fikk han omvisning i himmelen av Gud Fader selv.

Den danske TV­serien «Herrens veier» fikk mye oppmerksomhet i vinter. Presten som ble forbi gått ved bispeutnevnelsen, reagerte med en fyllekule, og opplevde deretter at det familien hadde bygget livet rundt falt i grus. Serien har vakt refleksjoner fra mange hold.

Det er budskapet om å «hver dag ta opp sitt kors og fornekte seg selv» som virkelig kan bringe håp om forandring.

Tirsdag denne uka feiret vi 500-års jubileet for reformasjonen. En modig mann sto oppreist for det han trodde på og trosset den tidens mektigste ledere.

USAs president Trump har havnet i «full krig» med landets fotballelite. Fotballspillerne går på kne under nasjonalsangen i protest mot rasisme og intoleranse.

Hijab-debatten vekker minner om en svunnen tid i BCC. En tid der en hel del opplevde sosiale normer og forventninger som neppe mange sørget over da de forsvant. Men det er en annen side som ikke er kommet særlig godt fram i debatten. Hvorfor mener så mange i samfunnet at de som selv ønsker å avvike fra majoritetens norm må hjelpes til å skjønne sin egen skam? Er problemet hos den som bærer sin hijab med stolthet, eller er det hos den som mener å vite bedre hva som er hijab-bærerens beste?