Gjennom nesten 120 år har BCC blitt heftig kritisert og til tider direkte offentlig mobbet for sin «annerledeshet». Det er vanskelig å unngå at dette etter hvert har satt sitt preg på selve DNA-et i trossamfunnet. Spørsmålet er om BCC er blitt for hardhudet og ufølsomme. Skal vi kunne gjøre noe med dette er løsningen neppe å videreføre den offentlige mobbingen slik NRK Brennpunkt har gjort.
«Talt hånlig om»
«Jeg hører far er talt hånlig om i en av stedets aviser» skrev Johan O. Smith i mars 1907. Det var vekkelsestid i Norge. Sammen med flere av de som er regnet som hovedpersoner i grunnleggelsen av pinsemenigheten og de frie evangeliske forsamlinger, var både brødrene Smith og deres far sterkt engasjert i den fornyelsen av kristenlivet som vekkelsen brakte med seg. Bønnemøter, tungetale og engasjerte personlige vitnesbyrd var nytt og annerledes for det norske samfunnet. Reaksjonene lot ikke vente lenge på seg. Karikaturtegningene fant snart veien inn i avisspaltene. Et større antall kronikker og leserinnlegg, der tonen spente fra det direkte hånlige til det rent overbærende, gjorde det klart at denne type oppførsel ikke var ønsket av majoriteten i samfunnet. «Det er gresselig hvor fattige på kunnskap en hel hop av disse avisskribenter er; mitt hjerte brenner i meg når jeg ser slik kolossal uvitenhet påta seg en viktig mine midt i all sin dumhet» skrev Smith senere samme måned.
Å stikke seg ut og framstå annerledes har aldri vært lett for minoriteter i det norske samfunnet. Det fikk både Johan O. Smith og andre av datidens kristenprofiler som sto utenfor majoritetens gode selskap raskt føle på kroppen. Holdningene til det som var annerledes endret seg heller ikke stort med tiden. «Skulle noen rope litt høyere enn vanlig på et møte under vekkelser, da er avisene på ferde og skal ha det hele inn i sunnere spor. Men aldri har jeg sett de vil ha fjernet den ugudelighet som krever både kropp og sjel» skrev han i 1928.
«Sjelelig voldtekt»
Interessant er det at de liberale avisene som ropte høyest om frihet og demokratiske verdier ofte var de som brukte sterkest språk i sin omtale av de som ikke passet inn i den blendahvite majoriteten. «Sjelelig voldtekt i Jesu navn» var overskriften i Dagbladet en dag i 1946. «Sekten kaller seg Smith-menigheten […] Det opplyses at mange såkalte bra og aktverdige mennesker er med, et fellestrekk er at de er fanatiske i religiøs henseende». Eksperter i psykologi, hvorav den ene var avbildet «med sin fortryllende lille datter» uttalte seg villig. «Jeg tenker med forferdelse på hvordan det skal gå en del av disse barna når de er sluppet ut av favntaket fra Horten» uttalte en av dem. Statskirken ble i artikkelen framhevet som idealet for hvordan kristne skulle oppføre seg. «Den lærde, fine gamle prosten som snakket høyt over hodene våre om naturens lov i åndens verden – naturens den store lov – det var iallfall uforglemmelig vakkert» skrev journalisten.
Barna i kjelleren vokste opp til å bli svært så gode samfunnsborgere, noe jeg tror de fleste i Horten ville kunne skrive under på 30-40 år senere. Ettertanke og refleksjon over fortiden er derimot ikke en av pressens sterke sider. Jeg kunne fylt utallige bloggartikler med lignende sitater og klipp fra de siste 100 år, inkludert fra 1990-tallet. Samlet sett er bildet temmelig klart. Det som er annerledes, som ikke er i tråd med det etablerte eller ikke er tatt under tidsåndens beskyttelse, er uønsket.
