Jeg skrev i går om selskapet Fjordteam AS i Sandefjord, som har fått en tilsynsrapport fra Arbeidstilsynet der det konkluderes med at de som gjør frivillig innsats for selskapet må regnes som arbeidstakere. Drammens Tidende følger opp i dag med en forside og to helsider viet til det Drammens-baserte selskapet Progresso Partner AS, som muligens kan være i samme situasjon som Fjordteam.
Jeg skjønner godt at det må være utfordrende å drive lokalavis i Drammen, hvis dette var den viktigste nyheten de hadde å slå opp i dag. Sett bort fra redaksjonens noe underlige prioritering av spalteplass vil jeg imidlertid heller ikke avfeie denne saken uten videre. Som jeg skrev i mitt innlegg i går er dette et viktig tema av stor prinsipiell betydning. I den forbindelse er det interessant å lese følgende: «Regiondirektør Arve Semb Christophersen i Arbeidstilsynet Sør-Norge understreker at dugnadsselskapene kan innrette seg lovlig, ved at de som jobber gir lønnen sin til menigheten. Men da må det betales skatt og arbeidsgiveravgift».
Det er regiondirektørens jobb å forholde seg til gjeldende regelverk, og hans uttalelse kan godt være riktig. Det prinsipielle her er imidlertid svært interessant. La oss si at jeg har en god jobb på dagtid. Jeg står på for min arbeidsgiver, betaler min skatt, og før min familie. Så er jeg medlem i en forening som har et formål jeg brenner for. Jeg vil gjerne bruke en del av min fritid og mine ressurser på å støtte dette formålet. Hvilke valg har jeg?
Foreningen kan forsøke å få statsstøtte, dersom den faller inn under regelverket for dette. Det er vel og bra, men gir ikke meg personlig så mye mulighet til å bidra. Så kan jeg jobbe dugnad. Typiske dugnader for frivillige organisasjoner i Norge er vel varetelling, flyttejobber, søppelplukking og lignende. Ok, jeg ser at her er det et marked. Jeg organiserer opp et selskap, engasjerer en gjeng med likesinnede, og vi begynner å få dette til å svinge. Det blir penger i kassa. Vi synes dette er utrolig gøy, og jobber kanskje adskillig mer enn det som er vanlig innenfor frivilligheten. Det er fortsatt frivillig. Vil vi heller spille golf en kveld enn å dra på dugnad er det ingen som hindrer oss i det. Men vi tjener altså gode penger for foreningen som eier selskapet. Hva skjer da?
Hvis arbeidstilsynets tolkning av regelverket er riktig må vi altså la oss ansette. Selskapet må ansette en administrasjon. Noen må jo lage arbeidsavtale for meg, registrere meg i lønnssystemet, registrere timelistene mine, beregne lønna, trekke fra en tredjedel i skatt, og så endelig utbetale lønna. Deretter kan jeg gi det som da er til overs til det formålet jeg ønsker å støtte. Er det bare meg som synes det er noe som skurrer litt her?
Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg om dette temaet tror jeg arbeidstilsynet er på gyngende grunn når det gjelder de rettslige vurderingene i denne saken. Dersom samfunnet ønsker at frivillige arbeidere skal tvinges til å registreres som arbeidstakere krever det etter min oppfatning altså en lovendring, som naturlig nok ikke kan gis tilbakevirkende kraft. Et naturlig spørsmål blir da imidlertid om det virkelig er ønskelig for samfunnet at frivilligheten – som ofte blir kalt den tredje sektor – skal være tvunget til å etablere et stort byråkrati for å kunne skaffe egne midler utenom statsbudsjettet?
NHO Service er opptatt av at selskaper som driver virksomhet basert på frivillighet kan være konkurransevridende. Det kan nok være riktig dersom selskapene opererer i et konkurranseutsatt marked, og har lavere priser enn markedspris. Men ville det ikke da være naturlig å sette fokuset i regelverket nettopp på dette – markedsprisingen – i stedet for å tvinge frivillige inn i et arbeidstakerforhold?
Så vidt meg bekjent er Brunstad Christian Church eneste kirkesamfunn av noe størrelse som ikke har betalte ansatte i sin kristelige virksomhet (et fåtall ansatte ivaretar noen rent administrative oppgaver). Vår virksomhet har i alle år vært basert på frivillighet, på mennesker som brenner for vårt formål. Vi har innsett at når vi skal utrette noe for våre medmennesker er det bedre å ha penger i kassa enn å være på konstant tiggerferd. Dette er ikke alltid like populært i samfunnet, der enkelte av en eller annen grunn synes å ha en oppfatning av at det å drive ideell virksomhet og samtidig ha penger i kassa er skumle saker.
Drammens Tidende illustrerer dette godt i en overskrift på sin nettutgave i dag: «Tjener gode penger på at medlemmer jobber gratis». Avisen mener kanskje at det ikke er noe poeng å tjene gode penger når man jobber? Kristin Clemet sendte i går ut en Twittermelding fra en konferanse om sosialt entreprenørskap. Den lød slik: «Sosial entreprenør: Mitt største problem er andres fordommer mot at man tjener penger. Man må tjene penger for å realisere ideer.»
Arbeidstilsynet har brukt seks måneder på å utrede denne saken før de kom til sin konklusjon. De har personell som jobber fulltid med dette. Hvor mye ressurser skal vi kreve at frivilligheten bruker på å utrede lovverket før de kan begynne å tjene penger?
For ordens skyld får jeg presisere at min frustrasjon i denne sammenhengen ikke er rettet mot arbeidstilsynet. De gjør en viktig jobb med å ivareta gjeldende regelverk, som er fastsatt av andre. Skulle det etter at alle de kloke juridiske hodene har sagt sitt vise seg at arbeidstilsynets konklusjon i tilsynsrapporten mot Fjordteam AS blir stående, må de berørte selskapene nødvendigvis forholde seg til dette. Norsk frivillighet er da i praksis henvist til å slå seg til ro med å søke om statsstøtte, eller tigge sine støttespillere om gaver over lønnsseddelen. Foreninger eller organisasjoner som selv ønsker å ta initiativ for å skaffe seg økonomisk handlingsrom har i praksis svært begrensede muligheter. Mitt spørsmål til politikerne, som sitter på det egentlige ansvaret, blir da: Er Norge tjent med dette?