Holdt fast på sin profil
Mange valgte å tilpasse seg og gjøre seg «spiselige» for samfunnet. Det gjaldt også noen av dem som Johan O. Smith sto side om side ved i 1907. «Pastor B påstår — uten bevis — at vår lære uten tvil er en av de farligste som vår tid er fremkommet med i forbindelse med Jesus, og er simpelthen en fordreielse av Guds rene Ord. Derfor påhviler der ham et ansvar, og han advarer mot den tankegang som fremkommer fra oss. Pastor B. er blitt en stor mann i vårt land, og hans avis kan nok sette uopplyste menneskers sinn i bevegelse, så det tilsynelatende kan se ut som det var en lett sak for ham å knuse vår lille flokk og vårt ringe arbeide.» Det var i 1930 at Smith måtte konstatere dette om en av hovedpersonene som han hadde samarbeidet med i vekkelsen mer enn 20 år tidligere. Smith valgte å stå oppreist og holde fast på sin profil. Det samme gjorde BCC-lederne som kom etter ham. I tiårene etter krigen ble det skrevet flere bøker fra ulike trossamfunn med sterke advarsler mot BCC. Mange er de i min generasjon som har fått høre at «dere er jo ikke egentlig kristne» i samtaler med andre kristne.
Statskirken var verst
Statskirken er nok de som historisk har behandlet BCC verst. Det finnes svært mange historier fra de siste hundre årene om hvordan BCC-medlemmer er blitt behandlet rundt omkring i landet. Et av mange eksempler er småbarnsfamilien på Vestlandet som mistet moren, der faren selv måtte forrette ved graven fordi presten ikke ville ha noe med «Smiths Venner» å gjøre. Ingen i bygda våget å vise seg i begravelsen, så faren sto der alene med de små barna rundt seg. Mange steder i landet var det helt fram til langt ut på 1980-tallet en kamp med den lokale presten hver gang et BCC-medlem skulle begraves.
Påstått maktkamp – mot hvem?
På sosiale medier og i noen grad også tradisjonelle medier påstås det om igjen og om igjen at Kåre J. Smith ble åndelig leder i BCC gjennom en rå maktkamp, der Smith «tilranet» seg makten. Interessant nok er det svært få – om noen i det hele tatt – som støtter eller hyller den personen som Smith skulle ha konkurrert med og «tilranet» seg makten fra. De som kjenner litt til BCCs indre liv vet jo godt hvorfor. Denne personens livsførsel var ikke på noen måte slik at han kunne ha vært leder for en kristen menighet. Da Kåre J. Smith overtok ledelsen etter den nesten 90 år gamle Sigurd Bratlie begynte et helt nytt kapittel i menighetens historie. Svært få vil være uenige i at trossamfunnet i årene som fulgte har hatt en enorm utvikling i sunnhet, livsglede og breddeengasjement.
Realiteten er at uten Smiths kursendring ville mesteparten av generasjonene som da var barn og tenåringer ganske enkelt ha forsvunnet. Det var blitt for krevende å finne seg til rette og finne livsglede i alt det loviske fokuset. Med unntak av et par nyere artikler i den kristne avisen Vårt Land kan jeg ikke huske at norsk presse noen gang har vist det aller minste interesse for denne transformasjonen av BCC.
Null interesse for det virkelige BCC
BCC er i dag et svært livskraftig trossamfunn der enormt mye ressurser legges ned i arbeidet med å skape sunne og trygge rammevilkår for barn og ungdom. Imidlertid er vi fortsatt «annerledes». Vi har innsett at uten økonomiske «muskler» er det svært vanskelig å få utrettet noe i vår tid. Vi har også tatt våre klare verdivalg, og har valgt å drive vår gudsdyrkelse slik vi mener er riktig ut fra Bibelen. Vi holder fast på vår profil. «Annerledesheten» er altså fortsatt til stede. Dessverre virker det som at dette fortsatt blir for vanskelig å akseptere for de som utgjør majoriteten og har definisjonsmakten. Det er de siste 10 år skrevet mange hundre avissider om Kåre J. Smiths og min personlige inntekt og formue, på tross av at denne er opparbeidet og inntjent utenfor BCC og til tross for at vi til sammen har bidratt med rundt 200 millioner kroner inn i kassa til trossamfunnets virksomhet. Stilt opp mot disse mange hundre avissidene finner vi kanskje totalt 10 – 20 sider som i det hele tatt pirker under overflaten på hva BCC egentlig driver med og hva vår profil egentlig er.
BCC har likevel aldri isolert seg fra samfunnet slik en del andre minoriteter har gjort eksempelvis ved å starte egne skoler. Riktignok har det nok vært fristende til tider, spesielt når skjellsordet «Smittis» ble kastet etter en uansett hvor en gikk og stod. De fleste ristet det imidlertid av seg og vant seg etter hvert respekt. De siste 20 årene har det vært mye bedre for de fleste. Helt til NRK startet sin statsfinansierte minoritetsmobbing. Skulle noen tro at jeg bruker for sterke ord er det jo bare å ta en titt på kommentarfeltene på sosiale medier etter Brennpunkt-dokumentaren. Enda mer alvorlig har det dukket opp mange historier om hvordan videoklipp fra dokumentaren aktivt blir brukt i mobbing av BCC-medlemmenes barn.
Takk Gud for muslimene!
Da muslimske innvandrere begynte å komme til landet vakte det enda større negativitet både i presse og samfunn enn da de kristne vekkelsesbølgene skylte inn over landet et halvt hundreår tidligere. «Annerledesheten» som muslimene sto for var tydeligvis uønsket, fordommene og misoppfatningene ekstreme, og pressen kunne i mange år ustraffet trakassere denne minoriteten mer eller mindre åpent. Folkeopinionens kritiske holdninger ble selvfølgelig da også forsterket av mediedekningen og den onde sirkelen var i gang. Naturlig nok ble konsekvensen at mange i disse miljøene lukket seg inne blant sine egne og ikke utsatte seg for den påkjenningen det var å stikke hodet fram i samfunnsbildet. Også blant BCC-medlemmer var det ikke vanskelig å merke at en hel del hadde latt seg påvirke av de kritiske holdningene til muslimer. Men etter hvert som flere og flere fikk oppleve de muslimske innvandrerne som naboer, samfunnsborgere og medmennesker, begynte folk flest å innse at denne minoritetsgruppen var blitt svært urettferdig framstilt. Da begynte endelig pendelen å svinge tilbake. Personlig takker jeg Gud for muslimene. Uten dem tror jeg det hadde vært enda vanskeligere å være kristen minoritet her i landet.
BCC har i dag erfaringer fra virksomhet i omtrent 60 ulike land i alle verdensdeler. Hvordan trossamfunn behandles og møtes i samfunnet varierer naturlig nok ganske sterkt. Underlig nok har vi i det som ofte betegnes som den vestlige verden aldri opplevd andre land som er så negative til «annerledeshet» som Norge. Det vi opplever her er i en egen klasse. Kommer vi til USA møtes vi for det meste med nysgjerrighet og interesse – og respekt. I europeiske land kan nok skepsisen til tider være større, men aldri har vi opplevd noe i nærheten av den trangsyntheten og skepsisen som vi ofte møtes med fra den norske majoriteten.
Håper på endret klima
Når jeg leser gjennom hva jeg har skrevet i dette innlegget så innser jeg at jeg kan høres sutrete ut og at vi i BCC går rundt og synes synd på oss selv. Meningen er likevel ikke å forsøke å vekke medlidenhet eller å få noen til å synes synd på oss. Det er mange minoriteter som har hatt det svært mye verre enn oss her i landet. Jeg mener heller ikke at BCC alltid har gjort sine saker riktig i forholdet til andre trossamfunn eller til omgivelsene. Jeg mener ikke at vi ikke har noe å lære av andre. Tvert imot tror jeg at utveksling av erfaringer og det å lære andres ståsted og syn å kjenne vil ha stor verdi for oss. Poenget mitt i dette innlegget er å bringe et visst perspektiv inn i diskusjonen som nå pågår om BCC. Det er nok en del i BCC som opplever det litt vanskeligere å ha et åpent og mottakelig sinn når de som for noen tiår siden ikke ville ha noe med oss å gjøre, i dag skal belære oss om å være rause og inkluderende. Vi kommer ikke utenom at gjennom 120 års historie har BCC som organisasjon blitt noe hardhudet. Det å motstå negativitet og mobbing, og gjøre vår egen greie, har over tid satt sitt preg på vårt DNA. På mange måter er det en positiv kvalitet og det har vært med på å bevare vår egenart. Men det kan også gå for langt, slik at det går over i ufølsomhet og manglende evne til å ta signaler.
Personlig håper jeg at klimaet for å ivareta og dyrke fram det pluralistiske og det som i bunn og grunn definerer demokratiet kan endre seg, slik at det er mulig å bli akseptert også om man er «annerledes». Jeg håper det mulig å være uenig men også være venner. Jeg håper det kan bli mulig å ta egne verdivalg og stå med fanen hevet for disse, og fremdeles bli respektert. At BCC har noe positivt å bidra med i det norske samfunnet er jeg overbevist om. Og at samfunnet rundt oss har noe å tilføre BCC er jeg heller ikke i tvil om. Så lenge basisen for dialog er at «annerledesheten» må fjernes er likevel selve grunnlaget for dialogen borte.
